fredag 14. juli 2017

Jo, jeg skammer meg litt.



Liu Xiaobo er død. Og Erna Solberg uttrykker at hun er i sorg. Og det kan jo hende hun er. Jeg vet lite om hva andre mennesker føler. Men alt er jo relativt. Selv er jeg mest irritert på feige Norge som ikke turde å si imot store Kina med alle pengene. Liu Xiaobo kjente jeg jo ikke. Jeg kan likevel føle at det hele er trist, og føle med dem som sto han nær, men det er ikke sorg som når jeg mister noen jeg selv sto nær. Så jeg tenker at de som opplevde mannen som et problem, nok er litt lettet over at nå er problemet borte, i tillegg til eventuelle følelser som minner om sorg. At noen våger å hevde det, burde ikke sjokkere noen, kanskje. Den enes død, den andres brød, sies det fra gammelt. Og for Norge blir det jo sikkert lettere å få til handelsavtaler nå, skulle en tro. Vi holdt jo kjeft og beit ting i oss. Og økonomi overstyrer jo det meste i Norge i dag.

En annen ting en kan lese i avisen i denne fredagen i Juli, er at Christian Tybring Gjedde (Frp) sutrer over at politikere i Norge ikke ervillige til å tenke nytt, når han lanserer ideen om å opprette asylmottak i Afrika. Jeg tenker at ideen om asylmottak i andre land kanskje ikke vitner om så veldig mye nytenkning. Jeg mener da absolutt at jeg har hørt om dette før. Så greia er vel egentlig at Frp vil ha så mye fokus som mulig på innvandring, nå før neste valg, og frir til de som stemmer mer ut i fra redsel, rasisme og fordommer, enn alle andre ting en burde se litt nærmere på når sjansen først byr seg.

Politikk er mye ord og spill for galleriet, sutring og angrep der angrep gis en mulighet. Hadde to som var i et ekteskap benyttet samme sjansen som politikere til å hugge og kaste skit og felle krokodilletårer, late som de er forurettet og spille på det som spilles kan, hadde nok ekteskapet gått på dunken rimelig kjapt. For da hadde antagelig ekteskapet handlet mer om makt enn å løse noe, finne beste veien framover. Har du makten, er det du som bestemmer. I det minste kan du føle det slik. Helt til du blir forlatt.

Før i tiden snakket en om ideologi. Dvs at en hadde en grunntanke og idé som utgangspunkt for det en forsøkte på. I dag føler jeg ikke at politikken drives av slike ting. I stedet handler det om penger, makt for maktens skyld og begjær. Og vi vet jo alle hva som skjer når begjæret får for stor plass, da skyver vi moralen til side sammen med siste rest av empati, og ser kun det vi vil ha her og nå. Mens vi tramper over de som står i veien, serverer løgner så lett og glatt at en skulle tro en aldri hadde gjort annet, og bryr oss lite om andre enn oss selv. «Det er dette som må til. Det er dette jeg må gjøre for å få det jeg vil ha». På denne måten påberoper vi oss retten til å gjøre det vi ønsker, og ligger med en kollega på jobb eller naboen, eller stikker unna litt penger fra ektefellen for å få kjøpe en duppeditt eller noe sminke eller hva vi nå måtte begjære. Vi smyger oss. Oppfører oss som narsissister eller umodne barn som kun ser seg selv og sitt. Slik politikerne smyger seg for ikke å ødelegge for det de vil ha eller vil gjøre, og lar være å kritisere Kina for at de holdt en fredsprisvinner og politisk motstander i fengsel, og lot han dø. Sånt gjør meg ikke stolt over Norge, Kjempers Fødeland. I stedet er del heller slik at jeg skammer meg litt over Erna & Co.

Sånn, da fikk jeg ut av meg litt frustrasjon i dag også. Og det er godt, kjenner jeg. Samtidig fikk jeg kastet et blikk på mitt eget liv mens jeg skrev, hva jeg har opplevd i møte med andre mennesker, hva jeg bør stå for og hva jeg ikke bør stå for. Det er jo greit å gå igjennom litt slike ting også i blant. Få litt perspektiv på ting. Og på seg selv.

Dagens bilde skildrer et overgrep.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:






2 kommentarer: