søndag 8. april 2018

Så, hvem er jeg, og hvem er du?




I går ble Sylvi Listhaug intervjuet i programmet Lindmo. Og det var ingen ydmyk eller slagen dame som fikk denne muligheten til å fremme sitt syn på saker og ting. Blant annet hevdet hun at hun kunne vunnet en OL-medalje i å kunne stå i dritt. Og med det henviste hun nok ikke til hva hun selv har presset ut av seg, men hva andre har helt over henne. Hun sa også at hun trodde at alt som skjer, skjer av en grunn. Med det henviste hun til det hun kalte sin tro, og mente at alt som skjer, er en del av Guds plan. Og det å være et redskap er jo en grei måte å frifinne seg selv fra skyld eller ansvar på. Både inkvisisjonen og korsfarerne arbeidet i ly av Guds store plan. 



Om Erna Solbergs framtidsvisjon der de svakeste, trygdede og syke skal få mindre og de rikeste skal få mer skattelette, også er en del av Guds plan, skal jeg verken påstå eller avkrefte. Men planen kommer likevel fra et sted. Så nå trues det med at en forandring vil komme. Det vil si bli initiert. Av regjeringen. Som om forandringen ikke allerede har startet. 

Det var nok om landets folkevalgte og deres krumspring. For livet og hverdagen kommer jo med nærere ting for mange enn det Sylvi og Erna smilende lirer av seg som sannheter og skremselspropaganda. For min del er det for eksempel merkbart at påsken er over, siden jeg hadde ene datteren min hjemme, men nå er alene igjen. Som vanlig kom den overgangen med en følelse av ensomhet, men det har gått over nå, og dagene og rutinene begynner å falle inn i sitt gamle mønster igjen. I det mønsteret ligger arbeidet mitt som kunstner ganske sentralt. Det å være kunstner er en viktig identitetsbærer for meg. Hva din identitet er tuftet på vet jeg ikke, men kjenn gjerne etter, og sett kanskje noen ord på det. 



Torsdag åpnet Galleri VOX hvor jeg arbeider en ny utstilling. Galleri VOX er en kunstarbeidsplass, som ble startet opp av Bergen kommune og NAV i 2004, og som gir plass til kunstnere og kreative personer som har en uføretrygd grunnet psykiske utfordringer. Selv har jeg vært med fra begynnelsen, og er nå den eneste igjen av dem som var med å forme stedet fra grunnen, og sende det i en retning som gjorde det til det det er i dag. En prosess som tok litt tid, og som bestod av en del utfordringer og muligheter. Blant annet var definisjonen av stedet viktig. Hva er vi, og hva er vi ikke.



Galleri VOX er IKKE et behandlingssted. Det er ikke et sted for taperne i samfunnet, hvor vi takknemlige får sitte taust rundt et bord og strikke eller tegne søte tegninger som vi etterpå kan vise fram til dem som måtte gidde å bry seg om sånt, litt som i barnehagen. Galleri VOX kommer heller IKKE med en formålsparagraf som definerer det som et lite stoppested, hvor vi i en periode skal reddes fra oss selv, sykdom eller annet, i påvente av at vi skal bli «friske nok» til å gjøre noe annet med mer verdi. Det det ER, er en varig tilrettelagt arbeidsplass, hvor verdien ikke måles ut i fra en slags tilfriskning eller hvor fort du "kommer deg videre" i livet. Galleri VOX er verdi nok i seg selv, det er et atelier som alle andre atelierer, der en arbeider og forsøker å utvikle sine kunstneriske kvaliteter, bare at det kommer med en økonomisk støtte og noen som tar seg av det praktiske ved den daglige driften.  Disse «drifterne» er verken sykepleiere, psykologer eller ergoterapeuter, og bør heller ikke få være det. De er utdannende kunstnere, akkurat som jeg er. Eneste forskjellen er at de nok har litt mindre angst og depressive sider i seg enn jeg har, slik at de takler hverdagene med alt hva det innebærer bedre enn jeg til tider gjør.



Du kan ikke bestille en plass hos Galleri VOX eller bare stikke innom og finne deg et lerret. Du må søke, og du må ha noen kunstneriske kvaliteter med i bagasjen, samtidig som du må kunne fungere i et arbeidsfellesskap. Når det gjelder oss som har kommet gjennom nåløyet og har fått en plass, så har vi det kreative som en fellesnevner, men vi er likevel ikke en mer ensartet gruppe enn de som måtte arbeide ved for eksempel et bilverksted er det. Vi er ikke «de». De psyke, de rare, de gale, de som ramlet av lasset eller aldri fikk plass på det. Vi er ikke begrenset til å være klare definerte kasus og en gjeng stakkarer som kan høstes gevinster fra i ly av et lykksalig skinn av toleranse og empati. Vi arbeider med kunst, slik andre kunstnere gjør, and that´s it. Noen av oss har treg mage, jeg har kols, andre har kanskje et utslett, angst eller annet som preger hverdagen, men det har ingenting med kunsten vår å gjøre, like lite som et mageonde har noe med mekanikerne som skifter olje på bilen din sin evne til å skifte olje å gjøre. 

Grunnen til at jeg tar opp dette med hva Galleri VOX er og hva det ikke er, er at det ble laget et innslag av TVvest, i forbindelse med utstillingen vi åpnet på torsdag, hvor jeg opplever at psykelementet overskygger kunstelementet. Utstillingen Myter, eventyr og virkelighet, er en utstilling som er satt sammen av arbeider fra mennesker med psykiske utfordringer i Bergen. Altså ikke kun vi som arbeider ved Galleri VOX. Noen av utstillerne har en bakgrunn som kunstnere, andre har det ikke, men alle er mye mer enn sin sykdom. Og det føler jeg ikke kom fram i TVinnslaget. En fellesutstilling andre steder, av profesjonelle eller amatører, ville antagelig fokusert mest på arbeidene, og ikke så mye på kunstnernes helse eller livssituasjon.



To ganger har vi invitert til denne formen for utstilling, slik at de som deltar får en arena hvor de kan få vise det de lager. Resten av året har vi andre typer utstillinger. Enten vi inviterer noen utenfra, eller stiller ut egne arbeider. Noen av mine utstillinger kan du se her.

Når det gjelder TVinnslaget jeg nevnte, satt jeg igjen med en litt rar følelse etter å ha sett det. Det er noe med å bli omtalt som «de», som ikke alltid føles så greit. For jeg opplever ikke at det er de kunstnerne, men de psyke, det menes. Samtidig som jeg synes at det er viktig og fint at psykiske lidelser blir omtalt og helst ufarliggjort, føltes det i det nevnte innslaget litt som å bli minimert til å bli del av et tivoli, slike de hadde i tidligere år, hvor de viste fram damer med skjegg og folk med deformiteter. Om du vil, kan du også se TVinnslaget. Det tar ikke lang tid. Du finner det her. Så kan du jo gjøre deg opp en mening selv. Kanskje det bare er jeg som er nærtagende. At det bare er meg som følte at innslaget var med på å underbygge stigma og fordommer framfor å rive dem ned. Kanskje jeg til og med bør få hjelp til å dempe den følelsen av mindreverd jeg fikk kjenne på ved hjelp av en psykolog eller ei pille. Det er bare det at jeg har ingen psykolog. Jeg har ikke hatt det siden jeg møtte veggen og falt sammen i 2000, og til jeg en stund etterpå reiste meg igjen og fortsatte karrieren som kunstner. Og jeg bruker ikke piller lenger. Jeg sliter bare med angst og depresjoner litt mer enn folk flest. Alle andre følelser jeg har, er mye som dine. Kjærlighet, savn, ensomhet, tilhørighet, glede, sinne, begjær, avsky, stolthet, skam og håp. Så jeg er i grunnen stort sett som deg, det vil si et allsidig menneske i utvikling, bare at min diagnose er satt, mens din kanskje ikke er det enda.

Bildene er fra en utstilling med ti selvportrett jeg gjorde for noen år siden. Der jeg forsøker å vise fram sider av meg selv som jeg kanskje ikke alltid skilter sterkest med.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



4 kommentarer:

  1. Hm ...
    Å bli definert som "de" kan kjennes ugreit, enten det foregår på en tv-skjerm eller ikke.
    Men jeg har kommet frem til man er "de" i ulike settinger for andre. Noen ganger også der man skulle tro at et "vi" hadde vært riktig.
    Man er alltid "ene-stående"
    Klem på en søndag ❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Det vil alltid finnes oss og dem, vi og de, men det er ikke i alle sammenhenger det føles riktig at det blir definert slik, om det er noe nedsettende som er utgangspunktet for det.

      Ha en flott søndag. Her lager jeg meg asiatisk middag. Yummi.:)

      Klem.:)

      Slett
    2. veldig enig med deg Bjørn...fortell meg hvilken kunstner som ikke har følt på en ekstra porsjon følelser eller emosjoner en eller annen gang...må ha gjørt det for å kunne visulaisere og gjenskape...

      Slett
    3. Litt følelser hører med, Eva. Uten dem ville det blitt umulig for det meste, og ingen ville reagert på noe som helst.:)

      Slett