Overskriften til dagens lille innlegg, er et sitat hentet fra Einar Gerhardsen.
Slik tenkte regjeringen den gang da, i dag tenker regjeringen helt annerledes. Nå er det slik at de som har mye skal få mer, og at de fortjener det fordi de arbeider hardt. Som om folk på minstelønn jobber mindre hardt. Samtidig er det slik at de rikes økning i inntekt og av verdier, må hentes fra et sted. Slik har det alltid vært. Er det ikke fra slavers arbeidskraft eller u-lands naturresurser, så får en finne andre melkekyr. For meg virker det som at i Norge hentes en god slump fra dem som har minst. For samtidig som de rike får skattelette, raseres godene til de svake og syke. Regjeringens mantra for å forklare dette, er at det vil gi de rike større muligheter til nye investeringer. Om dette er grunnen til at strømmen vannkraften vår nå skaper selges ut av Norge, slik at vanlige arbeidsfolk og de med med minst sliter med strømregningen, skal jeg ikke påstå. Men det finnes nok argumenter som kan rettferdiggjøre det. Slik de rettferdiggjør bompenger og kroken på døra for medisiner til de aller sykeste. Alle må jo jo bidra.
Statens oppgave bør være å ta vare på de syke og svake, de rike klarer seg nok selv, sier Kim Larsen. Men slik er det altså ikke i Norge pr. i dag. Her er det de rike som skal hjelpes fram.
Med dette som et bakteppe, virker det kanskje som en dårlig idé å skrive om maten jeg skal lage i dag, siden jeg som uføretrygdet burde vite min plass og holde meg til vassgraut eller skyller. Men selv om jeg ikke skal ty til grauten akkurat i dag, så er det ikke baller fra noe utrydningstruet som skal serveres i kveldingen, heller ikke noe som er pyntet med spiselig gull. Det er ganske vanlig mat. Kanskje hverdagskost. I hvert fall noen steder i verden. For meg er det nytt, og derfor nærmest som en fest, så jeg gleder meg til både å lage maten og til å spise den.
I sommer har jeg laget en del mat fra Asia. Og jeg har lenge vært interessert i å teste ut retter fra provinsen Szechuan i Kina. Mat fra denne regionen er kjent for å være litt sterk, og sterk mat har jeg etter hvert begynt å like. Fram til nå har jeg laget både nudelretter, suppe og noe som bar navnet Gunpowder chicken. Og ja, det har vært godt, og flere porsjoner ligger i frysen min og venter på å bli spist. Men nå er det altså på tide med noe nytt, så i dag skal jeg lage Hoi gou rom, eller Szechuan twice-cooked pork. Og det kan bli spennende. Og hot. I oppskriften jeg skal bruke, er det ikke tatt med det typiske szechuanpepperet, men jeg ser i andre oppskrifter at det gjerne er med, så jeg får vel ta det med jeg også. En MÅ jo ikke følge en oppskrift slavisk. Til denne retten fikk jeg for eksempel ikke tak i kinesisk chilibean paste (douban jiuang), så jeg bruker Sambal oelek i stedet. Går sikkert fint.
Å lage mat jeg ikke har spist før er spennende, synes jeg. Andre finner spenning i å kaste seg ut med fallskjerm fra høye bygninger eller sette ut for en foss i kajakk, men jeg satser på mindre adrenalin i min søking på spenningsfronten. Adrenalin har en tendens til å gi meg angst. Så jeg finner i stedet spenningen min i samtaler, ved et lerret eller i en klump leire, og altså i det å lage god mat. Vi trenger jo ikke alle å være like. Vi trenger derfor heller ikke å like det samme. Liker du for eksempel fiskeboller bedre enn chili, så gå for bollene. Det har du selvfølgelig full rett til.
Dett var dett, dagens blogg er ferdigskrevet. Dagens andre gjøremål inkluderer etter planen litt klesvask og kanskje litt rengjøring av dusjen. Ikke mye adrenalin å hente der heller. Men det leder gjerne til en god porsjon tilfredshet i etterkant, om en tar tak i det hverdagslige. For et par dager siden vasket og støvsugde jeg hele kåken, skiftet sengetøy og tørket støv både høyt og lavt. Og ja, det føltes godt etterpå. Det er mye som føles godt i mitt liv for tiden, selv om jeg kjeder meg litt pga ferie. Det finnes ting som ikke føles optimalt også, det finnes uoppfylte drømmer og lengsler. Også finnes det møkk. Men jeg trenger jo ikke å gi møkka all oppmerksomhet hele tiden. Dritten klarer seg sjøl, det skal ikke stå på det. Det er lyspunktene vi burde dyrke, om vi først skal dyrke noe. De gode rommene i hjertet. Det vennlige og varme. Ikke det negative.
Jeg hadde ikke noe bilde som var direkte linket til dagens tema, men tok et foto med telefonen mens jeg så på tv her en kveld, så da ble det det. Under varmebølgen lot jeg være å tenne lys inne om kveldene for å slippe insektinvasjon, men nå som det er kjøligere har lysene kommet på igjen. Og det koser jeg meg med. Det er ikke alltid det skal så mye til for å skape en forskjell.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar