Selv om du kan, må du jo ikke.

Møkkaværet fortsetter. Det gjør sitt til at det er lite fristende å gå tur. Så i stedet forsøker jeg å gjøre litt trimøvelser i heimen for tiden. For skrotten trenger litt bevegelse. Hvis ikke stivner den fort, og svinner hen. Alternativt eser ut. Sånn er det bare. Dette er noe jeg vet, men ikke alltid har lyst til å minne meg selv på.

For å få til å gjøre litt trimøvelser må jeg motivere meg. Og for å klare det hjelper det om jeg kjenner meg selv litt, og er klar over de skjær som måtte ligge framfor meg. For skjær i sjøen finnes alltid. Noen er synlige, og noen av dem igjen lar vi gjerne styre valgene våre. Mens andre er fullstendig usynlige, og vi kræsjer inn i dem gang på gang med derpå følgende blåmerker og tårer. Vi har alle hørt eller framsatt fraser som «hvorfor skjer dette alltid med meg?» Jeg tenker at det skjer av en grunn. Og grunnen er ofte en selv.

For å oppdage de usynlige skjærene, hjelper det i blant med flere øyne enn ens egne.  Noen som står nært nok til å se det landskapet du beveger deg i fra en litt annen vinkel enn deg selv, og som våger å gjøre deg oppmerksom på det de ser. Noe som ikke alltid er like lett å gi bort, eller like lett å ta imot. Fordi det å ta imot noe som minner sterkt om konfrontering, er vi ikke alltid så glade i. Så vi biter gjerne budbringeren av med et «jeg vet, tror du jeg er dum, slutt med maset, du er ikke akkurat feilfri selv heller», eller lignende. Og klarer ikke å se at rådet eller veivalget vi blir forelagt som en mulighet, i de fleste tilfeller er velmenende og av omsorg. Spesielt kan dette skje, om saken dreier seg om noe vi innerst inne vet selv, og ikke liker å bli minnet på. Det kan for eksempel være knyttet skam til det.

I dag leste jeg en artikkel som handler nettopp om hva vi ser og hva vi ikke er i stand til å se. Og den referer til et eksperiment, hvor du skal telle hvor mange ganger en gruppe mennesker kaster ball til hverandre. Du kan selv ta testen her før du leser videre, om du vil. Det tar bare et minutt.  

Selv har jeg sett denne testen før, så jeg ble ikke overrasket, men jeg ble det første gangen jeg så den. I den nevnte artikkelen var forsøket ment å illustrere hva som kan skje på en arbeidsplass.

Jeg tenker at dette den forteller oss, også kan hjelpe for våre personlige liv. Hvordan vi ser på oss selv, hvilke mønstre vi lever etter og hva vi ikke er i stand til å se. For også oss selv kan vi se oss blinde på. Det gjelder ikke kun narsissister. I tillegg til at vi overfokuserer på ting, har vi har alle blinde flekker i synsfeltet. I tillegg til alt det vi fornekter at finnes. Men får vi satt fokus på noen av de blinde flekkene, er vi i det minste et stykke på vei mot et videre og ærligere synsfelt, og så får vi håpe at det vi fornekter også blir et tema som leder til en form for erkjennelse etter hvert. Skal en først ønske seg en superkraft, er kanskje ikke røntgensyn eller superfart det som burde stå øverst på lista. Kanskje selverkjennelse i stedet burde stige litt i gradene.

Noe som kan lage skylapper for oss, er følelsene våre. For de kan bli sterke. Så sterke at de tar over det meste av gangsyn. Et eksempel på dette kan knyttes til svanen «Havnesjefen» i Os. Etter mye fram og tilbake og følelsesladet engasjement, ble den i natt avlivet. Grunnen er at den angriper mennesker. 

Avlivningen av Havnesjefen trigget følelser i folk. I hvert fall i noen. Ikke så mye i meg. Men noen ble så ladet at de begynte å sende drapstrusler til ordføreren. Da tenker jeg at det går litt langt, og at de kanskje har mistet en smule av evnen til å se seg selv utenifra, eller å få med seg hele bildet. Så når de verste tumultene har lagt seg, kunne det kanskje være på sin plass med et lite råd om hva som sømmer seg, og en henvisning til hva som ligger i utkanten av synsfeltet til aggressorene. Et råd som kanskje ikke vil bli godt mottatt, men som likevel er viktig å gi, for følelser vil dukke opp i andre situasjoner også. Så en må lære. Lære av sine feil. Slik er det over alt. Ikke minst i nære relasjoner. Vi bør gi hverandre råd og retning også der råd og retning ikke alltid er ønsket eller blir godt mottatt, om vi opplever at noen er på ville veier. Og så får vi heller ta skyllebøtta som kommer som en stormflo tilbake. Ikke minst gjelder dette overfor våre barn.

Dette betyr likevel ikke at vi alltid har noe å gjøre med alt og alle, at vi alltid vet best, eller at vi skal gnåle i tide og utide.  For da er vi kjapt over i en situasjon hvor det er vi selv som har pådratt oss blinde flekker. Så vi må lære oss til å kjenne vår besøkelsestid og finne en balanse. Denne balansen må vi ha hjelp til å finne via kommunikasjon og andres øyne. Vi klarer det ikke alltid på egenhånd. Taushet fører sjelden til så veldig mye annet enn mer taiushet.

Da var dagens blogg ferdig, og jeg håper jeg ikke har oversett altfor mye i min iver etter å få sagt litt om lite. Nå får jeg trimme litt, og ikke finne på en unnskyldning eller to for å la være. For selv om jeg kan, må jeg jo ikke. Og det gjelder vel for oss alle, på så mange felt i livet.

Dagens bilder viser maleriet «Utsikt», maleriet «Taus» og skulpturen «Taus».

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: