mandag 10. desember 2012

Skulptur.






Det er mye folk jobber med. Noen jobber med seg selv, noen jobber helst med andre. Og så har vi snekkere, husmødre, søppelkjørere, meglere, kassadamer, kassamenn, leger, psykologer, flygere, tyver, kunstnere, selgere, ingeniører, osv, osv.
Selv jobber jeg som kunstner. Men jeg jobber ikke lenger fulltid. Jeg har fått en trygd i ryggen på grunn av helsen, så jeg jobber kun tre dager i uka. Det passer meg utmerket. Alternativet kunne vært å ikke arbeide i det hele tatt.
Nå for tiden jobber jeg konkret mot to forkjellige utstillinger. Den jeg skal fortelle om nå, er en installasjon. Installasjonen skal inneholde fire eller fem forskjellige tablåer, bygd opp ved hjelp av maleri, skulptur og noe som kanskje kan kalles trash art. I tillegg er planen å inkludere video. Tablåene tar utgangspunkt i fem helt forskjellige menneskeskjebner, som følges av hver sin skrevne historie.  Jeg har forsøkt å tenke meg hvordan verden kan se ut fra forskjellige ståsted, og å komme under huden på de fiktive personene jeg forsøker å skildre. Likevel er tanken også å gi den som kommer for å se utstillingen et møte med noe i seg selv.  Alle historiene handler om å komme til en korsvei, men årsakene er forskjellige.
I går skrev jeg på Vannlandet at jeg skulle legge ut en historie i dag. En liten kortnovelle. Så det skal jeg gjøre. Historien jeg har valgt er knyttet til ett av tablåene i utstillingen jeg arbeider mot, og den handler om å møte veggen, eller seg selv.  Vegger kan bestå av så mangt, vi kaller dem så mangt og de kan føre til så mangt.  Historien heter Skulptur.
 

Skulptur
       Innerst i stua, i en grønn lenestol, sitter ei dukke, funnet i en container sammen med andre ting som fortalte en historie. Håret var brent bort, hodebunnen var ruglete og svart av smeltet plast og den var skitten, naken, våt og enøyd.
       Nå har jeg sminket ansiktet på den i kraftige farger. Hvitt, svart og rødt. Ikke med pensel, men med fingrene. Grovt. Vulgært. Som et overgrep. Og surret kroppen inn i hvite papirremser.
       Det føltes riktig å gjøre dette - omforme dukken - men hvorfor akkurat til et slikt uttrykk forsto jeg ikke helt. Ikke der og da. Det var en spontan handling, en impuls, noe underbevisstheten tok ansvaret for. Det bunnet ikke i et forsøk på å si noe konkret, men mer en opplevelse av å være tilstede i noe jeg ikke lenger klarte å rømme fra.
       En stund før jeg fant dukken begynte jeg å tegne, på papir. Streker. Kun streker. Jeg som aldri har tegnet før. Og jeg oppdaget at streker har et eget liv. En spenst eller en slapphet, en markert begynnelse og avslutning. Eller noe svevende, utflytende. De kan bite seg selv i halen, bli en sirkel. Eller en firkant. En bokstav. Ord. Tall.
       Strek er språk. En strek forteller alltid noe. Er alltid mer enn den form den omslutter, de mellomrom den skaper eller ikke skaper, men den rommet likevel ikke nok. Ikke for meg, ikke da, ikke nå, så jeg begynte å bruke farger. Dukken ble på en måte en forlengelse av det. Og så ble den min, den ble mitt uttrykk. Dukken er meg.
       Tidligere interesserte kunst meg minimalt. Noe kunne være fint å se på, og noe kunne være stygt, men der stoppet det. Det var aldri snakk om noen innlevelse og jeg hadde aldri tenkt tanken at jeg en dag skulle forsøke å uttrykke noe selv. Jeg hadde ingenting å uttrykke, ingenting å si, jeg forholdt meg til dagens praktiske gjøremål. Det var det som var livet mitt, den måten jeg oppfylte noe på. Jeg var en rolle som ikke stilte spørsmål. En far, en forsørger, en nabo og en kollega. En som ikke trengte å rettferdiggjøre sin egen eksistens, som ikke stilte spørsmålstegn ved den, sine valg, håp og drømmer, sin framtid eller sin fortid. Jeg tror jeg var det som kalles relativt lykkelig.
       Jeg kunne ikke definere det annerledes, jeg visste ikke om noe annet. Rammene var så absolutte og tydelige, og det var ingen ting som utfordret dem. Ingen ting som egentlig berørte meg, som kunne få meg ut av likevekt. Så ble alt forandret. Brått.
       Livet falt fra hverandre. Og nå forøker jeg å lime det sammen igjen. Så på en måte kan jeg også si at livet oppsto. At det nå oppstår. Ved hjelp av farger og penselstrøk. Med blyantstreker, linjer, former. Alt omformer jeg til et utrykk som er mitt. Som er meg selv.
       Jeg maler ansiktet mitt som grelle masker. Noen ganger maler jeg hele kroppen, lag på lag med sterke farger som tørker og faller av i flak, og går naken. Kun kledd i fargene. I dagevis. Mens jeg maler og maler meg selv. Stadig i forandring. På veg mot noe. Mot en ny mening.
       Alt - hver tanke, hver bevegelse og hver gjenstand jeg eier - har fått en ny mening. Har fått sin plassering i forhold til noe annet, blitt modulert, omformet ved hjelp av nye farger, papirbiter, plast. Ved å bli knust og så limt sammen igjen. Limt fast til andre ting, eller veggene.
       Fra taket henger skulpturelle remser ned mot gulvet - satt sammen av bilder, taustumper, glassbiter, mitt eget hår, negler, ting som har blitt fratatt sin opprinnelige funksjon og formet til en ny. Et nytt uttrykk, en ny fortelling. Gulvet er en labyrint av små og store gjenstander som er likeverdig avhengig av hverandre. Som står i forhold til alt. Til meg, til fargene mine, taket, veggene og tankene. Et forhold som hele tiden er under utvikling, finner nye konstellasjoner, rives fra hverandre og settes sammen igjen, men fremdeles har jeg ingenting å si, ingenting som kan åpne rom i andre. Alt jeg gjør er et uttrykk for en følelse så ekstremt til stede at ingenting annet lenger betyr noe.
       Jeg former den følelsen i farger og linjer. Som om den var modellkitt. Smykker den. Jeg blir en skulptur, og en del av en skulptur, slik at jeg kan se meg selv og hva jeg føler. Ikke bare innenfra, men også utenfra. Alt rundt meg og i meg er denne følelsen, denne skulpturen, og det skal være slik, det er riktig at det er slik, det er meg. Intens. Tilstede. Kumulativ.

*** 

I 2005 døde en av Norges kanskje mest særegne kunstnere, Tatjana Lars Kristian Gulbrandsen. Teksten Skulptur relaterer seg ikke på noen måte til hans/hennes person eller liv.  Jeg legger likevel ut en link til en snutt fra filmen 7.Himmel, fordi jeg synes den illustrerer teksten min bra her og nå. 

Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: 7.Himmel




 

 

24 kommentarer:

  1. Jeg fant en passasje i innlegget ditt som virkelig ljomer. "En som ikke trenger å rettferdiggjøre sin eksistens."
    Må man det? I så fall, ovenfor hvem? Og hvorfor?
    Dagens tre etterklanger etter ditt innlegg.

    Bruk dagen, godt.
    Mormor

    SvarSlett
  2. Hei, Annemor.:)

    Jeg vet ikke om "man" må det, eller overfor hvem. Om det er seg selv eller andre. Jeg tror ikke det er en problemstilling folk flest forholder seg så mye til. Vi bare er. Men mannen i teksten hadde nok en formening om at det ikke var nødvendig å rettferdiggjøre sin eksistens, i det minste når han tenker tilbake. Livet hans framstår i tilbakeblikket som stødig og forutsigbart og med etablerte sannheter. Ingenting blir nødvendigvis stilt spørsmål ved. Til alt revner.

    Kanskje det blir reelt som problemstilling om en havner i en situasjon hvor livet ikke gir særlig mening lenger.

    Fant du forresten noen egne svar på spørsmålene dine?:)

    Bjørn

    SvarSlett
  3. Ingen direkte svar nei, bare ett.
    Vær.
    Og det er jeg, i alle godter og vondter.
    Sender en lite stråle av solen herfra :)
    Mormor

    SvarSlett
  4. Søren, N henger på tastaturet.
    :)

    SvarSlett
  5. Å være, eller å kjenne at en er, er nok ikke det verste en kan kjenne. Men noen ganger blir det vel for noen også et spørsmål om hvem en er. Hva en gjør. Hvorfor en er her. De store spørsmålene. Og for noen få kan det hele ende opp med å dreie seg om det store valget, leve eller dø. Det gamle "Å være eller ikke være".Da dukker kanskje problemstillingen opp: Kan jeg rettferdiggjøre at jeg er her? Men så lenge ting fungerer og en har det bra, tror jeg ikke det er et tema folk flest bruker adventstiden til å tenke på. I hvert fall gjør ikke jeg det, her jeg sitter godt plantet på min stødige ræv.:)

    Morsomt at teksten min fikk deg til å forme noen spørsmål. Og spørsmålene dine fikk meg til å tenke litt på egenhånd også.

    Lykke til med N-en.:)

    Bjørn

    SvarSlett
  6. Da er det en ting til, rene dialogen dette, men det får stå til. Hvordan skal man kunne rettferdiggjøre sin død for de etterlatte, før man sier takk for seg? Kan man det? Jeg vet at noen er så syke og så nedkjørte at det er en lise både for den som velger å ta avskjed med livet og for dem som blir etterlatt, men ellers?

    Så en ting til.
    Man kjenner forbannet godt at en er, når det gnager som verst i hjernekisten og i sjelslivet. Gjør ikke du?

    N hvilte seg på en liten bit, kransekake tror jeg det var, men den fikk ikke lov å ha den i fred :)

    SvarSlett
  7. Hei igjen.:)

    Jeg vet det var jeg som åpnet for dialog rundt dette med "å være eller ikke være", men føler nå når du spør om en kan rettferdiggjøre selvmord, at det ikke er et tema jeg ønsker å gå så nærme inn på. Har lite lyst til å gi noen som måtte slite noen argumenter, så jeg svarer deg bare kort.

    Jeg tror kanskje at argumenter finner en godt nok fram til selv, om en er oppe i den problemstillingen. Om argumentene henger på greip er en annen sak. En blir nok gjerne litt sneversynt. Og ser det en vil se. Både i forhold til seg selv og de en har rundt seg. Kanskje. Men som sagt, det er ikke et tema jeg ønsker å gå så mye inn i her.

    Eutanasi har jeg egentlig ikke tenkt så mye igjennom, og har derfor heller ikke tatt noen stilling til det. Det er et stort tema, filosofisk, medisinsk, juridisk og moralsk.

    Er helt enig i at en kjenner en lever når noe gjør vondt. Men jeg liker best å ha det godt likevel. Så om jeg får velge satser jeg på det gode. Det kan føles ganske intenst det også.:)

    Pokkers kransekaker.;)

    Bjørn

    SvarSlett
  8. Beklager om jeg berørte et tema du ikke ville ha. Unnskyld.
    Noen ganger løper tastaturet av med meg.
    Kransekake og spising er ikke lurt mens man skriver. Tror jeg, men godt.
    Vi satser på det gode.

    SvarSlett
  9. Helt ok, Annemor. Temaet er ikke vanskelig for meg selv, men jeg tenker at det kan være det for andre.

    Det var kjekt å mene noe sammen med deg, så bare fortsett med å la tataturet løpe. Med eller uten kransekake.:)

    Bjørn

    SvarSlett
  10. Jeg blir opptatt av den kreative prosessen, jeg leser dette bl.a. som en beskrivelse av en slik en.
    Og jeg assosierer til andre kunstarter, når du skriver om streken som betyr noe, tenker jeg på lyd, klanger i musikken, som alltid betyr noe, og også ordene, både deres innhold og klangen av dem.

    Fint å lese dette -

    SvarSlett
  11. Kreative prosesser er morsomme å gå i gang med, gamle ugle. Og spennende. Og til tider smertefulle. Det handler mye om å stange mot materien, og ikke gi seg. Mens de små avklarende øyeblikkene hvor alt stemmer er sjeldne. Og derfor veldig gode. I hvert fall opplever jeg det slik når jeg for eksempel maler.

    Jeg har i andre sammenhenger brukt streken som en metafor på oss mennesker. For slik streken er mer enn et omriss, er også vi det. Vi er innhold.

    "Du er mye, mye mer, enn det vi ser"

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    SvarSlett
    Svar
    1. Må bare supplere, siden jeg er i den kreative bransjen selv.
      "Du er mye, mye mer. enn det vi hører"

      God kveld til deg.

      Slett
  12. Jeg synes skulpturen din er rystende vakker.
    ..

    SvarSlett
  13. Takk for det, Bente. Det var hyggelig sagt.:)

    Den ble laget på åttitallet, og er for lengst borte, men jeg skal gjenskape den i forbindelse med den skisserte utstillingen.

    Ha en fin dag.:)

    Bjørn

    SvarSlett
  14. Ble redd. Den skulturen var skremmede!

    SvarSlett
  15. He, he, den var kanskje det, Jennye. Men at den fikk deg til å føle noe annet enn likegyldighet er bra. Det betyr at jeg har fått til noe.:)

    Bjørn

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant! Alt som setter i gang en eller annen følelse betyr at man har fått til bevegelse.

      Slett
  16. Måtte hit for å se en gang til. Jeg hadde ikke sett feil.
    Ha en fin kveld :)
    Mormor

    SvarSlett
  17. Ha en fin kveld du også, Annemor.:)

    Bjørn

    SvarSlett
  18. Bare innom og sier hallo :) Hallo.
    Fint i galleriet.
    Ha en god kveld :)

    SvarSlett
  19. Hallo, hallo.:) Har du vært og sett 30x30, var det det mente med fint I galleriet? Ha en fin kveld du også. Bjørn

    SvarSlett
  20. Linken som lå der det blåste så fryktelig en periode.

    SvarSlett
  21. Ah, akkurat. :) Joda, det er et fint sted å være, og jeg føler meg veldig heldig som kunne fortsette med å

    arbeide med kunst selv om jeg ble trygdet.:)

    SvarSlett
  22. Jeg ble introdusert til siden din via årskavalkaden til Jenny, og dette ser ut til å være kunst etter min smak.
    Jeg gleder meg til å bruke mer tid på å bli bedre kjent med sidene dine og ønsker deg et godt nytt år!

    Mvh
    Morten Besshø
    http://mortenbessho.wordpress.com

    SvarSlett