Lost in translation.

Det er søndag. Og denne dagen startet som de fleste dager, med at jeg våknet. I hvert fall delvis. For egentlig sitter jeg her og er litt usikker. Kanskje jeg drømmer. Jeg TROR ikke jeg gjør det, men jeg VET det jo heller ikke. Kanskje alt er en drøm. Og en først våkner når en dør. Spørsmålet da blir hva en våkner til.

Slike tanker som dette kan være morsomme og leke litt med. De leder deg likevel neppe til noe matnyttig. Men heldigvis er det ikke slik at alt må ha mål og mening. I blant kan en bare la det surre og gå litt. En må ikke stå på fra morgen til kveld i et rigid, selvpålagt system, der alt er planlagt og en forsøker å få plassert hele verden og livet på den begrensede flaten av et excelark. Jeg tenker at excelark bør nøye seg med å være et hjelpemiddel, og ikke et mål i seg selv.

Søndagen er i gang. Med sin slapphet eller hva du nå velger å putte inn i den. For jo, du har noen valg. Det er ikke nødvendigvis der utfordringen ligger, om du mener du har en utfordring. Kanskje ligger den et helt annet sted enn i mengden av valgmuligheter. Du kan bli styrt av noen andre, eventuelt av sider i deg selv, som saboterer det du EGENTLIG ønsker. For vi har jo alle noe vi EGENTLIG vil. Enten det handler om karriere, kjærlighet, trim eller kaloriinntak, bare for å nevne noe.

Det andre kan gjøre for å sabotere livet ditt, kan for eksempel linkes til kravene de stiller til deg, eller motpolen - det vil si at de ikke stiller krav i det hele tatt. At de knapt nok bryr seg. Det kan også handle om mangel på energi/livsinnhold/mening/glede/mot/evner hos vedkommende, slik at du lever med en solid porsjon daukjøtt du må hanskes med på daglig basis. Videre kan det handle om manglende evne til å se deg, eller kun et reinspikka ønske om makt. Mens du selv kan sabotere deg selv om du for eksempel har laget deg levemønstre du kanskje ikke er i stand til eller ønsker å se/forstå/forholde deg til, og surrer avgårde som en hodeløs høne, og ikke engang forstår at hodet forsvant for lenge siden.

I tillegg til disse eksemplene, kan mye bli sabotert av konkrete årsaker som det ikke lar seg gjøre å forandre på. Det blir for eksempel vanskelig å gå en søndagstur om du mister et ben. En slik utfordring kan nok slite litt på humør og pågangsmot, og det er sikkert lett å resignere litt stilt overfor den. Men så var det det da, at noen får seg en protese. Eller en rullestol. Og da åpner det seg muligheter som ikke var tilstede om en så for seg at livet videre ville bli kun stillesittende.

Vi har alle noen utfordringer. Undertegnede inklusive. Og jeg liker dem ikke nødvendigvis, slik du sikkert ikke liker alle dine heller. Men jeg tenker at livet blir verken verdig eller interessant om alle utfordringer forsvant som dugg for sola. Det er heller ikke slik at livet kun blir verdig eller interessant om en får oppfylt alle drømmer eller fantasier. Jeg tenker at verdigheten ligger et annet sted enn ved livets ytterpunkt, og at den alltid er mulig å finne. Så kanskje en bør begynne å jakte på den, om det oppleves som om den har forsvunnet. Det er jo ikke engang sikkert at den ligger så langt unna. Kanskje den ligger innenfor den radiusen du allerede har til disposisjon. Dvs at den antagelig ikke ligger i Thailand eller på Island eller en sydhavsøy, innenfor veggene til et plettfritt slott eller i bildene du smykker deg med på Facebook, men et sted inni deg selv. Verdighet ligger med andre ord ikke i en skinnende fasade, men heller i et mer eller mindre kaotisk indre. Den ligger ikke i hva du klarer eller får, men i hva du strekker deg etter.

Det siste bildet jeg malte, kaller jeg «Lost in translation». Det er det du ser over her. Jeg tenker at jeg forsøker å dele en av virkeligheter i det jeg maler. Det er det jeg holder på med, that's my trade. Jeg forsøker å formidle noe, gjennom å sette form og farge på en flate, på samme vis som en gjør med ord. Men dette kommer jo med noen utfordringer/begrensninger. Et maleri er avhengig av min evne til å gå i gang, til å fullføre, og det å gi noe mening. Spesielt de to første punktene er viktige. Uten at jeg begynner og uten at jeg fullfører løpet, blir det lite å vise til. Om det jeg maler er forståelig og gir mening for andre enn meg selv, burde være mindre viktig, men likevel har det sin plass på en vektskål i livet mitt, der motvekten kan puttes i sekken latterlig, dårlig, mislykket, pretensiøst o.l.

Jeg tenker at noe av det jeg føler og tenker vil bli lagt igjen i arbeidene mine. Til og med et snev av verdighet. Men ikke alt jeg vil si fester seg. Noe forsvinner på vei fra hode, via hånden og penselen og fram til lerretet. Det vil si i oversettelsen. Og jeg syntes det var morsomt å sette fokus på det som ikke er med i dette maleriet, mer enn det som du og jeg faktisk kan se. Derav tittelen. På samme vis som med maleriet, forsvant ganske sikkert noe også på veien fra mitt hode til ditt, i dette blogginnlegget som også fikk tittelen "Lost in translation". Så kan en jo spørre seg om dette er like morsomt å tenke på som at alt kanskje er en drøm. Det kommer kanskje an på øynene som ser. Spør du for eksempel kjæresten min, vil hun antagelig hevde med både bravur og patos at humoren min jevnt over suger ganske ettertrykkelig uansett, så jeg skal være forsiktig med å påstå noe.

Det var det, ferdig med dagens dont, men skulle du kjenne på en nærmest overveldende trang til flere glimt fra livet og kunsten min, så følg meg gjerne på instagram.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: