I de gode forsøkene.

     Nyttårshilsen i form av en collage, satt sammen av eldste datteren min.

      Klikk på bildet så forstørres det.

Så har det blitt 2015. Det vil si at jeg dette året vil fylle 60 år. Og ja, selv om det finnes bortgjemte kroker i meg som tviholder i den unge mannen jeg en gang var, så finnes det også mer tilgjengelige plasser som forteller en litt annen historie. For som legen sa da jeg rett før jul klaget over at kroppen ikke helt er venner med meg lenger: ”Du har kommet i reparasjonsalderen nå”. Og sånn er det vel. Og han burde jo vite det. Han har tross alt hatt en finger opp i ræva mi, og nærmere kommer en vel ikke i en slik relasjon.

Selv om ikke alt lar seg repareres, kan en jo flikke litt på ting og tang. Til rusten likevel slår igjennom. For det gjør den. Så jeg tror jeg står over Botox og fettsuging og andre grep som noen tar seg godt betalt for å selge, for å gi oss et fåfengt håp om å bremse utviklingen.  Det skal ikke stå på tilgjengelige illusjoner. Markedet frambringer det etterspørselen roper om. Enten det er silikon eller ting en kan sniffe opp i nesa. Det er bare å velge på øverste hylle.  

En av tingene som irriterer meg litt ved det å bli eldre, er at generasjonene som kommer etter meg tror de vet alt mye bedre enn jeg vet. Det vil si at en tenåring kan hevde at jeg ikke forstår noe som helst, og samtidig mene det. Mens sett fra min side så har jeg akkumulert kunnskap om det å være menneske fra lenge før de ble født, og derfor sitter på noe de ikke har oppdaget enda, men nødvendigvis vil komme til å oppdage. Og det er jo ikke slik at det er hvordan en følger opp de elektroniske duppedittene markedet stadig gir oss nye versjoner av som betyr mest. Derimot er det det mellommenneskelige. Hvordan vi føler, oppfører oss, deler, respekterer hverandre, løfter hverandre, gir nærhet og rom, osv. Dette vet jeg noe om. Det tok tid, men jeg lærte det.

Det er ikke hvilket merke hudkremen har som er det viktigste i livet, lærte jeg,  heller ikke hva en eier eller hvor mange kroner en kan ruge over. Livet handler ikke om seirene en dro i land, hvem en klarte å lure, hva en klarte å stjele, hva en slapp unna med, men om de gode forsøkene. Det er der verdiene ligger, i de gode forsøkene. Så ikke gi opp. Forsøk videre. Jeg, for eksempel, lager nå antagelig verdens beste kjøttkaker (blush, blush). Da jeg var yngre, var de ikke like gode, men jeg forsøkte på nytt og på nytt, og jeg har lært noe på veien. Å eie dette hjelper jo likevel lite om jeg alltid måtte spise dem alene, fordi jeg langs livets vei hadde trampet ned alle som kom meg i møte, for selv å oppnå illusjonen av å være hevet over dem i egenskap av å være verdens beste kjøttkakemaker.

Det å kunne få til noen spiselige kjøttkaker veier lite på verdens vekt, når bombene faller, tørke rammer, flom stjeler hus og hjem og regjeringer lager budsjett, men de smaker godt når jeg spiser dem sammen med noen som har lært å like dem sammen med meg. Når vi sitter flere rundt det samme bordet. Antagelig lager noen der ute langt bedre kjøttkaker enn meg, men det betyr så lite når vi spiser middag sammen. Alt handler ikke om å vinne, uansett, koste hva det koste ville. Vi trenger ikke alle å ta etter Petter Northug, selv om noen sier han er et ideal å for ungdommen fordi han løper fortere enn de fleste på ski. 

I året som gikk fikk vi et nytt tilskudd i familien vår. Ei lita jente ble født, og jeg ble bestefar. Og om noen år vil min datter være den som ikke forstår noe i det hele tatt, i den lille jentas hode. Mens jeg ser at datteren min forstår mer og mer, og at hun bruker det hun forstår fornuftig. Så min rolle som hennes pappa og barnets bestefar blir nå å gi et lite råd i ny og ne, men den er IKKE å bestemme. Denne erkjennelsen gjør meg trygg. Slik at jeg ikke hele tiden må legge meg opp i valgene hun og samboeren tar. Noe som er lett for besteforeldre å gjøre, og lett for meg, som liker å ha kontroll. Men jeg stoler på dem. At de tar de riktige valgene framfor de som er mest lettvinne og gir raskest gevinst.

Plutselig har lille jenta mi blitt mamma, og er ikke lenger bare datteren min. Hun har vokst og er nå større enn seg selv, slik vi alle blir når vi får barn.  Og jeg er kjempestolt over hvordan hun takler morsrollen. Samtidig er jeg også veldig glad for å se hvordan den lille jenta hennes utvikler seg. Hvor fort ting går. Fra i det ene øyeblikket kun å kunne spise og skite, til i det neste å begynne å pludre og snakke babyspråk og sitte og rulle seg rundt. Hvert lille steg får meg til å føle noe godt.

Et år har gått, et nytt har spent opp lerretet.  Det ligger der hvitt og uskyldig, og lar oss gjøre hva vi vil med det. Vi kan male på det med grelle farger og grov pensel, vi kan male barn som blir sendt ut av landet av en regjering som påberoper seg en sosial profil, og tar penger fra de syke og fattigste for å "hjelpe dem ut i jobb". Som om restarbeidsevne er etterspurt. Restene av meg tror jeg ikke får arbeidsgivere til å stille i kø for å ta for seg av, i hvert fall. Og de stiller ikke mer i kø jo mindre penger jeg får. Men glansbilder kan alle male, til og med regjeringer. Litt glitter gjør i blant hele forskjellen, og det vet de. Men du og jeg er ikke regjeringen, så vi kan male noe ærligere. Noe med håp i seg. Eller vi kan male krig og blod og narsissistens selvportrett, vår egen fortreffelighet og illusjonen om oss selv som bedre enn dem vi vil skal stå under oss. Vi kan male stygge og ondskapsfulle bilder i kommentarfeltene på nettet. Kun motivert av at noen andre skal få det vondt eller føle seg små. Eller vi kan male noe vi synes er fint, noe som gjør oss glade eller noe vi føler sterkt for. Vi kan male noe vi til vanlig ikke orker å snakke om, slik at det blir synlig for andre som har opplevd og følt det samme, eller vi kan male det vi aldri blir ferdige med å snakke om.  Det er opp til oss alle. Et bilde her og et bilde der blir snart en collage. Den collagen er livet ditt. Og det er du som lager den. 

Ha et fint år.

Bjørn

Dagens link:  In This Heart