søndag 29. april 2018

Når noen velger å dø.




Mange har sikkert fått med seg den gripende framføringen til slampoet Sofie Frost, som vi fikk se på siste utgave av Norske Talenter. Hvis ikke vil jeg på det sterkeste anbefale deg å se den her. Dagens blogginnlegg sprang ut av hennes historie.

I nummeret sitt, Tar Sofie Frost for seg depresjon og hva det kan føre med seg. Det mange kanskje vil oppleve som det verst tenkelige scenariet, er kanskje selvmord. Selv tenker jeg at for den som ender opp med å ta livet av seg, er veien fram til det endelige valget kanskje det som er verst. Timer, dager, uker, måneder, kanskje år med med en indre smerte som er nesten umulig å holde ut. Uten å påstå at dette er en sannhet, så er kanskje noe av grunnen til at vi opplever selve selvmordet som det mest fryktelige, grunnet i at det er vår egen smerte, hjelpeløshet og kanskje skyldfølelse vi da forholder oss til. Den døde føler jo ikke noe lenger. Mens vi må leve med vår sorg, smerte og vårt savn resten av livet. Og tankene rundt hva livet kunne gitt til den døde, om det hadde fått fortsette. Det er noe ugjenkallelig ved døden, uansett hvordan den kommer. Døden kommer ikke med en angrerett.

Vi kjenner antagelig alle noen som har opplevd en depresjon, og noen som leser dette har kanskje også opplevd en selv i tillegg. De som har opplevd det selv, vet hvordan det der, selv om det selvfølgelig er forskjeller i hvor dyp den kan være, og hvor lenge den kan vare. De som kun har opplevd noen andre som sliter, vet litt, men langt mindre. Og veldig mange vet ingenting, og tror at det kan løses ved at den syke tar seg sammen. Men slik er det ikke. Det finnes ingen kvikk fiks. Samtidig er det veldig vanskelig å få gjort noe alene. En trenger gjerne hjelp. Og den hjelpen søker man ofte ikke opp før depresjonen har blitt så alvorlig at det begynner å bli farlig. 

Selv har jeg opplevd mange depresjoner, antagelig helt siden jeg var liten gutt. De har ledet meg til mye tanker om døden og min egen plass på denne jorden, noen selvmordsforsøk og noen innleggelser. Og jeg vil antagelig få oppleve flere depresjoner. Det som er en forskjell for meg nå i forhold til da jeg var en ung mann, er at jeg nå vet hva det handler om, slik at jeg søker hjelp før det får festet seg for godt og får for store konsekvenser. 

For mange andre, er det gjerne slik at de enda ikke har fått føle på sin første depresjon, så de har ikke den samme evnen til å gjenkjenne symptomer og identifisere hva det dreier seg om hvis den inntar arenaen, som jeg har. Forhåpentligvis har de noen andre rundt seg som forstår hva det går i. Men også det kommer med noen utfordringer. For forandringene kommer gjerne langsomt, om de ikke springer direkte ut av for eksempel et traume, som et overgrep eller en annen synlig livskrise. Slik at det finnes en tydelig kobling, en tydelig årsak. 

For meg er det ikke nødvendigvis slik. Traumene som kom til å prege livet mitt ligger langt tilbake i tid, og har ikke noe med livet mitt slik det er i dag å gjøre. Jeg lever på et annet vis nå enn da, og har andre mennesker rundt meg. Likevel er traumene en del av meg, som jeg aldri blir kvitt. Og skadene fra den gang gjør at depresjonene kan komme langsomt sigende når de finner det for godt, uten at verken jeg eller de som er rundt meg nødvendigvis klarer å se det med en gang. Jeg forsøker jo å ta meg sammen. Gå på atelieret. Male bildene mine. Smile der jeg vet jeg bør smile, og gjøre så godt jeg kan, før jeg kanskje begynner å isolere meg litt mer enn til vanlig, begynner å erkjenne at jeg er et uelskelig menneske uten livets rett, og angsten får overtaket fullstendig, til jeg helst vil være inne og alene hele tiden. Å isolere seg er sjelden en god ting. Jeg tenker at når noen begynner å isolere seg for mye, bør det kime noen varselklokker hos dem som observerer det. Hos meg kan jeg som sagt heldigvis gjenkjenne det når det skjer med meg selv. 



Det er mange som har vonde opplevelser de bærer med seg, og som opplever prisen av det gjennom livet. Noen, slik som Sofie Frost, våger å stå fram med det. Komiker Rune Andersen har også hatt en forestilling der han tar opp en oppvekst med en voldelig far. Og jeg så på tv her en dag, at han også planlegger et teaterstykke rundt samme tema. Dette er bra, spør du meg. Selv om enkelte "friske" mennesker kan bli lei av at alle har hatt det dritt og ikke bare kan legge det bak seg og gå videre, er det fra mitt ståsted bedre å snakke det ihjel enn å tide det ihjel. At noen i tillegg nærmer seg slike erfaringer i form av et kunstuttrykk, gjør at det treffer oss på en helt annen måte enn om vi ser det samme i en litt perifer relasjon, eller leser en statistikk, for eksempel. Et kunstuttrykk henvender seg gjerne først direkte til følelsene våre, og ikke kun via intellektet. 

Traumer og depresjoner er vanskelige tema, og bør tas på alvor. Depresjon er ikke noe en opplever en mandag formiddag fordi en brakk en negl i fylla i helgen, og så er det over. Det er noe dypere og alvorligere. Noe som i ytterste konsekvens kan lede til et dødsfall. Som Sofie Frost sier i framføringen sin, så kan det være like alvorlig og farlig som kreft. Det er derfor heller ikke noe en skal ta lett på, om en skal lage et kunstuttrykk rundt det. En bør nærme seg temaet med respekt og varsomhet.

Jeg selv har ikke laget annet enn noen små enkeltarbeider rundt selvmord, men jeg lagde for en tid tilbake en hel utstilling som handlet blant annet om død som skyldtes en annen form for sykdom. Den kalte jeg Nangijala, som er navnet på en av himlene i Astrid Lindgrens historie om brødrene Løvehjerte. Den utstillingen kan du se et par bilder fra her. 

De to bildene over her, er en bearbeiding av en venns selvmord. Hun forsvant ut av livet en dag for 38 år siden, og jeg blir aldri ferdig med det. Det øverste bildet heter "Broen, Vannet og Solveig". Det andre heter "The Point of no return".

Det ble kanskje et litt dystert blogginnlegg i dag, men slik er det i blant når minner hentes fram. For eksempel via kunstuttrykk, slik som Sofie Frost sin sterke framføring. Men nå skal jeg runde av, og kanskje ta meg en tur ut og gå en liten tur og se på litt vann og trær. For solen skinner i Bergen i dag, og jeg er absolutt ikke deprimert, selv om jeg kjente en del på sorg mens jeg skrev dette. Men sorg og depresjon må ikke henge sammen. Sorg er en del av friske meg og deg. Det er en naturlig del av livet vårt, akkurat som glede.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







fredag 27. april 2018

Livet er mer enn en fasade.





Om du har barn, lønner det seg kanskje ikke å gi dem tilgang til kredittkortet ditt. Det kan fort bli dyrt. Det gjelder i for seg også om du gir voksne tilgang. Har du gitt bort koden, så blir det neppe noen tilbakebetaling fra banken om kontoen tømmes. Det er ditt eget ansvar. Det er mye som er vårt eget ansvar. Og har du først fått en ripe i lakken, kan det bli vanskelig å sminke eller polere den bort. Så i blant er det lurt å tenke seg om før en handler.



I går så jeg et program på tv som heter Viten og vilje. Det handler om en ung dame som forsøker å hjelpe ungdom som har fått spredd nakenbilder av seg selv på nett. Og det var skremmende å se hvor organisert det var rundt denne typen bilder, med egne, lukkede grupper, hvor en måtte søke for å få tilgang. Ett krav for å bli med, kunne være at du selv måtte legge ut et bilde av noen, med personalia av vedkommende - navn, tlf.nr osv. Gruppene var også delt inn i kategorier, hvor temaene strakk seg fra nakenbilder til voldtekt.



Nå er det jo lett å tenke at den som gir bort bilder av seg selv har kun seg selv å takke. Men som det ble nevnt i programmet, så er virkeligheten annerledes for de unge i dag, enn den som vi av eldre årgang opplever. Da jeg vokste opp, fantes det ikke slike muligheter. Men for de unge har den alltid vært der, telefonen er nærmest en forlengelse av hånden. Det er via den og sosiale plattformer det kommuniseres. Og det er uansett aldri den som gir et bilde til kjæresten sin, som er ansvarlig for spredningen på nett. Like lite som at du er ansvarlig bare fordi du gikk ut, om noen kjører på deg. Når det er sagt, så skader det jo likevel ikke å være forsiktig. 



I dag er det hjemmedag for undertegnede, men etter hvert skal jeg i vei og se avgangsutstillingen til kunststudentene ved UiB. Og det gleder jeg meg litt til. Det er alltid spennende å se hva som vises i en slik utstilling. Noen arbeider med mye fokus på et håndverk, mens andre sprenger grenser. Uansett er det velkomment, opplever jeg. 



Selv gikk jeg på keramikklinjen ved det som da jeg startet het Kunsthåndverkskolen i Bergen, for så å bli til Kunsthøyskolen i Bergen, og i dag visstnok heter Fakultet for kunst, musikk og design, UiB, så vidt jeg har forstått. Og jeg hadde fire år der, hvor jeg stort sett kunne eksperimentere med det jeg ville. Noe som selvfølgelig var spennende, men som kanskje ikke helt forberedte meg på en hverdag etter studiet hvor jeg skulle leve av utdannelsen min, så litt realitetsorientering måtte til før ting falt på plass og jeg klarte å fine en nisje som var til å leve av og med. For min del ble det stort sett bruksting og pottemakeri som ble løsningen, selv om keramisk skulptur kanskje var det jeg helst ville arbeide med. Sånn er det, i blant krever livet noen kompromisser. Huslån skulle betales, unger skulle ha bleier, og regningene stoppet ikke etter det heller. Bil, bensin og mat på bordet var også et krav. Så jeg hadde ikke så mange reelle valgmuligheter, følte jeg.



I dag er jeg uføretrygdet, men arbeider likevel rundt femti prosent. Med kunst. Mest maleri, men også keramisk skulptur, installasjoner og utsmykninger. Så nå kan jeg gjøre det jeg ikke kunne som ung. For selv om jeg har fått noen utfordringer med helsa, så må jeg ikke ligge stille hele tiden. Jeg kan tilpasse ting, slik at det passer den jeg er i dag.




Når en er ung og studerer, så er det vanskelig å tilpasse ting på samme måte som når en er voksen og ufør. Utdannelsen kommer gjerne med et løp som må følges. I mitt tilfelle ble dette vanskelig, siden jeg slet med angst og depresjoner. Så jeg fikk ikke brukt og gledet meg over studietiden helt slik jeg kunne ønsket. I stedet ble det en ganske ensom og krevende tid. Derfor er det rart å se programserien på tv som heter «This is it», som følger studentene ved Kunsthøyskolen i Oslo(KHiO), Kles- og kostymedesign. Jeg kjenner på både godt og vondt når jeg ser hva de enkelte opplever som press og gleder, og minnene fra min egen studietid strømmer på.







Å skrive om disse tingene som at jeg har noen utfordringer jeg har levd med og må leve videre med, er uproblematisk for meg. Livet er mer enn en fasade, selv om enkelte rosabloggere og deres disipler kanskje ikke er helt enige i den påstanden. Så jeg kjenner ikke noe behov etter å skjule at livet til tider har vært vanskelig for meg, selv om jeg heller ikke har behov for å gå ned på microplan og utdype alle detaljer i det uendelige. Jeg kommer derfor heller neppe til å kontakte slettmeg.no i nærmeste framtid, for å slette spor jeg legger igjen etter meg på internett. Det er lite av det jeg legger ut som kommer til å forfølge meg, tenker jeg. Jeg skal for eksempel ikke søke jobb noe sted, regner jeg med, og hva gjør det egentlig at du vet noe om meg som ikke glitrer i solen? I stedet er det slik at jeg synest det er viktig å skrive om og vise ved eget eksempel at livet ikke nødvendigvis må stoppe opp selv om en får en utfordring, og at en ikke nødvendigvis MÅ la seg tynge av skam bare fordi en har en diagnose og noen sår en bærer med seg. Vi er alle mer enn diagnosen vår, og vi har all rett til å kreve at dette blir respektert. Det finnes sterkere grunner til å verdsette folk, enn til å trykke dem ned. Det gjelder meg, og det gjelder deg.



Og se, da ble det et blogginnlegg i dag også, men nå får jeg avslutte. Legemet skal vætes og tenner pusses, og så er dagen godt i gang. Huiii, hvor det går, sa skilpadda. 

Alle bildene viser gamle arbeider av meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - musikk jeg lyttet til i studietiden:






søndag 22. april 2018

Aristoteles: «Lykken er selvtilstrekkelig."





Utenfor vinduet mitt leker noen unger. Samtalene dem i mellom går lett. Det virker ikke som om de tenker seg om før de sier noe. Noen ganger virker de enige om det de vil eller ikke vil, andre ganger blir det vilje mot vilje. Og det kan ende i kjefting eller gråt. Slik jeg opplever dem, gir de seg over til øyeblikket. Videre tenker jeg at rekken av øyeblikk de opplever i barneårene er med på å forme mye av framtidens øyeblikk. Blant annet hvordan de vil komme til å forholde seg til andre mennesker. Hvis de lekende barna har trygge, omsorgsfulle og tilstedeværende voksne som de kan gå tilbake til etter leken, vil det være en god ting for dem og for senere relasjoner.

Min barndom var ikke kun lek og moro. Den var nok det óg, men det var lite trygghet, og frykten kom tidlig inn i bildet. Det samme gjorde volden og følelsen av å stå alene mot verden. Så når jeg ser tilbake, blir det et delt bilde, der det en kaller lykke, sjelden varte lenge. 

Noe som kjennetegner volden, ensomheten  og frykten i barndommen min, er at den i hovedsak skyldtes mennene i livet mitt. Spesielt min far, men også andre menn, som lærere, kunne slå hardt ned på meg. Jeg fikk dessverre ikke gode rollemodeller, kan man si. Slik jeg husker det, likte ikke menn meg. Jeg ble den som ikke var elskbar, den som var verdiløs, og ikke var ønsket. Den som skulle kues, i stedet for den som skulle løftes og hjelpes - ikke den som hadde et potensiale. Eller var nok. Jeg opplevde aldri å ha et potensiale noen var interesserte i, selv om jeg stadig fikk høre at jeg ikke brukte evnene mine. Jeg strakk aldri til. Om dette skyldes noe genetisk eller om det skyldes erfaringene livet utsatte meg for og formet meg til, vet jeg ikke. Men samtidig var det slik at kvinner kunne finne noe i meg som de likte. Så noe i meg var ønskelig, fant jeg ut. Selvfølgelig kom det med en pris, for lite varte lenge eller var uproblematisk, men jeg opplevde at det var verdt det. Og dette formet oppveksten, ungdommen og tidlig manndom. Det ble etter hvert mange senger jeg kunne krype opp i, hvor jeg et øyeblikk kunne føle at jeg ble tatt i mot. Hvor jeg kunne føle at jeg var nok, at jeg hadde noe å gi, noe noen ville ha. For selv om hormoner og begjær selvfølgelig raste i kroppen, så var det nærhet jeg lengtet mest etter, tror jeg. Det å gi seg hen til noen. Å ikke være alene. Dessverre var det også slik, at jeg hadde en nisse på lasset - et stort, svart hull inne i meg - som var vanskelig for noen å skulle fylle opp. Og jeg var flink til å finne kvinner med samme type bunnløse hull i seg. Man søker jo ofte dem som har noe kjent ved seg, noe en kan identifisere seg med. Noe som i mitt tilfelle ikke nødvendigvis var en god ting.

I dag, i en alder av sekstitre år, står jeg ikke hele tiden på kanten av det svarte hullet. Jeg har funnet forankringer i livet mitt og hullet har krympet. Stort sett føler jeg at det har blitt så lite at det ikke omslutter meg på samme måte som før. Jeg hopper heller ikke fra seng til seng og inn i villige armer lenger. Jeg har forstått at lykken ikke ligger i det. Lykken ligger et annet sted. Det ligger nærmere det å se og bli sett, enn bruke og bli brukt. Og selv om jeg fremdeles har problemer med å knytte meg til menn, er det ikke lenger de som får definere meg og en mannsrolle jeg etter hvert har blitt bekvem med. Jeg er mer enn barndommen min. Jeg er mer enn en endimensjonal mann. Jeg er mer enn alle reglene jeg brøt og forventningene jeg aldri kunne etterleve, mer enn alle slagene og avvisningene jeg fikk. Jeg tenker at forankringene jeg har inni meg i dag, skyldes noen verdier jeg har klart å inkorporere i livet mitt etter hvert. Pluss noen erkjennelser. Den viktigste erkjennelsen, tror jeg kanskje kan være at ingen andre enn meg selv har ansvaret for min lykke, eller for å dekke mine følelsesmessige behov. Det er jeg som styrer skuta i mitt liv. Slik du styrer i ditt.

Når en oppdager at en selv står ved roret, bør en ta inn over seg at for eksempel rus ikke alltid er en god ting for en kaptein. Det er fort gjort å gjøre eller kjøre feil i fylla. Og når jeg leser at Frp fremdeles ikke vil kutte ut alkohol ved sammenkomstene sine, og begrunner valget sitt med at de forventer at folk klarer å oppføre seg, så blir jeg oppgitt. Folk klarer jo ikke engang å bruke noe så enkelt som blinklys - i edru tilstand - hallo! 

Siden politikere ikke alltid har klart å kombinere alkohol, makt og drifter, noe #metoo kampanjen har vist med all mulig tydelighet, er det lett å konkludere med at denne forventningen ikke var tilstede i Frp tidligere, og at de tror at en forventning nå er nok til å styre ei skute. For meg blir det en latterlig tankegang. Det blir som i USA, der det florerer med skytevåpen, og de sier at det ikke er våpen som dreper folk, men mennesker. Så bare kjøp de gunnerne du vil. Det er visst en menneskerett.

Jeg har ingen pistol på hofta. Men jeg har ei flaske whiskey i skapet. En liten dram kan smake godt. Det er ikke slik at jeg er noen avholdsmann. Jeg liker å ta et par fingerbredder fra tid til annen. Men jeg drikker ikke på jobb, på en lekeplass, eller andre steder hvor alkohol ikke har noe å gjøre. Og jeg har kuttet ut helgefylla. Den bringer lite godt med seg. Selv om det kan være lett å mistolke nummenhet, glemsel og grenseløshet med lykke, så tror jeg lykken er å finne et annet sted. Men hva er så lykken? Og bør vi søke etter den? Hvor skal vi i såfall søke? På Ikea? Gjennom skjønnhetsoperasjoner og Botox?

«Lykken er selvtilstrekkelig. Har du funnet lykken, så har du alt», sier Aristoteles. Det kan du lese om i denne artikkelen. Der kan du blant annet også lese dette:


«Dyrk intellektet. Som logikkens far Aristoteles påpekte, er fornuften og rasjonaliteten menneskets essensielle egenskap. For å bli lykkelig og virkeliggjøre oss selv som mennesker, må vi, med Aristoteles ord, aktualisere potensialitetene i oss. Det gjør vi ved å anvende det spesifikt menneskelige – evnen til tenkning og overveielse. En svale gjør ingen sommer, og lykken er mer enn en umiddelbar følelse. Bare fornuften kan identifisere verdier, planlegge langsiktig og gjøre gode avveininger mellom nåtid og fremtid. Et liv med fornuften som ledestjerne, betyr ikke at man degraderer følelser eller lever et kjedelig liv. Det er tvert om gjennom følelsene vi lever livene våre og opplever lykke. Oppfordringen om alltid å følge hjertet, må imidlertid tas med en stor klype salt. Hedonismen er en oppskrift på ulykke: Å gjøre det man føler for, simpelthen fordi man føler det, fører sjelden noe godt med seg.»

Og da har vel jeg fått sagt mitt for nå. Et sted må man jo slutte.

Skulpturen lagde jeg for snart førti år siden, og den forsøker å illustrere opplevelsen av hudløshet. Jeg tenker at når du er hudløs, lever du ganske utsatt, du er ganske sårbar. På det andre bildet er jeg ca tjue år, og ved siden av meg ligger den lille hunden min Tjorven. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 




tirsdag 17. april 2018

Mitt lille land.




Om du har tittet innom avisene de siste dagene, har du fått med deg at John Michelet er død. Som det står i artikkelen, døde han etter lengre tids sykdom. Og dette er litt trist, kjenner jeg. Bautaene som kjempet for rettferd i samfunnet desintegreres, og hvem sitter vi igjen med? 

Når det kommer til dette med sykdom, så kobles gjerne sykehus inn for å hjelpe på saken om det blir alvorlig. Og er du heldig får du en plass der. Men etter hva jeg forstår må du være heldig. For det er ikke sikkert det er plass til deg. De siste tretti årene har sengeplassene blitt halvert, fortelles det i denne artikkelen. Samtidig har befolkningen økt, og vi er nå godt over fem millioner i dette landet.

Det meste handler om økonomi nå, ser det ut til. Dvs overskudd. Også innen helsevesenet. Du har sikkert fått med deg stoppeklokkeregimet som har blitt brukt i hjemmesykepleien. I dag kan en også lese at ved legevakta i Oslo krevde renholdere som har arbeidet der i flere år fast ansettelse, og ble tilbudt fra 3,58 til 0,58 prosent stilling. Det er vanskelig å se på dette som annet enn utnytting. Med en stillingsprosent på 0,58 skal du slite med for eksempel å få boliglån, selv om du i praksis arbeider mye mer. Det skapes med andre ord en fattigdomsfelle.

Om det er kun penger som er hovedårsaken i statistikken som viser at det innen det psykiske helsevesenet i gjennomsnitt er ett selvmord annen hver dag, er nok ikke sannsynlig, men de fleste har vel fått med seg at det meste innen helsevesenet generelt går på sparebluss, og psykiatrien kanskje spesielt. Det nevnte antallet selvmord gjelder for de som var i kontakt med hjelpeapparatet. I tillegg kommer de som ikke kom så langt at de søkte hjelp. Men det stopper ikke der. For en stund siden ville de folkevalgte ta fra folk støtten til begravelser også. Er du rik eller middelklasse, klarer du vel den utgiften greit, men jobber du i en 0,58 prosentstilling vil du nok merke det. Jeg vet ikke hvordan det gikk med den saken, men den var i hvert fall på bordet. Og nå skal det skjæres inn ved fødsler også. Etter å ha skvist ut en ny borger til felleskapet, skal du ut av fødeavdelingen kjappere enn våre politikere rekker å slippe en fjert etter en bedre middag. Hvis du har penger, må vite. Det er dem med penger fødehjelpen børe rettes mot. For de fattige bør begrense det å få barn, sier Christian Tybring-Gjedde fra Frp. Men blir ikke dette litt elitistisk? Eller synes du dette er en grei ting å si for et parti som påstår at de er for folk flest? Kan det hende vi blir lurt? Kan det hende at det ikke er de fattige som må trå til og gi fra seg det meste av det de har for å redde den gullgruven dette verdens beste land er, men at det i stedet er de med penger og makt og muligheter? Er det i det hele tatt sikkert at vi står ved et punkt hvor vi må reddes?

Det tragiske i mitt hode, er at de som bestemmer slike saker som jeg har nevnt over her, er det vi som har stemt fram. De er vi som ønsker å ha dem i førersetet og lar dem styre skuta. Hvor skuta ender, er det ikke godt å si, men at den vil dumpe bort i flere skjær enn de nevnte på veien mot en kapitalistisk himmel for de få og utvalgte, kan du nok trygt satse barnas sparepenger på.

Barn. Barna er framtiden og skal arve jorden, sies det. Jeg vet ikke om du har fått arvinger. Om de i såfall er små, eller om de er voksne. Om de er voksne eller nærmer seg den alderen, så har de kanskje en jobb. Selv har jeg to barn, som klarte seg. Fordi de kom seg gjennom skolen og fikk seg en utdannelse, fikk kjøpt seg bolig og etablert seg. Men det er det dessverre ikke alle som gjør. I denne artikkelen kan du lese om at mange faller ut, og ikke får vitnemål fra videregående. En stor del av disse sliter med angst og depresjoner, slik jeg har gjort siden jeg var barn. Men jeg var likevel en av de heldig, jeg ikke bare overlevde, jeg fikk meg utrolig nok også en utdannelse og et yrke likevel, selv om det i perioder holdt hardt. For angst og depresjon er ikke det samme som en dårlig hårdag. Det er ikke å være «deppa» en mandags morgen fordi en må på skole eller jobb, og kjenner helgens fest og overforbruk henge i kroppen. Det er alvorligere enn det. Folk dør ikke av en brukket negl, men de dør av depresjoner.  En annen hver dag, av de som er så heldige å få hjelp. Pluss de andre.

Nå er det ikke sikkert at frafallet innen utdannelsessektoren skyldes kun hva som bevilges av penger, men penger kommer uansett inn i bildet når de som faller ut ikke får jobb, ender opp med problemer og fattigdom, og hjelpeapparatet ikke er der til å fange dem opp, slik at de kan bli med og bære landet og samfunnet vi har. I stedet blir de gjerne trykket enda lenger ned, og blir kalt late, snyltere, navere eller hva en nå måtte finne på av ukvemsord for å høyne verdien av seg selv. Har de i tillegg en diagnose, kan alt relateres til den. Og hvordan skal vi løse dette med fattigdom? Jo, ved å kutte i sykelønnsordningen, rasere bostøtten til de fattigste, ta fra de sykeste hjelp til ting som fysioterapi, øke medisinutgifter, fjerne hjelpen til bilstøtte for de funksjonshemmede, kreve mer bompenger osv osv. Samfunnet går i oppløsning og vi sitter stille på ræva og frykter folk med mørk hud som kommer her og tror på Allah eller mulla eller Buddha. For hele tiden blir vi fortalt at dette er det farligste av alt, dette er skummelt, det er dette du må ha fokus på, for disse folkene vil rasere landet vårt og gå i sari, turban eller burka i 17.maitoget der bunaden bør råde grunnen alene.  Det er ikke politikerne som sitter på toppen som har makt til å styre landet i den ene eller andre retningen, blir vi fortalt, men stakkarne som flyktet fra krig og elendighet. For så mye makt har de elendige. Golddiggerne. De som vil bæres på gullstol og leve godt på trygd og ingenting annet. Mens kjemper som John Michelet og Erik Bye dør, og fundamentet og menneskeverdet de var med på å skape stille graves vekk under føttene våre av de som faktisk styrer dette landet, uten at vi gidder å heve blikket fra navlen om det ikke er chipsposen vi leter etter.

Ja, ja, det er godt å få det ut, men nå får jeg vel ta meg et stev i stedet.

Maleriet fikk tittelen "Etterlatt", det er del av en utsmykning i Bergen Rådhus. Resten kan du se her.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









mandag 16. april 2018

#feelingloved #stillinthere #makeawhish




I går fylte jeg sekstitre år. Det betyr at jeg begynner å bli litt gammel, sett gjennom de øynene jeg hadde som ung. Sett gjennom øynene mine i dag, er det selvfølgelig lett å se spor etter årene som har gått. Men ser jeg innover i meg selv, er det mye som er som det en gang var. Både på godt og vondt. Og i blant er det lett å glemme at jeg er sekstitre, mens andre dager føles det som om jeg er åttitre, eller tjuetre. Dette spriket handler litt om dagsform, men også om hvem jeg har å speile meg i der og da. 



Å speile oss gjør vi hele tiden. Andre menneskers oppfatning av deg selv er noe du bærer med deg. For noen er dette verre enn for andre. Her kan du lese en liten greie fra ei ung dame, som opplever å bli minimert og mistenkeliggjort i møte med psykiatrien. For slik er det dessverre, at har du en diagnose, kan alt du sier, alt du gjør, alt du er, alt hva du står for, relateres til, bortforklares eller minimeres pga den. Det betyr lite hva diagnosen faktisk er. Det er nok at det finnes en, og det skilles ikke mellom tyngre personlighetsforstyrrelser, depresjon, angst eller annet. For noen er diagnose deg og du er diagnose. Verken mer eller mindre.

Å bli minimert, eller tillagt/frarøvet noe, er ikke alltid så godt å kjenne på. Ikke er det så lett å forandre på det heller. I blant handler det om at du blir utsatt for hersketeknikker, andre ganger om at de du speiler deg i kanskje ikke er i stand til å se hele deg. Dette siste er menneskelig, og vi gjør det alle sammen. Vi ser verden og menneskene rundt oss gjennom det filteret våre egne øyne og følelser er. Så i blant må en bare leve med konsekvensen av hva en ser og blir sett som, og forsøke å rette nakken så godt en kan likevel. Verden er det verden er.

I blant er verden og livet likevel bedre enn andre dager. Og i går var det altså bursdag her hos meg. Denne gangen valgte jeg å si ifra til mine nærmeste at det ikke ble noen feiring. Det er ikke alltid en er der at feiringer er det som opptar en mest, eller at en har noe å feire i det hele tatt. Likevel ble det en av de beste bursdagene jeg har hatt på lenge. 



Selv om jeg ikke hadde invitert til noe, hadde jeg likevel kjøpt inn litt å bite i, i tilfelle det skulle dukke opp noen likevel. Og det var bra, for plutselig kom det melding om at eldste datteren min og barnebarna ville stikke innom en tur, invitasjon eller ei. Og det ble kjempekoselig. Eldste barnebarnet hadde laget bursdagskort med tegning av meg som selvfølgelig var spot on, og datteren min hadde bakt muffins og puttet bursdagslys i noen av dem, som bestefar måtte blåse ut mens han ønsket seg noe. Så det gjorde jeg - blåste og ønsket. For det er alltid noe en kan ønske seg, selv om en er gammel. Det skal ikke stå på det.



Jeg har tenkt litt på hvorfor denne bursdagen føltes bedre enn de 62 andre. Og jeg tror kanskje jeg husker feil. For selvfølgelig har jeg hatt fine bursdager tidligere også. Så i tillegg til at en husker best det som er nærmest i tid, tror jeg at noe av det handler om at det ble veldig uformelt denne gangen. Jeg slapp og vaske og styre og bake og å være sliten under selskapet. Samtidig kom det meldinger og gratulasjoner på telefon fra folk jeg bryr meg om, og Facebook flommet over av lykkeønskinger. 

Jeg vet ikke hvordan du forholder deg til gratulasjoner på FB. Selvfølgelig er det lett å huske på bursdager nå for tiden, siden vi blir minnet på dem, men for meg ble de litt viktige denne gangen likevel. De fikk meg til å føle meg sett. De fikk meg til å kjenne at det finnes noe bra ved meg, noe som er verdt en bursdagshilsen. Om alle hadde et negativt forhold til meg, ville jeg ikke hørt noe, tenker jeg. Og akkurat den påminnelsen var noe jeg trengte nå. Jeg trengte å se meg selv i perspektiv og føle at jeg er del av noe større enn meg selv, for å huske på min egen identitet og integritet, hvem jeg er og hvem jeg ikke er. Så takk til alle som husket på meg, og lot meg se utover det trange lille hullet jeg i blant kryper inn i for å minimere meg selv, når livet kommer med noen utfordringer.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Så da gjenstår det bare å avslutte, slik jeg bruker å avslutte disse skribleriene mine.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 8. april 2018

Så, hvem er jeg, og hvem er du?




I går ble Sylvi Listhaug intervjuet i programmet Lindmo. Og det var ingen ydmyk eller slagen dame som fikk denne muligheten til å fremme sitt syn på saker og ting. Blant annet hevdet hun at hun kunne vunnet en OL-medalje i å kunne stå i dritt. Og med det henviste hun nok ikke til hva hun selv har presset ut av seg, men hva andre har helt over henne. Hun sa også at hun trodde at alt som skjer, skjer av en grunn. Med det henviste hun til det hun kalte sin tro, og mente at alt som skjer, er en del av Guds plan. Og det å være et redskap er jo en grei måte å frifinne seg selv fra skyld eller ansvar på. Både inkvisisjonen og korsfarerne arbeidet i ly av Guds store plan. 



Om Erna Solbergs framtidsvisjon der de svakeste, trygdede og syke skal få mindre og de rikeste skal få mer skattelette, også er en del av Guds plan, skal jeg verken påstå eller avkrefte. Men planen kommer likevel fra et sted. Så nå trues det med at en forandring vil komme. Det vil si bli initiert. Av regjeringen. Som om forandringen ikke allerede har startet. 

Det var nok om landets folkevalgte og deres krumspring. For livet og hverdagen kommer jo med nærere ting for mange enn det Sylvi og Erna smilende lirer av seg som sannheter og skremselspropaganda. For min del er det for eksempel merkbart at påsken er over, siden jeg hadde ene datteren min hjemme, men nå er alene igjen. Som vanlig kom den overgangen med en følelse av ensomhet, men det har gått over nå, og dagene og rutinene begynner å falle inn i sitt gamle mønster igjen. I det mønsteret ligger arbeidet mitt som kunstner ganske sentralt. Det å være kunstner er en viktig identitetsbærer for meg. Hva din identitet er tuftet på vet jeg ikke, men kjenn gjerne etter, og sett kanskje noen ord på det. 



Torsdag åpnet Galleri VOX hvor jeg arbeider en ny utstilling. Galleri VOX er en kunstarbeidsplass, som ble startet opp av Bergen kommune og NAV i 2004, og som gir plass til kunstnere og kreative personer som har en uføretrygd grunnet psykiske utfordringer. Selv har jeg vært med fra begynnelsen, og er nå den eneste igjen av dem som var med å forme stedet fra grunnen, og sende det i en retning som gjorde det til det det er i dag. En prosess som tok litt tid, og som bestod av en del utfordringer og muligheter. Blant annet var definisjonen av stedet viktig. Hva er vi, og hva er vi ikke.



Galleri VOX er IKKE et behandlingssted. Det er ikke et sted for taperne i samfunnet, hvor vi takknemlige får sitte taust rundt et bord og strikke eller tegne søte tegninger som vi etterpå kan vise fram til dem som måtte gidde å bry seg om sånt, litt som i barnehagen. Galleri VOX kommer heller IKKE med en formålsparagraf som definerer det som et lite stoppested, hvor vi i en periode skal reddes fra oss selv, sykdom eller annet, i påvente av at vi skal bli «friske nok» til å gjøre noe annet med mer verdi. Det det ER, er en varig tilrettelagt arbeidsplass, hvor verdien ikke måles ut i fra en slags tilfriskning eller hvor fort du "kommer deg videre" i livet. Galleri VOX er verdi nok i seg selv, det er et atelier som alle andre atelierer, der en arbeider og forsøker å utvikle sine kunstneriske kvaliteter, bare at det kommer med en økonomisk støtte og noen som tar seg av det praktiske ved den daglige driften.  Disse «drifterne» er verken sykepleiere, psykologer eller ergoterapeuter, og bør heller ikke få være det. De er utdannende kunstnere, akkurat som jeg er. Eneste forskjellen er at de nok har litt mindre angst og depressive sider i seg enn jeg har, slik at de takler hverdagene med alt hva det innebærer bedre enn jeg til tider gjør.



Du kan ikke bestille en plass hos Galleri VOX eller bare stikke innom og finne deg et lerret. Du må søke, og du må ha noen kunstneriske kvaliteter med i bagasjen, samtidig som du må kunne fungere i et arbeidsfellesskap. Når det gjelder oss som har kommet gjennom nåløyet og har fått en plass, så har vi det kreative som en fellesnevner, men vi er likevel ikke en mer ensartet gruppe enn de som måtte arbeide ved for eksempel et bilverksted er det. Vi er ikke «de». De psyke, de rare, de gale, de som ramlet av lasset eller aldri fikk plass på det. Vi er ikke begrenset til å være klare definerte kasus og en gjeng stakkarer som kan høstes gevinster fra i ly av et lykksalig skinn av toleranse og empati. Vi arbeider med kunst, slik andre kunstnere gjør, and that´s it. Noen av oss har treg mage, jeg har kols, andre har kanskje et utslett, angst eller annet som preger hverdagen, men det har ingenting med kunsten vår å gjøre, like lite som et mageonde har noe med mekanikerne som skifter olje på bilen din sin evne til å skifte olje å gjøre. 

Grunnen til at jeg tar opp dette med hva Galleri VOX er og hva det ikke er, er at det ble laget et innslag av TVvest, i forbindelse med utstillingen vi åpnet på torsdag, hvor jeg opplever at psykelementet overskygger kunstelementet. Utstillingen Myter, eventyr og virkelighet, er en utstilling som er satt sammen av arbeider fra mennesker med psykiske utfordringer i Bergen. Altså ikke kun vi som arbeider ved Galleri VOX. Noen av utstillerne har en bakgrunn som kunstnere, andre har det ikke, men alle er mye mer enn sin sykdom. Og det føler jeg ikke kom fram i TVinnslaget. En fellesutstilling andre steder, av profesjonelle eller amatører, ville antagelig fokusert mest på arbeidene, og ikke så mye på kunstnernes helse eller livssituasjon.



To ganger har vi invitert til denne formen for utstilling, slik at de som deltar får en arena hvor de kan få vise det de lager. Resten av året har vi andre typer utstillinger. Enten vi inviterer noen utenfra, eller stiller ut egne arbeider. Noen av mine utstillinger kan du se her.

Når det gjelder TVinnslaget jeg nevnte, satt jeg igjen med en litt rar følelse etter å ha sett det. Det er noe med å bli omtalt som «de», som ikke alltid føles så greit. For jeg opplever ikke at det er de kunstnerne, men de psyke, det menes. Samtidig som jeg synes at det er viktig og fint at psykiske lidelser blir omtalt og helst ufarliggjort, føltes det i det nevnte innslaget litt som å bli minimert til å bli del av et tivoli, slike de hadde i tidligere år, hvor de viste fram damer med skjegg og folk med deformiteter. Om du vil, kan du også se TVinnslaget. Det tar ikke lang tid. Du finner det her. Så kan du jo gjøre deg opp en mening selv. Kanskje det bare er jeg som er nærtagende. At det bare er meg som følte at innslaget var med på å underbygge stigma og fordommer framfor å rive dem ned. Kanskje jeg til og med bør få hjelp til å dempe den følelsen av mindreverd jeg fikk kjenne på ved hjelp av en psykolog eller ei pille. Det er bare det at jeg har ingen psykolog. Jeg har ikke hatt det siden jeg møtte veggen og falt sammen i 2000, og til jeg en stund etterpå reiste meg igjen og fortsatte karrieren som kunstner. Og jeg bruker ikke piller lenger. Jeg sliter bare med angst og depresjoner litt mer enn folk flest. Alle andre følelser jeg har, er mye som dine. Kjærlighet, savn, ensomhet, tilhørighet, glede, sinne, begjær, avsky, stolthet, skam og håp. Så jeg er i grunnen stort sett som deg, det vil si et allsidig menneske i utvikling, bare at min diagnose er satt, mens din kanskje ikke er det enda.

Bildene er fra en utstilling med ti selvportrett jeg gjorde for noen år siden. Der jeg forsøker å vise fram sider av meg selv som jeg kanskje ikke alltid skilter sterkest med.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



mandag 2. april 2018

Myter, Eventyr og Virkelighet.




Det snør! Nei, det er ingen forsinket aprilspøk. Da jeg våknet opp i dag lå det et hvitt teppe utenfor vinduet, og det var noe dritt, spør du meg. Jeg vet ikke om dritten hadde sett noe bedre ut om jeg så den fra verdens vakreste do, men nå er den i hvert fall kåret. Doen, ikke dritten. 

Det er mye som er verdens vakreste. Det må ikke være en do. Om du googler «verdens vakreste» får du opp en del forskjellige svar. Her kan du for eksempel se noen av verdens vakreste trær. Om det faktisk er verdens vakreste, skal jeg ikke mene så mye om, men pene er de jo på bildene, det skal de ha.

Også mennesker blir kåret til verdens vakreste. Både voksne og barn. Selv har jeg aldri stilt opp i konkurransen, og ville vel uansett ikke vunnet annet enn i beste fall kanskje en trøstepremie. Det skal jo noe til. Det er tross alt bare én blant hele verdens befolkning som kan vinne, så oddsen er dårlig. Om den som vinner faktisk er verdens vakreste, ligger kanskje også litt i øynene som ser. Akkurat som når myrsnipa i eventyret mente hennes unger var vakrest, har vel folk flest også noen meninger rundt hva skjønnhet er, og hvem som besitter den. Og i Korea hvor skjønnhetsoperasjoner er rimelig populære, ser de vakreste nesten dønn like ut, så hvordan hvordan kårer de vinneren da? Som min datter litt spøkefullt sa en dag: Om alle ser like ut må det jo omsider bli det indre som teller. 

Alle forsøker fra tid til annen å vise seg fra sin beste side. Noe som gjenspeiler seg i bilder på Instagram og sjekkeapper som Tinder, hvor unge jenter tar bilder med trutmunn fra det de har lært er en heldig vinkel, etter å ha sittet et par timer foran sminkespeilet først, og gutta viser biceps og stramme mager. Om de i virkeligheten ser ut som på bildet, er uviktig. Myter, eventyr og virkelighet sklir over i hverandre og grenser viskes ut. Alt skal forfines ved hjelp av lys og filtre, vellykkethet skal selges inn enten den er reell eller ei. Hvem du i virkeligheten er som person ser ut til å bety mindre. Og med det som bakteppe, er derfor kanskje ikke alle like heldige med framstillingene av seg selv. Men skitt au, Dickpics går for verdensherredømme.

Påsken derimot, går mot slutten. Hos oss har den stått i virusenes tegn. Men i går tok jeg mot til meg og drakk en kaffe hos kjæresten. Om det straffer seg, gjenstår å se. Forhåpentlig har vi fått samme virus i utgangspunktet, men en vet jo aldri. Så kanskje vi byttet oss i mellom i går, og snart ser starten på en ny runde med snørr, hoste og dårlig form. 

I morgen er uansett planen å ta en tur på atelieret igjen, selv om lungene skranter. På torsdag åpner galleriet vårt en ny utstilling, kalt Myter, Eventyr og Virkelighet. Det er en juryert utstilling, hvor vi har invitert bidragsytere fra forskjellige etablissementer innenfor psykisk helse i Bergen. Dette har vi gjort før, og det viste seg å bli vellykket, derfor gjør vi det igjen. 

Det er mange som liker å lage bilder eller som holder på med andre kunstuttrykk. Noen målrettet over tid, andre med en mer avslappet holdning. De færreste innenfor den gruppen vi har invitert, får til vanlig en utstillingsplass. Men det betyr likevel ikke at det har mindre verdi for dem å få se arbeidet sitt på en vegg i et galleri, enn det gjør for en profesjonell kunstner. Så det er veldig moro at vi har muligheten til å tilby dette. Tidligere har vi også vist utstillinger under paraplyen Raw Art, også kalt Outsider art. Nå gjenstår bare et par detaljer, så er vi klar for åpning på torsdag. Jeg håper og tror den blir vellykket. Til å holde åpningstalen har vi invitert Sofie Marhaug, som representer partiet Rødt i Bergen, men som også studerer innenfor feltet allmenn litteraturvitenskap. Det blir spennende og få høre hva hun har på hjertet. Bor du i Bergen, så ta deg gjerne en tur innom. Kanskje det kan blir en fin opplevelse for deg.

Klokken har blitt halv elleve, og kaffekruset mitt er tomt. Inne på rommet sitt ligger yngste datteren min og sover fremdeles. Det er hyggelig å ha henne hjemme i påsken, men på onsdag drar hun igjen, for å fullføre lærerstudiet sitt. Sånn er det, barn vokser til og bygger sitt eget liv. Og det er jo bra, selv om en som pappa gjerne vil ha dem tettest mulig innpå sitt eget liv lengst mulig. 

Og da har vel jeg fått skrevet nok for denne gang, så da runder jeg av med mitt sedvanlige:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: