lørdag 16. september 2017

En utstilling om døden, sårbarheten og kjærligheten.




I dag vil jeg snakke litt om min kommende utstilling, som tar utgangspunkt i døden, og vil få tittelen Nangijala.

Navnet Nangijala er hentet fra boken om Brødrene Løvehjerte, av Astrid Lindgren.

Fra Wikipedia:

Boka handler om to brødre, Jonatan og Karl «Kavring» Løve. Karl kalles for Kavring, siden storebror Jonatan liker kavringer. Kavring er dødssyk, og som en trøstehistorie forteller Jonatan om landet etter døden, Nangijala. Det oppstår brann i huset de bor i, og for å redde broren sin, hopper Jonatan, med Kavring på ryggen, ut vinduet i tredje etasje. Fallet dreper ham, og da Kavring dør av sykdommen (sannsynligvis tuberkulose) ikke lenge etterpå, møtes de igjen i Nangijala. De har da fått navnet Løvehjerte. 
I Nangijalas to daler, Kirsebærdalen og Klungerdalen, opplever brødrene et eventyr fylt av søskenkjærlighetmot og forræderi, og sammen leder de kampen mot den ondskapsfulle Tengils undertrykkelse og den skremmende dragen Katlas ild. Det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig. Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har. I Klungerdalen finner Kavring en farsskikkelse som han har savnet, i Mattias.


  
Nå er det kanskje slik at døden for mange er et vanskelig tema å forholde seg til, men jeg tenker at det kanskje kan la seg gjøre å nærme seg denne delen av livet likevel. Min tilnærming blir via Brødrene Løvehjerte, og jeg forsøker i utstillingen min å ha mer fokus på det skjøre og vakre enn det såre og vanskelige.

Det hele startet med at jeg ønsket å lage en utstilling med tegninger, uten at jeg hadde et tydelig tema jeg ville gå inn i, og uten å vite om jeg skulle arbeide med blyant, kull eller tusj. Jeg tegnet mye i unge år, men etter hvert har jeg sluttet med det, så det siste året har handlet mye om utprøving. Grunnen til at jeg etter hvert valgte døden som tema, er at jeg fikk lov til å bruke noen røntgenbilder en kunstnerkollega satt igjen med etter at hennes far døde, som inspirasjonskilde. Samtidig spurte jeg henne om hun i tillegg kunne tenke seg å dele noe hun husket om sin far. Og et godt minne min kollega sitter igjen med, er at han leste Brødrene Løvehjerte for henne.



Det at det ble døden jeg ville fokusere på, tror jeg også henger sammen med at jeg i tidligere utstillinger har arbeidet mye med sårbarhet og transformasjon som temaer, og ville gå videre med det. I mitt hode er vi alle i en transformasjon fra det øyeblikket vi blir unnfanget og til vi dør. 

I løpet av årene vi får leve, vil vi alle ta noen valg. Vi kan velge ensomhet, fellesskap, hva vi vil strebe etter osv. Noe av det vi velger, og noe av det mennesker rundt oss velger, vil prege oss på et vis som vi kanskje vil slite med å unnslippe igjen fordi det gjør så vondt å leve med, eller vi vil tviholde i det fordi det var så godt. Livet kan gjøre oss innelukkede og harde, eller åpne og sårbare.

Jeg tenker at når det kommer til sårbarhet, er vi vel aldri mer sårbare enn ved vår fødsel og vår død. Samtidig er vi kanskje heller aldri så alene og underkastet Livets regler, som i akkurat disse to øyeblikkene, selv om vi kan ha mennesker rundt oss.

Selve utstillingen vil slik det ser ut nå, bestå av kulltegninger og et stort bilde på leirefliser. Jeg tenker at dette med transformasjon også kan leses i valg av materialer.  Kullet starter som et frø, blir til et tre, hugges ned, forkulles og blir til noe vi kan lage bilder vi har i hodet med, når det møter papiret som også er transformert fra trær. Mens leira transformeres fra stein til jord til myk leire vi kan forme med hendene, for så å brennes til en fast form, før den en eller annen gang i framtiden kanskje knuses, blir til støv og så jord igjen. 

Jeg håper de ferdige arbeidene mine etter hvert klarer stå for seg selv, uten å være koblet til de nevnte røntgenbildene, eller historien til min kollega. For meg er det viktig å ha noe personlig å arbeide ut ifra, noe jeg kan koble til meg selv eller noen andre, men jeg tenker at disse historiene etter må få lov til å skille lag, og gå hver sin vei. Slik så mye gjør i livet. Det vi opplever som i forgrunnen i dag, vil ikke nødvendigvis være det viktigste i livet vårt i morgen. Det meste finner nye veier, nye plattformer, nye verdier, nye lengsler, nye savn osv. Det meste er del av en transformasjon. Det gjelder deg, meg og vårt.



Når det kommer til åpningen av utstillingen, som er torsdag 2.november kl. 17.00 i Galleri VOX sine lokaler Bergen, ser det ut til at jeg har fått med meg et interessant menneske _ Målfrid Bårdsnes - til å dele noen tanker rundt døden, men kanskje også rundt transformasjon, kjærlighet og ensomhet. Jeg tror for egen del at det kan bli spennende å få innblikk i hva en som ikke arbeider på samme felt som meg, kan trekke ut av det jeg gjør i denne utstillingen. Kanskje kan det også bli interessant for deg som måtte være der under åpningen.

Målfrid har hovedfag i filosofi, mellomfag i religionsvitenskap, master i gammelgresk, og studerer nå i en alder av 65 år latin ved Universitetet i Bergen. Så her har vi en dame som ikke bare har tilegnet seg mye kunnskap hun kan dele med andre, men fremdeles søker videre. Noe som er interessant i seg selv. For hva er det som gjør at enkelte mennesker aldri slutter å søke mer kunnskap, mens andre gjerne bruker kreftene sine mest på å forsvare sannheter og den begrensede kunnskap de allerede sitter på.

Det var det. Selv om jeg arbeider fram mot en utstilling, så er jo livet større enn det. Og for noen dager siden ble jeg bestefar igjen. Og ja, det var stort. En liten gutt er født, og har hele livet framfor seg. Og jeg får være med på en bit av den ferden. Ikke verst det, tenker jeg.





Og da er det vel bare å slutte av for denne gang. Bildene som følger dagens Vannland er utsnitt av arbeidene jeg skal vise i november, pluss av det første møtet mellom en liten gutt og bestefaren hans.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





4 kommentarer: