En helt vanlig torsdag.

Morgenen har kommet, og lyset ser nok en gang til å kunne fortrenge mørket. Snart er det full dag. Og jeg skulle vært på atelieret, men ser ikke ut til å komme meg ut i dag. Akkurat hvorfor er ikke så godt å si, men noe får følelseslivet mitt til å krølle seg i dag, som igjen fører til at jeg opplever det som vanskelig å møte folk. Det er noe med det der å møte folk, som også innebærer at en gjerne vil ha litt forsvarsverk oppe å gå. I stedet for å være helt hudløs og uten filter. Men det føler jeg ikke at jeg klarer å hoste opp i dag. I stedet er det slik at jeg helst vil krølle meg sammen og sove, for på den måten å få et friminutt fra tanken på ting jeg burde gjøre. Alternativt kunne jeg tatt ei pille eller to for å glemme, eller en dram, men det er ikke et tema. Så frokosten besto av kaffe og ei skive som vanlig. Så får heller følelsene få være det de er. Og følelsene det er snakk om i denne sammenhengen, dreier seg rundt sorg og angst og håpløshet. Som igjen stjeler det meste av energi. Og videre leder meg inn i skam. Å møte dagen med vekten av skam over at en er som en er og føler som en føler, er ikke så lett bestandig. Tro meg, jeg har forsøkt det før.

I går kveld gikk det et program på tv om unge piker og det presset de lever med på mange plan. Det hadde fått tittelen Sykt perfekt. Og nå er ikke jeg en ung pike, menn på min alder påstår sjelden at de er det, selv om det finnes unntak. Men jeg kunne likevel kjenne meg igjen i mye av det som ble formidlet. For jo, til og med på det planet hvor en gammel mann som meg lever, kan en kjenne på krav og prestasjonspress. For dem som ikke har kjent på slikt i den grad som ble formidlet i programmet, er det nok vanskelig å forstå dette med at angst, sorg, håpløshet, press utenfra og fra en selv, kan bli for mye. Det er jo bare følelser. Så ta deg sammen. Men det å ta seg sammen litt for mye og litt for ofte, er kanskje en av grunnene til at en ender opp med å møte veggen, så det rådet er ikke alltid et godt råd. I stedet er det kanskje slik at vi bør bli flinkere til å lytte til oss selv, og lære oss prioriteringens kunst.

Å se unge mennesker slite som i det nevnte programmet, er ikke noe kjekt. Kanskje spesielt siden jeg selv fikk mitt første panikkanfall som attenåring, i dag som sekstiåring fremdeles sliter med angsten og depresjoner, og derfor har levd hele livet mitt med denne formen for utfordringer og begrensninger. For jo, angsten var der også før det første panikkanfallet. Og jeg skulle gjerne sagt til de unge pikene i programmet at ting vil bli bra, men det kan jeg ikke love. Det samme gjelder i forhold til unge menn og gutter. For selv om det var pikene som var i fokus denne gangen, er det også mange gutter som ender opp med å slite med angst, depresjoner og håpløshet.

Hva som utløser angst og depresjoner i noen, kan nok være forskjellig. Denne gangen var fokuset på sosialt press, og prestasjonspress i forhold til utseende, skole og idrett. Og det er lett å tro at dette presset rammer mest de veldig flinke, siden vi hele tiden blir foret med artikler om flink-pike-syndromet. De som står på og aldri gir seg selv fri. Men det stemmer jo ikke.  Det er mange årsaker til angst, og prestasjonspresset må ikke nødvendigvis bli større fordi du er flink til noe, tenker jeg. Det er jo ikke akkurat slik at det blir borte av å være dårlig til noe heller. I tillegg har en alle dem som opplever angst på grunn av forskjellige typer overgrep. Fra seksuelle overgrep, fysisk og psykisk vold i hjemmet, og mobbing.

Jeg vet ikke om det var programmet i går som føkka opp følelsene mine, slik at jeg i dag er ganske i ubalanse. Antagelig er det litt mer sammensatt enn dét. Men det var en del jeg kjente meg igjen i. Blant annet var det ei som fortalte om sitt første panikkanfall inne på en kafé, og det brakte meg tilbake til en plateforretning, der jeg selv fikk mitt første anfall på syttitallet. Ingen morsom opplevelse. En tror gjerne at en dør. For alt går i oppløsning og blir uforståelig, mens svetten renner og brystet snører seg sammen. Og får en denne panikkopplevelsen flere ganger, begynner en gjerne å unngå ting som en tror vil trigge den. Da har en kommet dit at angsten for angsten begynner å styre det livet en lever.

Hva en skal gjøre om en er så uheldig at dette med angst blir en styrende del av livet en lever, orker jeg ikke å gå så mye inn på nå. Men selvhjelpsgrupper har hjulpet mange. Inklusive meg selv. For jo, jeg har hatt det langt verre enn jeg har det i dag. Og det går fint an å finne mening i livet selv om det byr på utfordringer, og ikke alle dager er like lette. Hvordan det er med selvhjelpsgrupper rundt omkring i landet, kan du sikkert finne ut av ved hjelp av Google, om du kjenner behov for det. Her i Bergen har vi for eksempel Hieronimus. Og med det, runder jeg nå av dagens blogg, og tar meg et stev – huiii.

Dagens bilder viser en byste jeg lagde på åttitallet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: