Det foranderlige.

Dagens bilde viser samme motiv som i forrige innlegg, men lysforholdene er ikke de samme på begge bildene. Og sånn er det ofte med hverdagene våre også. De består stort av det samme dag etter dag, men likevel kan de oppleves veldig forskjellig. Mellom bildene er det de mørke skyene og snøværet som nærmer seg på bilde nummer to, som skaper den største forskjellen. Og slik er det i blant også inni oss. Det dukker opp noen skyer. Eller et solstreif. Som farger dagen. På godt eller vondt. Selv når rammene rundt livene våre er nærmest uforanderlige.

Leser en nyhetene for tiden, kan en se at mange kjente mennesker har dødd i det siste. Slik er det hver vinter, har jeg følelsen av. Folk dør. Kjente og ukjente. En annen ting som skjer med folk på denne tiden av året, er at noen får en liten eller stor nedtur, i form av en vinterdepresjon. Selv har jeg sluppet unna det dette året. Det har begrenset seg til litt nedstemthet. Den kom rett over nyttår. Melankolien. De litt svarte tankene.  Og med nedstemtheten får angsten min større handlingsfrihet, og vokser. Slik at jeg kjenner for å isolere meg mer enn ellers, og  opplever det som et problem å gå ut. For eksempel for å koste snø av den lille grønne bilen på bildet. Det å gå ut, er å være synlig. Og har du angst, ønsker du ikke synlighet. Likevel, bilen er nå ren for snø. Jeg fikset det i går kveld. Så ikke alt er umulig, selv om det i blant virker slik. 

Samtidig som angsten vokser, går energinivået mitt ned, og jeg blir veldig sliten. Det gjør sitt til at jeg mister lysten til det meste. Så da har jeg tre sperrer å forholde meg til: Nedstemthet, angst og manglende lyst. Heldigvis er jeg så gammel at jeg vet at ting ikke bestandig er for alltid, men at det vil forandre seg igjen. 

Akkurat som at vinter går mot vår, vår blir til sommer, flo går mot fjære, natt mot dag, er vårt indre liv også underlagt forandringer. For noen kommer disse forandringene med en forutsigbarhet, hos andre kommer de uventet. Noen ganger kommer de sigende, andre ganger brått som et slag i magen. Men uansett er de ikke den endelige forandringen, og det er det lurt å minne seg selv på, de dagene livet butter litt imot.

Utover det jeg har skrevet til nå, har jeg ikke så mye på hjertet i dag. Da jeg begynte å skrive, hadde jeg planer om å legge ut en del linker til aviser og nyhetsbilder, og si noe om hva jeg mener om både det ene og det andre.  Men så ble det ikke slik. I stedet ble det noe annet. Og det var kanskje like greit.

Liten opplysning:

Selvhjelpsgruppen i Bergen mot angst og depresjoner – Hieronimus - er nå på Facebook. Så gå inn og les, klikk på liker, og spre ordet. Uansett om det er noe for deg eller ei, så kan det kanskje lede til en forandring for en du bryr deg om.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: