Sårbarhet.

Kulden har senket seg over Bergen by. Og selv om jeg er vokst opp med vintre og temperaturer ned på minus trettitallet, så er det ganske mange år siden, og i dag sliter jeg med å puste når det blir fem minus. Sånn er det å være lungesyk. En blir litt sårbar. 

Jepp, that's the game. Dager som de vi har nå, gjør livet vanskeligere for folk som meg. For det er ikke slik at det bare blir vanskeligere å puste ute. Går jeg ut, vil kulden påvirke pusten min i mange timer, kanskje dager, framover. Og det hjelper ikke akkurat at «giftlokket» har senket seg over Bergen heller.

Løsningen på lokket av forurensning som ligger over oss nå, har de styrende bestemt er datokjøring. Det vil si at de med partall som siste tall på bilskiltet kjører ene dagen, og de med oddetall den neste. Effekten ser ikke ut til å være så stor foreløpig, for det viser fremdeles rødt på målerne. Folk fyrer jo også i kulden, og samtidig ligger de store supplybåtene ved havna og spyr ut forurensning tilsvarende tusenvis av biler, skal en tro overslag som lot seg lese i avisen. For båtene har de folkevalgte ikke baller til å få vekk. Og rederne som eier båtene har selvfølgelig ikke fintfølelse nok til å trekke seg bort på eget initiativ, og i stedet ankre opp noen dager ved en fjordarm litt vekk fra tettbebygde strøk. Så det er en del folk som blir sårbare når det pakker seg på som nå.

Sårbarhet finner vi over alt. I det siste har vi kunnet lese om en ung prostituert jente som ble drept. Men det er forskjell på folk. Så langt flere og sterkere reaksjoner enn de som ble unnet den unge kvinnen,  kom til uttrykk da en trettenåring døde, angivelig etter å ha sultet seg i hjel. Anoreksi er ikke til å spøke med. Anoreksi er ingen lek unge piker leker for å få oppmerksomhet. Det er ikke noe de velger, slik du velger blant dine mulige valg. I stedet er det kanskje mer et uttrykk for at valgmulighetene har blitt borte.  I dette tilfellet kan en lese ting som tyder på at sykdommen ble utløst av blant annet mobbing. men det er mye spekulasjoner, og mange tror mye. Og så kan en jo tro alt som står i avisen, og ta fullstendig av i kommentarfeltene, og dømme alle som nå står lagelig til for hogg. Litt på samme måte som de nevnte mobberne, kan en bruke ord som om de var kniver, og stikke dem inn hvor enn det måtte være mykt og sårbart nok. Eller en kan beherske seg litt, og la rettsvesenet ta seg av dømmingen, mens vi selv nøyer oss med sorgen. For som for de som eier båtene ved kai i Bergen, kan også folk flest velge hvor mye drit de vil spre når ting strammer seg til, eller følelser vekkes.

I dag er jeg trøtt. La meg sent og sto tidlig opp, så dette blir ikke lange bloggen. I går begynte jeg på atelieret igjen etter julen, og da ble jeg godt sliten. Etter ei jul med lite folk rundt meg, ble møtet med medarbeiderne litt heftig for den sosiale angsten min. Angst er slitsomt. Det krever mye å holde den under kontroll. En tror gjerne at det er det å bære ved eller andre tunge ting som krever mest, men å bære psykiske utfordringer krever også sitt. Tro meg. Og puster du dårlig samtidig, blir det fort en tur på sofaen etter endt arbeidsdag. For da er batterier ofte litt flatt.

I stedet for å male, lagde jeg i går et par skisser med kull. Det å gå fra maling til kull er også utfordrende for meg. Både fordi kullet krever andre teknikker enn å male, teknikker jeg ikke behersker enda, men også fordi jeg nå skal bevege meg bort fra det naturalistiske og over i det abstrakte.  Så det må nok ganske mye trening og feiling til, i tillegg til på kjenne på følelser som håpløshet og frustrasjon, før jeg ender opp med det jeg eventuelt skal stille ut; abstrahert sårbarhet. Jeg ser for meg et toårig løp på usikker grunn. For sånn er det, ikke alt kommer lett og kjapt. Selv om dette blogginnlegget kanskje ikke tok så lang tid å skrive, eller lese. Og låta under dagens link heller ikke tar så lang tid å lytte til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: