Å være usynlig er sjelden en god tilstand.

Tid for blogg igjen. Noe som ikke skjer hver dag for tiden. Og det har sin forklaring i at jeg gjør andre ting i stedet. Med det mener jeg ikke å ligge på sofaen, men at jeg har litt ekstra energi i kroppen, og at jeg klarer å bruke den til noe, framfor å identifisere den som rastløshet som bør dempes ved hjelp av store doser sjokolade og tv.  Faktisk har jeg tatt en pause i sjokoladefråtsingen. Og sukkerinntaket generelt. Uten å bli helt rigid på feltet. Jeg har for eksempel rosiner i havregrøten min til frokost, men unngår strøet av sukker på toppen.

Første dagen uten sukker økte angsten min. Det er noe jeg har opplevd før. Men etter hvert har både angsten og suget forsvunnet. Så nå savner jeg det ikke så mye lenger. Det tok ca. en uke før ting roet seg i kropp og hode.

I stedet for å spise sukker, forsøker jeg nå å komme i gang med å gå tur igjen. Turene mine stoppet i løpet av vinteren, så det er på tide å ta det opp igjen. Nå kommer jo våren også snart, og det blir triveligere å gå. Litt varmere, og kanskje til og med et solgløtt bryter seg gjennom skylaget på en heldig dag. Snart kommer det grønne også. Og det gleder jeg meg til. Det er langt kjekkere å ha noe å glede seg til enn å ha noe å grue seg til.

For ikke å gå altfor kjapt lei av ting jeg setter i gang, begynner jeg helst i det små. En MÅ ikke legge første turen en tar over Hardangervidda med full oppakning, bare fordi en husker at en var sprek i ungdommen, eller en har sett noen på tv en tror en kan leve opp til. En halvtimes rusletur i rolig tempo på flatmark er en langt mer fornuftig start. Og slik er det med det meste. Det er fort gjort å gape over for mye, når viljen løper litt fort i svingene.

I uka som gikk, oppsto det en situasjon, hvor det å gape over for mye føltes om en reell mulighet for meg. Jeg ble anmodet å gå inn som en slags megler i en konflikt der sterke følelser og mye vilje hadde blitt aktivert, situasjonen så ut til å kunne låse seg eller gå i ring, og et arbeid med deadline av den grunn sto i fare for å bli lidende. Det handlet om å montere en utstilling, og om å strukturere arbeidsoppgaver så det lot seg gjøre å få monteringen ferdig til åpning.  

Nå er ikke jeg alltid så hypp på å gå inn i konflikter om jeg ikke må, men jeg har hatt meglerrollen før, og erfaringen min sier meg at det ikke nødvendigvis er en umulig oppgave. Det er det fornuften min som sier. Følelsene, derimot, vil ha meg til å vike unna. Det er jo dessverre slik, at om en stikker hodet fram mellom mennesker som føler noe sterkt, så oppstår det en reell mulighet for at noen forsøker å kutte det av. Det er en erfaring jeg har kjent på kroppen. Plutselig er det jeg selv som blir angrepet, og havner i en forsvarsposisjon. Men selv om følelsene ble trigget på både den ene og den andre måten også denne gangen, trakk jeg pusten og gikk likevel inn i konflikten. Og ved hjelp av litt hjemmesnekra og famlende diplomati og sortering av forskjellige elementer av praktisk og følelsesmessig karakter, fikk vi landet arbeidet som måtte gjøres. Og jeg har fremdeles hodet i behold.

Selv om det aldri er morsomt med konflikter, så sitter jeg likevel igjen med en god følelse etter denne. Jeg fikk bekreftet noe i meg selv, og det skal en ikke kimse av. En av tingene jeg fikk bekreftet, var at jeg våger mer enn jeg i blant tror. En annen bekreftelse, er i forhold til en påstand kjæresten min stadig fremmer: At jeg er flink til å sortere ting, både på et følelsesmessig plan og et praktisk, og at jeg er effektiv når et arbeid krever å bli gjort. Men at jeg ikke likevel nødvendigvis ender opp med å kjøre fullstendig over folk når løsningsorienteringen havner i førersetet.

Om jeg kjørte over noen denne gangen, vet jeg ikke om noen endte opp med å oppleve. Men jeg vet at det ikke var et mål å gjøre det. Min agenda i denne situasjonen var ikke å ta parti for noe eller noen. Om jeg i tillegg til forsøket på å skape struktur i arbeidet, også klarte å vise respekt og forståelse for følelsene til de impliserte, vet jeg heller ikke, men jeg vet at jeg forsøkte. Og utstillingsåpning kom og gikk, og jeg fikk noe å skrive blogg om.

Det er mye jeg ikke vet. Jeg vet for eksempel ikke om hvordan du som leser dette er i forhold til konflikter. Om du trekker dem til deg som fluepapir og alltid er i krisemodus, om du rømmer fra dem eller om du behersker dem greit om de måtte dukke opp. Men uansett er det viktig at du våger å si ifra om du føler at noe ikke er som det burde være. Så får en ta det derfra, mens en forsøker å skille så godt en kan mellom fornuft og følelse, egen vilje, uvilje og velvilje. Og om temperaturen likevel stiger litt i blant, er det langt bedre enn at en hele tiden brenner inne med noe, og kanskje føler seg lite respektert eller lite sett. Over tid er det å være usynlig sjelden en god tilstand.

Da var morgenens skribleri kommet fram til avrundingen. I dag skal jeg forsøke å komme meg ut på en smule tur, få gjort litt hjemme, og i kveld skal kjæresten og jeg gafle taco til fredagsløypa på tv. Jeg tror det blir en bra dag, og håper den blir til å leve med for deg også.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: