lørdag 17. desember 2016

I ei hytte i skogen, for lenge, lenge siden.



Da jeg var ung, rundt tjue år, altså for ca. førti år siden, bodde jeg noen år inne i en skog på Østlandet, sammen med noen polarbikkjer. Stedet het Viksvangen, og ligger utenfor Maura, Nannestad. Jeg endte opp der, etter å ha ligget lenge på Glittre lungesanatorium på grunn av tung astma. Da jeg ble skrevet ut, hadde jeg egentlig ingen sted å dra. Barndomshjemmet var ikke et alternativ. Så det var vel og bra å få leie denne hytta, men ikke bare. Det som var bra, var kontakten med naturen jeg fikk erfare. Det som var mindre bra, var at det var fem kilometer gjennom skogen for å komme til nærmeste buss eller butikk, og at jeg etter hvert ble ganske ensom. En periode i begynnelsen av denne tiden fikk jeg sporadiske besøk av en ei jeg hadde et kjærlighetsforhold til, men det skar seg. En stund etter forsøkte jeg med et nytt forhold, som også skar seg etter hvert. Hvorfor, er ikke på sin plass å ta her og nå, men det kostet meg selvfølgelig noe. Om en har et snev av sjelsevner, og evnen til å føle noe intakt, påvirker et brudd en gjerne mer enn å klippe neglene.

Det som fikk meg til å tenke på dette nå, var et innlegg jeg så på Facebook, hvor noen hadde tatt et bilde av en gruppe rådyr gjennom vinduet. Der jeg bodde, fikk jeg også se en del dyr. I blant gjennom vinduet. Mest elg, men også rev og rovfugl. Jeg husker en rev som satt og vasket seg på tunet mitt, en varm sommermorgen. Og en gang jeg gikk med bikkjene mine videre innover i skogen, fikk jeg se storelgen bade i et tjern. Det gjorde inntrykk. Styrken og voldsomheten i den store kroppen. Det ble i tillegg observert gaupe i området, og det gikk rykter om bjørn, men jeg så aldri disse, så det var kanskje bare rykter.

I hytta hvor jeg bodde var det strøm. Men det var lav spenning grunnet avstander og dimensjoner på strømledningene, og i blant måtte jeg begrense bruken på vinteren. En jul jeg valgte å feire alene der inne i skogen, måtte jeg velge mellom varme og tv, fordi jeg ikke hadde mer ved til å fyre med. Om jeg brukte strøm til annet enn til tv, funket den ikke. Spenningen var for lav. Så på julaften valgte jeg tv framfor varme. Et gammelt svart/hvitt et. Det var ikke den mest lystige julefeiringen jeg har opplevd. Antagelig var jeg ganske deprimert på den tiden, og jeg endte opp med å drikke meg sørpe full og slukne tidlig på kvelden. Ei kasse øl hadde blitt hentet med bikkjer og pulk nede i bygda. Så sånn var det med den jula.  

Etter det har det kommet andre julefeiringer. Uten at jeg nødvendigvis likte dem alle. De fine feiringene begynte vel egentlig ikke å komme før jeg fikk egne barn. Og i dag er de ganske gode. Selv om alt er relativt, og jeg alltid føler på vanskelige ting på denne tiden av året, og spesielt på selve julaften. Barndom, ungdom, sorg og savn pipler fram, og minner henger seg på som fra såre dagbøker en begynner å bla i. De føkker opp følelsene mine med ambivalenser, fordi jeg i dag vet og forstår mer enn jeg gjorde som barn.

Minner bærer vi alle på. Så slik er det selvfølgelig for meg også. Noen er sterke og klare, andre halvt visket ut, noen er gode og fine å se tilbake på, mens andre er vonde og vanskelige. For eksempel døde ene bestefaren min en lille julaften på sekstitallet. Det ble en vanskelig opplevelse for meg. Og i 1991 døde moren min og ble begravet på lille julaften, i den samme grava. Iblandet stort sett dårlige minner fra julefeiringer som barn, er det derfor nok av følelser jeg må forholde meg til ved juletider. Noe jeg nok ikke er alene om.

Julen er ikke alltid slik den framstilles av Coca Cola i reklamene. Eller slik vi ser på film. Ikke for alle. Det er mange som har minner de må kjenne på, og noen av disse igjen har disse minnene knyttet til bruk av alkohol. Eller misbruk, er vel mer riktig å si. For også jeg kan i dag ta en liten akevitt til ribba, det er bare det at det stopper der. Noe det ikke gjør for alle, dessverre. Heller ikke alltid for mine foreldre. I tillegg har vi alle dem som vokste opp med frykt, vold og overgrep. Det er ikke nødvendigvis slik at disse barna slapp eller slipper unna den delen av livet selv om det handler om julaften. Ho ho, er det noen snille barn her?

Kalligrafi

sur svette
og lukten av sæd


klynger seg
til natt


og gane


Lolita
skjærer dikt i hud






I løpet av livet har jeg møtt en del mennesker med arr. Noen bærer dem synlig på armene som vonde dikt eller tatoveringer, andre bærer dem mer skjult, et sted inne i seg. Jeg kjenner også mange som har blitt utsatt for overgrep. Mange som har vokst opp i mer eller mindre dysfunksjonelle familier, og har blitt utsatt for omsorgssvikt og uheldige barndommer, som kom til å prege hele livet deres. Og fremdeles møter jeg nye. Det er liksom ingen ende. Folk jeg kan ha kjent i lang tid og nye folk jeg blir kjent med, gir meg plutselig små glimt av historier jeg ikke ante noe om. Små innblikk i hva de har opplevd og bærer med seg, som har formet dem til den de er i dag. En liten brikke i det som for dem er et stort puslespill jeg ikke helt kan skimte helheten i, men som jeg likevel kan eie noen følelser rundt. 

Jeg kunne skrevet mye her om dette, men det skal jeg ikke gjøre. Leser noen av dere som jeg har i tankene det jeg skriver, så vit likevel at jeg ikke har glemt det dere har fortalt. Detaljer kan kanskje forsvinne, men stemningen og kjernen i historien din ligger lagret i meg. Så sånn sett er du i hvert fall ikke alene om å vite. Det i seg selv er kanskje ikke mye, men det er i hvert fall det det er. For dere som bærer på ting alene, vil jeg si: Snakk med noen. En eller annet. Taushet er ingen løsning.

Sånn, det var det. Noen minner og tanker som poppet opp på grunn av et bilde av noen rådyr på Facebook. Hvem skulle trodd det, en lørdag morgen, nippende til dagens første kaffekopp. Det var ikke de beste minnene kanskje, men minnebanken vår er større enn vi i blant klarer å ta inn over oss når de mørke tankene og bildene presser på. Den har derfor heldigvis plass til mer enn de vanskeligste filene. Så det finnes mer i harddisken vår enn det som ble vondt. Det gjelder for meg, og gjerne for deg. Du er mye mer enn det som ble vanskelig i livet ditt. Du er også alle gledene. En klem, et kyss, berøringer, hud mot hud, latter og kjærlighet til noen. I tillegg kan vi kanskje skape noen gode minner denne julen, som et annet år kan være gode å ha som en lys kontrast til det mørket vi vet finnes i vår historie, et mørke som vi ikke alltid nødvendigvis må la oss overvelde av. Ta det i små porsjoner, tenker jeg, og gjør i hvert fall ikke et dypdykk ned i ei ølkasse på julaften for å slippe unna det du kjenner på, slik jeg gjorde en gang for nesten et liv siden. Selvmedisinering er sjelden en god ting å ty til, selv om den kan framstå som eneste mulighet der og da. Det finnes bedre løsninger. Både for deg og for dem du har rundt deg.

Bildene i dag, viser to skulpturer i leire, som begge fikk tittelen "Arr".

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


3 kommentarer:

  1. Dypdykk i ølkasser er sjelden anbefalelsesverdig, men du verden så fristende, en sjelden gang.
    Fin kveld og klem, Bjørn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan vel være så det, Annemor. Men så er det det der med dagen derpå, noe som får i hvert fall meg til begrense meg. Jeg orker ikke de dagene lenger.:)

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Dagen derpå er veldig preventiv.

      Slett