Retten til å være konge over deg selv.

Sola skinner, og min i utgangspunktet likbleke og gustne hud får sakte, men sikkert en mer gyllen og levende glød. I hvert fall framsiden av kroppen. Men i går kjøpte jeg meg ei solseng, så nå skal baksiden til pers også.

Å ligge på verandaen og sole seg i bokseren er det lenge siden jeg har gjort. Det å leve med angst, gjør at folk som meg i blant helst ikke vil være synlige. Så det begynner å bli noen år siden kroppen sist fikk sol på seg. Men denne sommeren har jeg bestemt meg for å utfordre angsten litt. Så nå står jeg på tråkka og vasker bilen, og i går lå jeg på min nye solseng og nøt en ølboks i varmen. Målet er å ta tilbake litt av livet mitt, men også eierskap over kroppen min. Og dette føles godt. Jeg er lei av at angsten skal bestemme alle valg jeg tar, og at Freia Melkesjokolade skal bestemme over resten. Jeg vil ha retten til å bestemme selv. 

Det er jo også slik at å ikke utfordre angsten på sikt gjerne gjør den sterkere, mens å utfordre den, etter hvert gjør den mindre. Men selv om jeg sitter på en slik kunnskap, er det ikke nødvendigvis slik at jeg samtidig sitter på evnen til å nyttegjøre meg den. Hva som er årsaken til at ting går bedre akkurat nå, tror jeg handler om at jeg er i bedre fysisk form enn på mange år. Turene mine begynner å gi effekt. Både fysisk og psykisk. Jeg er sju kilo lettere. Og der jeg for et år siden følte mye på angsten og at alle så på meg med misbilligelse når jeg var ute og gikk, opplever jeg nå oftere og oftere at jeg bare blir sett på med forundring, eller at jeg blir oversett. Og det er en problemstilling og et framskritt som kanskje ikke alle klarer å relatere seg til, men som andre vet alt om.

Å legge om livet sitt tar tid. Og det lønner seg å øke innsatsen på en måte som harmonerer med egne behov og muligheter/begrensninger.  Å ta bråe og for tunge tak er sjelden en fordel. For et par dager siden da jeg tok min daglige tur, løp en mann i førtiårene forbi meg i potente og selvbevisste klyv og synlig svette, og jeg tenkte at jeg skulle ønske det var meg som hadde friske lunger og var i stand til å løpe slik, og ikke bare gå. Men et kvarter senere finner jeg mannen på kne i grøfta, ute av stand til å vite hvor han var. Han hadde fått et illebefinnende, hadde mistet mesteparten av synet, og jeg måtte skaffe en ambulanse til han. Så der har du den. Sprekingen ble kjørt avgårde i den gule bilen, mens jeg kunne gjøre ferdig turen min, og reise hjem og ta en oppfriskende dusj.

Noen er flinkere enn andre når det kommer til dette med å finne en ny livsstil. For meg var det ikke så veldig mye som skulle til, så det virker pr. i dag som at det går greit. Ny livsstil er likevel ikke det samme som skippertak, hvor en etter tre dager «unner» seg en sjokolade eller en røyk fordi en har vært flink. Begynner en å «unne» seg selv usunne ting i premie, er det bare snakk om tid før en er tilbake der en startet. Bare lytt til alle dem som har mislykkede røykeslutter bak seg. Alle kom til kort fordi de tok den ene røyken de ikke skulle tatt. Enten det var som premie, trøst, i forbindelse med en fest eller for å kjenne om det fremdeles var godt. En ikkerøyker gir seg aldri en røyk som trøst. Og slik kan en tenke om kosthold også. En som har en sunn livsstil overspiser ikke, og unner seg heller ikke en diger sjokolade eller to til trøst. Det går an å unne seg mer sunne ting.

Under den røde linken kan du lese om en mann som tok av 83 kilo i løpet av ett år, og nå skal sykle Norge på langs. Selv er jeg nok ikke like målrettet som han, men det må en ikke være. Litt er alltid bedre enn ingenting, når det kommer til det å investere i egen helse. Spesielt når en har bikket seksi år slik som jeg. Ikke er det vanskelig heller. Faktisk er det ganske moro, synes jeg. Det gir en opplevelse av kontroll.  Og kontroll er godt å kjenne på. Akkurat som det å beherske noe. Og nå har det kommet dit at jeg savner å ta meg ut litt og kjenne at jeg har brukt kroppen og lungene, de dagene jeg er forhindret fra å ta turen min.

Det var det.  Etter denne lille pep-talken, runder jeg av dagens blogg. I kveld skal kjæresten og jeg på konsert. Koret kjærestens datter synger i skal opptre. Jeg tror ikke angsten min kommer til å ødelegge den opplevelsen. Sosial angst kjennetegnes jo blant annet av at en tror at noen mener noe om deg. Helst noe negativt. At de dømmer deg og avslører deg. Ikke nødvendigvis for hva du gjør, men bare fordi du er slik som du er, at du ble født som deg. Og så kommer skammen og trykker deg ned, slik at du bare vil rømme og forsvinne for å slippe å kjenne på følelsen av mindreverd og manglende kontroll. Men akkurat i dag tror jeg at jeg driter glatt i alle verdens dommere, og påberoper meg retten til å være konge over meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: