søndag 18. oktober 2015

Hva om du mister deg selv?




Hva om alt du holder deg fast i ble borte? Hva om alt du trodde på var løgn? Hva om du fra i morgen av eide kun kroppen din, men samtidig ikke lenger visste hvem du er, og derfor likevel ikke eide noenting? Hva gjør du da? Hva skal ditt neste skritt bli?

Dette er noen spørsmål som dukket opp i meg etter at jeg så Stjernekamp på tv i går, siden det var to innslag som åpnet opp for dem. 

Nå er ikke slike spørsmål nye for meg. For femten år siden sto jeg selv tilbake med få sannheter og lite å holde meg fast i, lite å tro på lenger. Jeg hadde mistet alt. Egenverdi, eiendeler, helsen og troen på andre mennesker. Etter å ha blitt manipulert, løyet for og bedradd over mange år, var det nesten ingenting igjen av meg. Ingen plattform, ingen verdier jeg kunne bruke som rettleiere i livet mitt. Så jeg hadde to valg, følte jeg. Det var enten å restarte livet mitt og klatre opp fra bunnen igjen, eller å hive meg utfor nærmeste stup. Men samtidig var det slik at det egentlig var kun ett reelt valg jeg kunne ta, siden jeg hadde barn, og jeg visste de ville komme til å trenge meg. Så jeg måtte reise meg fra asken. I denne prosessen ble det å sette ord på ting en vesentlig og viktig del av tilværelsen jeg nå eide.

***

Konturlinje

horisont sitrer
i dikt
som om det gjaldt livet

og det gjør det jo

***

Ord er viktige. Taushet er stillstand, mens ord er bevegelse og navigasjonspunkt en kan bruke for å finne noe, og jeg måtte finne dette noe selv. Ikke kun for å forstå det som hadde vært, men også for å sette meg selv i bevegelse for å lete etter et lys et sted der framme.  Nye verdier, nye håp. Jeg visste ikke hva dette noe var, kun at noe måtte finnes. Til å hjelpe meg i dette skrev jeg små dikt og historier. Etter hvert skrev jeg derfor også en liten historie om hvordan det å miste alt kan oppleves. Historien slik den framstår, er ikke selvbiografisk, den handler om en mann som er veldig annerledes det jeg selv var. Den viser derfor heller ikke hva som ledet fram til mitt eget sammenbrudd, men jeg kunne bruke den til å belyse meg selv og det jeg sto i likevel, uten samtidig å bli privat. Historien finner du her.

For et par år siden hentet jeg den lille novellen om mannen som mistet seg selv fram igjen, og den ble sammen med andre tekster fra samme periode, utgangspunkt for en utstilling/installasjon som fikk navnet Innerst. Installasjonen består i tillegg til noen malerier for det meste av søppel, men søppelet har fått en ny oppgave, et nytt liv. Slik jeg selv opplever å ha fått. Du kan se en liten video fra utstillingen her.

Installasjonen ble satt sammen av seks tekster og seks forskjellige tablåer. Det tablået som viser til historien jeg la ut en link til, er den som står midt i rommet. Den som viser «Alteret» med fjernsynet, stolen og tauene som henger fra taket.

Det er kanskje ikke så lett å forstå hva det å miste alt egentlig innebærer. Heller ikke det å kunne fornemme følelsene rundt det er lett. For når det kommer til «alt», gjelder det ikke lenger kun eiendeler, jobben eller helsen. Det handler også om å miste seg selv. Likevel, begrep som «alt» eller «ingenting» rommer veldig mye, gjerne mer enn vi kan fatte og favne. Så kanskje det ikke er riktig å si at jeg selv mistet alt, siden jeg ikke mistet livet, men uten liv ville det å miste uansett ikke være en opplevelse.

I tiden før jeg kom til punktet hvor jeg ikke lenger klarte å skyve veggen framfor meg, hadde jeg en del samtaler med en venn. Denne vennen var i tillegg prest. Og selv om dette med tro og kirke ikke var vår egentlige møteplass, så spurte jeg han om hva han trodde ville skje om han mistet troen sin, siden jeg oppfattet det som om det meste av livet hans var fundamentert på det å tro. Kanskje kan det han sier gå å relatere seg til for meg også, tenkte jeg, siden jeg opplevde at jeg hadde mistet det meste, og sto i fare for å miste siste rest, inklusive meg selv. Svaret jeg fikk var at han mente seg sterk nok til å takle noe slikt ganske greit. At han hadde flere ben å stå på. I det miste var det slik jeg oppfattet det han sa. Og jeg trodde han ikke. Nå skal det tillegges at det var få jeg stolte på i det hele tatt i denne perioden, men jeg vet ikke om det var hele grunnen til tvilen min. Det jeg selv trodde, var at han ikke helt greide å sette seg inn i hva et slikt tap innebar, eller at han av en eller annen grunn ikke ønsket å dele det med meg. Og jeg sier trodde, for jeg vet jo ikke.

Siden den gang, har jeg forstått at jeg også hadde flere ben å stå på, men den gangen var jeg ikke i stand til å se det, og det har tatt meg mange år å forstå det. Kanskje det også er slik at jeg i dag har en mer solid forankring i noe verdifullt, enn jeg tidligere var i stand til se at det var mulig å eie. At det måtte et nytt veivalg til. At jeg trengte en ny retning og et nytt fundament i livet mitt, og at dette alltid vil komme med en pris. Det kan jo være. Jeg skulle likevel ønske at veien hit ikke hadde vært så utfordrende.

Dagens bilde har fått tittelen Prometheus. Prometeus ga ilden til menneskene, og for det ble han straffet av gudene. Men det er kanskje også mulig å forholde seg til bildet med utgangspunkt i det jeg skriver i dag, og tenke seg at maleriet handler om å miste det meste, men likevel ha igjen en siste liten sårbar boble eller kjerne et sted inne i seg. 

Nå skal jeg ikke skrive mer om dette. Jeg har kommet så langt som malen jeg har laget for denne bloggen forteller meg er best. Så derfor runder jeg av nesten som jeg pleier. Og ordet «nesten», skyldes at du i dag får to sanger under dagens link, og ikke kun en. Begge sangene handler om å miste noen eller noe. Den første om å miste sin ektemake og et barn, og så stå i fare for å miste sin tro. Den andre om å ikke ville miste den en har kjær, og forsøke å tvinge noen til å elske deg. Ordene i den første kan være vanskelige å få med seg fra starten av, følte jeg, så her er teksten til den. Hun begynner å synge på vers nummer to.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:











10 kommentarer:

  1. Har man ikke på en måte mistet livet også, hvis man mister troen på det?

    Jeg har også opplevd å miste alt. Kanskje derfor tekstene dine treffer meg så godt og jeg føler meg berørt av nesten alt du skriver. Tror det fører til en sårbarhet man bærer med seg resten av livet. Denne erfaringen om at absolutt alt kan forsvinne. Også troen og håpet. Og selv om man får det tilbake (i rikt monn), så ligger vissheten der, om at man har potensialet i seg å føle slik.

    Molly

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Molly.

      Som svar på spørsmålet ditt, så tenker jeg at en har mistet en solid jafs, i hvert fall.

      Ellers blir jeg trist av det du skriver. Du er altfor ung til å kjenne deg igjen i det jeg skriver her, tenker jeg. Og som du skriver, til å ha erfart å miste alt.

      Det positive, er at jeg slik jeg har sett deg på nett, så har du et godt grep om livet nå, og det er godt å observere.:)

      Ha en fin uke.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Ikke vær trist :)
      Fint å være ung, da har jeg tid til å hente meg inn og nyte resten av livet. Med en god dose livserfaring. Tror jeg har et ok grep nå.
      Ha en fin dag med mange kloke tanker :)
      Molly

      Slett
    3. Det virker som en god innstilling, Molly.

      Ha en fin dag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Hei Bjørn. Jeg har lest de senere innleggene dine også.
    Men det var det du skriver her jeg hang meg opp i: "Taushet er stillstand, mens ord er bevegelse og navigasjonspunkt en kan bruke for å finne noe, og jeg måtte finne dette noe selv."
    Jeg tror jeg kan forstå det du sier. selv om jeg opplever dette litt annerledes selv. For meg kan ord lett ta meg bort fra meg selv. Taushet er ikke stillstans for meg, men nødvendig del av meg, som jeg trenger akseptere.
    Så teksten din fikk meg til å tenke på dette, atter en gang, så takk for det.
    God bil-løs helg til deg -

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei gamle ugle.

      Taushet kan gjøre godt, det forstår jeg. Og kan være et sterkt behov. Selv kaller jeg det alenetid, og jeg trenger ganske mye av det.

      Likevel tenker jeg at ord har hjulpet meg fram til en slik erkjennelse. Samtidig er det helt sikkert også slik at noe bare finner sin plass ved for eksempel hjelp av intuisjon eller lignende - det bare er.

      Når det gjelder stillhet eller taushet, kan jeg finne det i for eksempel musikk, eller i naturen, og da vil i blant ord virke forstyrrende der og da. Men jeg tenker at ord må til for å definere dette for meg likevel, og da blir slik jeg ser det disse ordene et punkt eller en veiviser for meg, som hjelper meg til å navigere.

      Må du ha en fin dag. I Bergen regner det, men jeg satser på en tur ut på apostlenes hester likevel, for jeg fikk igjen bilen i går kveld og kan derfor komme meg til turområdet mitt. Regn er heller ikke det verste om en kler seg godt.:)

      Bjørn

      Slett
    2. Kom over en liten greie som omhandler dette med stillhet kontra støy.:)

      http://www.tv2.no/2015/03/17/nyheter/forskning/6692788

      Bjørn

      Slett
    3. Hei Bjørn, takk for lenke og svar.

      Ja, jeg forstår dette med ord, de har stor plass i livet mitt også, noen ganger tar de over og sender meg langt avgårde. Mens kroppen står igjen...
      Alenetid kan for meg være like full av ord som sammentid. Så det var ikke det jeg tenkte på, kanskje var jeg uklar. Jeg mente den ordløse delen av oss mennesker, kropp og følelser, som ord noen ganger kan forstyrre. Mitt siste dikt; Ordløs forståelse, handler nettopp om dette.

      Vi mennesker har ulike historier og mønstre. Utveksling på tvers er fint.

      Slett
    4. Jeg tror jeg forstår deg, jeg har bare fokus på et litt annet sted enn deg. Og det hjertet er fylt av, renner munnen over med, så jeg blir i blant litt ivrig.:)

      Skal sjekke ut diktet ditt.

      Ha en fin helg.:)

      Bjørn

      Slett
    5. Det forsto jeg. Jeg leser teksten din med mine briller. Liker når ulike perspektiver kan utveksles.
      Fortsatt god helg

      Slett