tirsdag 12. september 2017

Noen tidlige morgentanker.



Hva som er verst; våkne opp en og en halv time før klokka skal ringe, eller våkne opp til fire nye år med blå regjering, skal stå usagt. Men begge deler ligger rimelig langt under midten på skalaen som tar for seg eufori, må jeg innrømme. Så nå sitter jeg her med kaffen min, trøtt i trynet og er langt fra fornøyd. Litt tidlig er det å dra på atelieret også. Så derfor blir det noen ord her på Vannlandet før jeg hiver meg i dusjen.

Nå for tiden jobber jeg med leire på atelieret. Jeg lager et stort bilde satt sammen av fliser, som skal ligge på gulvet ved min neste utstilling som kommer 2.november. Samtidig skal det kunne monteres på vegg.  Se fotoet øverst, det viser den spede begynnelsen. Det ferdige bildet skal bestå av 36 ganske tunge fliser. Til nå har jeg laget 18. De 18 skal i dag males med hvit begitning (flytende, farget leire) og så råbrennes når de har tørket, før jeg går i gang med del to. Dette fordi den ubrente leira tar opp mye plass under tørkingen, mens råbrent gods kan stables på en liten flate.

Og ja, det er litt morsomt å arbeide med leire igjen, jeg må innrømme det, selv om jeg la opp som keramiker for 17 år siden. Så morsomt er det faktisk, at jeg har begynt å teste ut litt ideer i hodet for nok en utstilling etter den nevnte.

Det er ikke kun følelsen av leira mot hendene jeg kjenner gjør godt. Også delen som handler om planlegging og struktureringen av arbeidet, er overraskende nok en opptur å kjenne på igjen, etter alle disse årene som har gått siden jeg la opp. Dette handler nok om at jeg føler jeg behersker det. Å beherske noe er altså ikke det verste en kan oppleve.

Å komme til et punkt hvor en behersker noe, er egentlig ganske enkelt. Først må en starte med noe, og så må en stå i fortsettelsen over tid, også når en møter motstand. Verre er det ikke.  På papiret. I virkeligheten er det nok ikke like enkelt likevel. Det er let å gi opp ting. Tenk bare på alt du har begynt på i løpet av livet, og hvor mye av det du la bort rimelig kjapt. Sånn er det for oss alle. Men NOE har vi gjerne klart. Og for min del handler det jeg klarte altså om leire. Hva jeg ikke klarte i livet mitt, skal jeg la ligge. En trenger ikke å grave seg ned i alt.

En annen ting jeg klarer for tiden, er å ta litt vare på restene av den helsa jeg har igjen. I utgangspunktet er den ikke mye å skryte av, men det gjør det ikke mindre viktig å gjøre det en kan. Så får vi se hvor lenge innsatsen varer. Alt er uansett bedre enn fullstendig resignasjon og ansvarsfraskrivelse. Og dette skriver jeg mest for å kunne lage en link til bildet under her, som ble tatt da jeg tok meg en gåtur før leggetid i går kveld. Gåturer gjør godt for kropp og sjel, spesielt når det ikke regner.



Og da har jeg fått tiden til å gå litt, så nå får jeg hive meg rundt.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: Hør gjerne på denne om du trenger motivasjon til å gå en tur, den er ganske vakker, synes jeg.


2 kommentarer:

  1. Mestre er viktig. Å mestre livet så godt en kan, anser jeg som veldig viktig.
    God dag.
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Mestring gjør godt, Annemor. Spesielt om en også har erfaring med å ikke kunne klare det. Som ved livskriser. Eller i møte med mennesker som får makt over deg og misbruker den. Her hos meg mestrer jeg ikke alt jeg vil på mine gamle dager, men jeg mestrer noe, og det siste veier tyngst på vekta.:)

      Klem

      Slett