Vannlandet: ADHD, MGP, og et tre fylt med ønsker.

I går var jeg og så et teaterstykke. Mannen i speilet, het det. Og det handlet om oppveksten til Aleksander. Alexander har ADHD, kom til Norge fra Columbia som liten, og fikk en barndom som bød på mange utfordringer og overgrep.

Det var kjekt å få med seg denne opplevelsen. Selve forestillingen kunne slik jeg ser det gjerne bydd på mer detaljer knyttet til de forskjellige barndomsopplevelsene, og mer beskrivelse av følelsene som fulgte med. Men alt i alt var det en fin opplevelse.

Utenfor Fana Kulturhus hvor forstillingen tok sted, sto det et tre. På det treet hadde noen hengt opp lapper, hvor de hadde skrevet ned et ønske. Ønskene var av ganske forskjellig karakter, men jeg så ingen som kunne vært skrevet av Alexander som barn, eller av meg, for den saks skyld. Ingen barn som ønsket at vold og andre overgrep skal opphøre. Det er nesten så en skulle tro at familier hvor slike ting skjer, ikke finnes lenger. Men på nett i dag, kan en lese om en offiser, som fikk sparken pga av vold overfor sine sønner. Etter å ha lest artikkelen, sitter jeg igjen med en følelse av at den volden var da ikke mye å lage en så stor sak av, men akkurat det handler egentlig ikke om hva som hadde skjedd, men mer om at det ble bare blåbær mot min egen oppvekst, eller Alexander fra teaterstykket sin. Tidene har tydeligvis forandret seg. Men vold overfor barn er vold uansett, ikke misforstå meg. Det bør alltid adresseres på en skikkelig måte og aldri aksepteres.

I går var det også tid for Melodi Grand Prix. Og det ble et show preget av noe amatørmessige programledere og mye dårlig musikk. Men noe var likevel ganske bra. For eksempel var vinnermelodien fin og følsom, og en flott kontrast til alt som var bygget over gammel lest. Brorparten besto slik jeg opplevde det mye av å vise hvor kraftig stemme vokalisten hadde, og mer eller mindre tåpelige show. En annen sang som falt i smak hos meg, var Belgias bidrag. Artisten var en ung jente, helt alene på scenen. Hun framførte en sang som startet i et ganske dypt toneleie, men som bygde seg langsomt opp uten å ta av og gå i taket, og var både følsom og vakker, naken og sterk.

Ikke alle var enig med meg i hva som var bra og hva som ikke var det. Noen meldinger på sosiale medier skrotet for eksempel de to innslagene jeg nevnte relativt tydelig. Eller egentlig gikk de mer på person. Vinneren ble for eksempel betegnet som moden for innleggelse, og jenten fra Belgia fikk også passet sitt påskrevet. I tillegg var det kommentarer som gikk på at dette var siste gang en ville se MGP, når slik skit vinner.

Nå er ikke MGP så interessant, synes jeg, at det innbyr til hatske meldinger eller trussel om boikott. Det finnes viktigere ting å bruke følelsesutbrudd på. Men det er interessant å se hva folk kan lire av seg i sosiale medier. Og spesielt dette med å gå på person. Gjerne med nedsettende kommentarer i forhold til utseende. Det blir på en måte litt lavmål. Eller billige forsøk på å være morsom på andres bekostning. Uansett er det ganske usmakelig, og framstår som rimelig uintelligent.

I dag er det søndag, og etter hvert blir det vel en liten gåtur på kjæresten og meg selv. Jeg forsøker å komme i litt bedre form, og må derfor benytte de periodene hvor både psyken og lungene mine tillater meg å være litt i bevegelse. Slik jeg opplever det, er det en god investering, og gjør meg bedre i stand til å takle periodene med mer motstand. Dessuten er det kjekt å gå og småprate med kjæresten. Det er ingenting som forstyrrer når en går slik. Ingen støy som krever en. I stedet kan en få oppleve at det blir en fin og stille nærhet til både den en går sammen med og til naturen. Og det skal en ikke kimse av. Alt trenger ikke å være full basun hele tiden.