Som en sagekrakks gratie.

Ryggen min krangler. Noe som kanskje ikke vil høste de største overskriftene i landets aviser, men som likevel er en kjensgjerning som er vanskelig å se bort fra her jeg sitter og skriver.

De siste tre dagene har livet foregått i sakte film, for brå bevegelser straffer seg. Det hele startet på lørdag, etter at jeg skulle reist meg fra bordet, da kjæresten og jeg hadde spist en ypperlig Chili con carne. Uten at jeg av den grunn forsøker å legge skylden på Chilien. Den er helt uskyldig.

Til tider er nå stilen til undertegnede mer lik en sagekrakks gratie, enn den i mine egne øyne nyetablerte spenstige gangen til en voksen mann som har trent hardt de siste månedene for å komme i form. Sannsynligvis kunne jeg her og nå med fordel søkt om ansettelse som vinkel ved en møbelfabrikk, og antagelig fått jobben uten spørsmål etter cv.

Men alt er ikke bare nedtur. For jeg har mindre vondt i dag enn for to dager siden, kroppen har begynt å rette seg ut igjen, så da burde jeg kunne satse på at jeg har mindre vondt i morgen enn i dag. Det handler med andre ord om å utholde, og samtidig holde seg litt i bevegelse. Å ligge flatt på sofaen er det som smerter minst, men det er ikke smertefrihet som hjelper mot skiten, har Google fortalt meg. Bevegelse er visst tingen. Selv om det gjør vondt.

Vondt skal vondt fordrive, er et ordtak mange har fått med seg. Og slik er det vel i blant. En får bare bite det i seg og stå på. Men i dette tilfellet er det kjedelig. Én ting er at nesten alt jeg gjør, gjør vondt, en annen at jeg ikke har noe å finne på. Det er ikke så mye å ta seg til nå. Ikke kan jeg trene og ikke kan jeg sitte for lenge stille ved dataen. Da er det eting som står igjen som mulig tidtrøyte, og det er jo grenser for hvor mye en kan gjøre av den sorten også. Heldigvis har jeg ikke sjokolade og snop i huset. For da hadde det nok godt unna kjappere enn en prematur sædavgang.

Det at jeg ikke har søtsaker i huset, skyldes planlegging. Dvs at jeg har klart å se framover, og har forstått at det vil komme dager hvor motstandsdyktigheten min mot sukker vil svekkes. At jeg plukket med meg noen Twist fra kjæresten i går, som hadde overlevd en familiesammenkomst - Twisten altså, ikke kjæresten - er et eksempel på hva en kan få seg til å velge når en synes litt synd på seg selv. For det er jo ikke slik at kroppen trenger sukker bare fordi ryggen verker. I stedet er det jeg som søker trøst.  

Å ha strategier som kan hjelpe en til å komme seg gjennom dager hvor ting ikke fungerer optimalt, er en god ting, tenker jeg. Det at jeg forsøker å komme i bedre form, er for eksempel en god strategi, med tanke på at jeg vil få dager hvor lungene mine er dårligere enn akkurat nå, og jeg vil rimelig sikkert også få en depresjon igjen.  All min erfaring tilsier dette. Og så kan jeg velge å leve på håpet eller illusjonen om at det ikke vil skje, eller jeg kan forberede i hvert fall kroppen litt, slik at nedturen ikke tar helt rotta på meg. Samtidig går det an å forberede seg mentalt, og legge planer for hvilke mottrekk en skal gjøre om alt blir ille. At noe er tenkt igjennom på forhånd, er en god ting. Akkurat som det er en fordel med handleliste når en går på butikken. Da er det lettere å ikke kjøpe noe en ikke trenger.

Å bruke bilbelte er å se framover. Det er en strategi. Det betyr likevel ikke at en hele tiden må bekymre seg for å kræsje. Det blir bare en rutine å ta det på. Rutiner og handlelister hjelper en på den måten at valgene allerede er tatt. En trenger ikke å vurdere og velge hver jævlige lille småting hele tiden. Og det samme kan en gjøre i forhold til en potensiell mental nedtur. Om jeg har lagt planer for hvordan jeg skal takle det, vil jeg kanskje komme meg til legen før jeg begynner å tenke for hardt på at det å ta livet av seg framstår som en ypperlig idé.

Å legge seg opp noen små planer eller strategier, betyr altså IKKE at en må gå og tenke på det og bekymre seg hele tiden. For eget vedkommende gir det i stedet trygghet å ha en plan, slik at jeg kan senke skuldrene og forholde meg mest mulig til her og nå. Litt på samme måte som når en har lagt inn faste regninger på automatisk trekk i nettbanken. Da er valgene tatt, og en trenger ikke å tenke mer på dem. I stedet for at hver regning skal settes opp mot noe annet en bør eller har lyst på hver gang det dukker opp et krav, krav som så gjerne blir utsatt, fordi en sier til seg selv at litt må en unne seg. Og så går tiden, mens en unner seg og unner seg helt fram til inkasso eller to uker med kun havregryn på menyen før noen kroner ramler inn på kontoen igjen.

Ja, ja, det var nå det. Et blogginnlegg går mot slutten. Noe må jeg jo finne på mens jeg venter på Godot. Eller helst på at ryggen går seg til. Noe jeg vet at den vil gjøre. I motsetning til at Godot dukker opp. Og grunnen til at jeg vet ryggen vil bli bedre, er at dette har jeg erfart før.

Planene i dag begrenser seg ellers til en liten tur på butikken, om jeg får rettet meg opp nok. Med handleliste, selvfølgelig. Og så blir det vel litt idiot-tv. Hva du skal gjøre ut av dagen, vet jeg ikke, men du har sikkert noen valgmuligheter. Eller kanskje valgene allerede er tatt. Hva vet vel jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: