lørdag 29. juli 2017

Hvordan har DU det... egentlig?



Dagens bilder er av noe keramikk jeg lagde for en del år tilbake. Minimum 17 år, siden jeg møtte veggen fysisk og psykisk og la opp i mai 2000. Men den er nok noen år eldre enn det. Antagelig rundt 25 år gammel. Noe som får meg til å kjenne blant annet på at tiden går ganske fort.  

Grunnen til at jeg kan vise tingene her i dag, er at jeg arvet dem etter min far, som gikk bort i sommer. Og da jeg og kjæresten var på en liten ferietur østover i forrige uke, fikk vi det med oss.

Nå er det meste av hva som havnet tilbake hos meg selv, plassert rundt omkring i leiligheten min. Og det er med litt blandede følelser jeg har det framme. Men sånn er det med så mye med hva en forholder seg til, det er sjelden noe er fullstendig ensidig. Det meste har sin gevinst og sin pris.



Noe av grunnen til ambivalensen min, er at keramikken har vært i min fars eie i så mange år. Jeg ønsker egentlig å ha minst mulig av hans eiendeler, siden jeg ikke likte mannen. På den annen side, har jeg fra før svært lite av fysiske minner fra mine år som keramiker, så sånn sett er det kjekt å ha litt jeg kan gi videre til mine barn en dag.

En annen ting som skaper ambivalenser i meg, er at jeg ikke er like stolt av alt jeg produserte av keramikk. Slik livet mitt ble, ble det også viktig for meg at jeg skulle kunne leve av yrket mitt. Regninger skulle betales og jeg ønsket ikke å ha kunsten kun som en biinntekt, så det preget mange valg som måtte tas. Jeg måtte lage keramikk som var salgbar, og det medførte kompromisser jeg ikke alltid var like stolt av. I dag er det annerledes. Nå lager jeg kun det jeg har lyst til å lage, og det føles mye bedre, selv om jeg ikke selger like mye. Likevel, selv om ambivalensene finnes, så er keramikken jeg har fått tilbake nå, eksempler på noe jeg fikk til. Jeg levde rimelig bra som keramiker, og var mye min egen herre, når det kom til hvordan jeg brukte tiden min.




Å ta kloke valg er ikke nødvendigvis alltid enkelt. For meg handlet det som keramiker etter hvert mye om forpliktelser, og mindre om moro eller kunstnerisk utvikling. Og noen forpliktelser har vi vel de fleste av oss. Så da ender det jo gjerne opp med å handle om hva som er viktigst. Forpliktelsene våre, eller hva vi har lyst på. Er det for eksempel den nye bilen, ferieturen og nye sko, eller er det noe annet, som betyr mest for oss. Og i så fall hvorfor. Én ting som kan være viktig for noen, er dette med tid. Tid til seg selv, eller for eksempel tid til ungene, om en har blitt en familie på mer enn to voksne.

Om du vil vite hva ungene ønsker, må du lytte til dem. Ikke bare be dem om å være stille og innordne seg dine behov og mer eller mindre velfunderte verdier. Og videre må du ikke la det du får til svar bli overdøvet av brølet fra dine egne behov eller din egen frykt for ikke å være bra nok, rik nok, pen nok, riktig riktig riktig nok. Ungene vil for eksempel kanskje ha tiden og tilstedeværelsen din framfor ny bil. De er ofte i større behov av å bli sett og hørt av deg, enn hva du kan vise fram av riktig sminke, riktig BMI, merkeklær eller at du har siste modell smart-tv. I hvert fall før vi har podet inn i dem noen holdninger, følelsen av utilstrekkelighet, og hva status og eiendeler betyr.  Og det tar jo noen år. Det tar tid.



Innenfor dette med tid, ligger det mye, blant annet muligheten til samtale. For eksempel med Din Kjære og dine nære. Å bruke tid på samtaler er ofte en langt bedre investering enn en ny telefon. Se bare på disse bildene. Kanskje er det også en bedre investering enn å bruke all ens tid på jobb, hobby, venninneferier eller dataspill.



I dette lille blogginnlegget, skriver en svensk dame noe om Samtalen. Slik hun opplever det, er det tegn som tyder på at den er en utrydningstruet syssel. Ikke fordi vi nødvendigvis ender opp med å bli tause, men mer fordi det vi definerer som samtale slutter å være en dialog, og ender opp med å bli mye monolog. Dette mener hun skyldes at vi slutter å spørre hverandre om ting, slik jeg leser henne. Selv tenker jeg at dette fenomenet kan ha sin rot i sårbarhet. Vi er gjerne litt redde for å ta opp temaer som er kontroversielle, eller som kan utløse følelser. Derfor snakker vi i stedet om ferieplaner, de nye tingene vi har kjøpt eller skal kjøpe, og mindre om glede, sorg, ensomhet eller det vi er kritiske til hos dem vi snakker med, eller i oss selv. Vi snakker mindre om alt det som kanskje innerst inne betyr mest for oss, men samtidig ikke ønsker å høre om fra andre, fordi det kan bli kleint. Og vi hater kleint. 


Det kleine blir for mange synonymt med nakenhet, tror jeg. Kanskje det kleine også tenderer mot hjelpeløshet. Og mot skam. Noe som blir veldig synlig i blant, for eksempel når noen dør. Da kommer det gjerne få telefoner eller besøk en stund, mener jeg å ha lest og hørt at enkelte opplever. Ingen vil snakke om det som er vanskelig, så de holder seg unna, og sender i stedet et «Kondolerer» på FB og føler de har gjort sin plikt.



Så kanskje vi burde spørre mer. Spørre de vi har tid sammen med om hvordan de har det, hva de tenker og føler, og ikke bare fortelle om våre egne narsissistiske og navlebeskuende vinklinger på Livet. Og så ta oss tid til å lytte litt. Lytting er ikke alltid det verste en kan investere i noen. Vel er det greit å få fortelle om greiene sine, men det kan en kanskje bruke for eksempel en blogg til, eller male et bilde, om det presser så mye på at det truer med å viske ut alle horisonter.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








2 kommentarer:

  1. Du har all grunn til å være stolt av keramikken din Bjørn. Eg skulle gjerne hatt mye mere av den. Fortsatt god sommer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, Grethe. Og det er ikke slik at jeg ikke er stolt av keramikken min, eller at jeg ikke la sjelen i den. Det er bare det at jeg gjerne skulle hatt anledning til å eksperimentere mer, og arbeide på litt flere felt da jeg holdt på. Som det ble, måtte jeg velge bort noe, for å velge fram noe. Men slik er det vel med oss alle på et eller annet felt.:)

      Fortsatt god sommer til dere også. Her kom jeg akkurat hjem etter bursdagsselskap for barnebarnet. Var koselig.:)

      Bjørn

      Slett