Det er søndag. Inne på det ene soverommet mitt ligger yngste datteren min og sover. Hun ble ferdig med studiene denne våren, og har begynt å arbeide som lærer. Nå er hun hjemme en tur i høstferien. Og det er koselig. Senere i dag skal vi feire bursdagen hennes, med fårikål og noe godt til kaffen. Om barna til eldste datteren min vil ha fårikål, er jeg usikker på, men jeg kan varme noen kjøttkaker eller litt pølse til dem, om det faller bedre i smak. Jeg ser ikke noe poeng i å trykke i dem noe de ikke liker. Det der at en må smake på det som serveres, er ikke en bestefars oppgave å gjennomføre. Bestefar kan ha en kjøttkake på lur.
Ute er det høst, men jeg har ennå ikke fått tatt sommerferien min. Jeg har to uker igjen. I neste uke åpner jeg en maleriutstilling, så når den er landet tenker jeg å ta meg ei uke, i hvert fall. Selv om jeg har det veldig kjekt med å lage keramikk for tiden, som skal bli til en utstilling jeg skal ha i mai, så er det noe med å ikke ta helt av som kanskje er lurt.
Maleri til uka, keramikk til våren. Å spre seg litt utover flere kunstneriske felt passer meg bra, har jeg erfart de siste årene. Selv om jeg i rota av sjela nok er keramiker, betyr jo ikke det at jeg ikke kan gjøre andre ting. Og så lenge en setter av nok tid og vilje til å gå i dybden av det en gjør, føler jeg det fungerer. Morsomt er det i hvert fall, i blant. I det minste når jeg ser tilbake på det. Når jeg står og stanger mot begrensningene i egne evner, gjør det derimot gjerne litt vondt. Men sånn er det bare. Skal en klare å få til noe en opplever som bra, må en gjerne stange litt. På samme vis som en idrettsutøver gjerne må tåle melkesyra i musklene for å bli bedre.
Å bli bra i noe er ikke lett. Er det lett, har en gjerne ikke tatt ut sitt eget potensiale, tenker jeg. Arnold Schwarzenegger skal ha uttalt at den som tåler mest smerte er den som vinner. Nå vet jeg ikke om det stemmer på alle felt, for i blant virker det som om det er de som arver mest penger eller er penest som vinner, men han har likevel et poeng. For folk flest er det nok dessverre slik at skal en klare noe som minner om verdifullt så må en legge sjela si i det. Og det betyr at en ikke kan bruke alt som er vanskelig som argument for å la være. Enten en har en dårlig hårdag eller det er mer alvorlige ting en bruker som knagg for sine unnskyldninger og forklaringer, i stedet for å gi næring til mulighetene en kanskje også kan ha innenfor rekkevidde.
Nå er det ikke slik at alle må eller bør forsøke å bli best i et eller annet. Alle kan uansett ikke bli best. En trenger ikke en gang å være god. Men det er kanskje likevel tilfredstillende om en klarer å spore et snev av utvikling i eget liv. Enten det handler om sitt sjelsliv, sine verdier eller et fagfelt en er opptatt av. Alternativet er jo gjerne å forsvare den urokkelige verdien i alt en tidligere har tenkt, gjort, sett eller hørt, noe som i bunn og grunn handler om å stå stille. Og det kan nok oppleves om behagelig, men livet har jo mer å by på enn behag, skulle jeg mene. På den annen side så føler en kanskje i blant at en ikke har noe valg, fordi en bremses av en utfordring, som for eksempel et manglende ben, angst, dårlig råd eller annet. Da står en kanskje stille uten å føle behag en gang. Og det er jo noe dritt. Tro meg, jeg opplever det stadig selv. Er det noe jeg har erfaring i, så er det å stå stille mitt i min egen dynge av møkk. Men kanskje det er derfor det gjør så godt med de små blaff av utvikling jeg likevel er så heldig å få oppleve en gang i blant. Som for eksempel nå for tiden, hvor jeg har tatt opp igjen dette med å lage keramikk, og jeg føler at ting raser i nesten manisk iver fra hodet, via hendene og ut i leira.
Livet er i blant til å leve med. Ikke alltid, men når det skjer, får en nyte det. Og jeg kjenner at det er godt å arbeide for tiden, godt å ha datteren min hjemme i høstferien, og godt at kjæresten min, begge døtrene mine og barnebarna skal samles for å feire bursdag og spise fårikål i dag. Ungene til kjæresten er opptatt på annet hold denne høstferien, men det kommer flere fellesmiddager, flere anledninger til å samles og ha det kjekt sammen. Så får heller noen andre ta jobben med stå å snuse på egen eller andres møkk om de ønsker det. Akkurat nå, er i hvert fall jeg selv opptatt på annet hold.
Dagens bilder viser noen japanskinspirerte teboller jeg holder på med for tiden. Akkurat nå står de og tørker, men etter hvert skal de brennes og glaseres og brennes en gang til. Og så får jeg se hvordan de ender opp med å bli. Men uansett resultat, har jeg lært noe jeg kan ta med videre på jakt etter det sublime utrykket jeg fornemmer konturene av et eller annet sted i hodet. En jakt som aldri ender med å bryte en målsnor, men likevel oppleves som verdifull for meg.
Dagens vakre ord:
Oubaitori
根回し
(the idea that people, like flowers, bloom in their own time and their own individual ways)
Ha en fin dag
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar