Fredag. Og siste dagen i ferieuka jeg tok etter å ha åpnet ny utstilling. Dvs, jeg må gjennom helgen også, men på mandag blir det full rulle på atelieret i igjen, regner jeg med. Eller full sirkeldans, for jeg skal dreie leire, huiii hvor det går, yeiii!
Men før det:
I dag leste jeg en artikkel om Else Kåss Furuseth. Den handlet om en bok hun gir ut. Og boken bygger på samtaler hun hadde i terapirommet med en psykolog gjennom to år.
The walk of shame
Så, hva er terapi, og hva er et terapirom, tenkte jeg etter å ha lest artikkelen. Eller kanskje mer riktig: Hva kan fungere som terapi eller terapirom?
For meg fungerer det å lage kunst som terapi. Utstillingen som vises i Galleri VOX i disse dager viser malerier som ga meg mulighet til å nærme meg vanskelige tema som vold, overgrep og selvmord. Mine egne og venners erfaringer, som jeg føler jeg aldri blir ferdig med å bearbeide. Disse temaene synes likevel ikke i maleriene. Du ser dem ikke en gang i titlene. Men for meg er innholdet der, og jeg har stått i møte med egne og nære og kjæres erfaringer over lang tid, fordi det tar tid å komme fram til en utstilling.
Hva det gjør med meg å stå i følelsene slike temaer innbyr til, vet jeg ikke sikkert. Men jeg vet at alternativet til å møte dem er å fjerne meg fra dem, og det å gjøre det vet jeg i hvert fall litt om. Å fortrenge følelser og erfaringer er neppe bra i lengden. Føler du noe så føler du noe. Så vær tro mot det, vær tro mot deg selv. Noe som ikke alltid er så lett, kanskje, så det er derfor noen av oss trenger terapirom. For å komme i gang, snakke om ting, kjenne på ting, og gjerne finne noen svar og muligheter, slik at vi kan leve med oss selv og de vi omgås på et vis som ikke kun er forvirrende, selvutslettende eller gjør vondt.
Nå er det ikke slik at det er kun det å lage bilder med vanskelige tema som fungerer som terapi for meg. Framover en stund skal jeg som nevnt arbeide med keramikk, og der forsøker jeg å nærme meg det vakre i livet mitt. Ikke i form av en historie jeg har opplevd eller drømmer om, men det jeg er i stand til å føle, se, og kanskje i blant i stand til å skape. For det som er fint og vakkert er også verdt å snakke om.
The future strikes back
Jeg tenker at selv om livet jeg fikk utdelt innbyr til å arbeide med vanskelige tema, så er historien min også full av vakre øyeblikk. Disse erfaringene har gitt meg mulighet til å lære kunsten det er å skille gull fra møkk, tenker jeg videre. Det igjen betyr ikke at jeg er en Kong Midas i møtet med det jeg vil skape, for det er langt fra slik at det jeg tar i blir til gull. Likevel håper jeg at jeg legger igjen i hvert fall noe som kan oppleves som bra i arbeidene mine. Under åpningen av utstillingen jeg viser nå, hevdet en av de besøkende at dette er det beste jeg har gjort. Og jeg oppfattet det som om det handlet om estetikken, ikke innholdet jeg selv la i det. OM det er det beste jeg har gjort, er jeg selv litt usikker på, men det var litt kjekt å få se arbeidene hengt opp i galleriet, kjente jeg. De vokste på å bli flyttet fra atelieret og inn i utstillingsrommet. Samtidig håper jeg at det neste og det neste jeg skal lage, blir bedre og bedre. For det er liksom litt av drivkraften min: Å alltid få til noe bedre. Oppdage noe nytt, beherske noe nytt, være i en bevegelse. Det betyr at jeg aldri vil komme i mål. Målet vil alltid ligge et stykke framfor meg.
Når jeg arbeider, arbeider jeg alltid mot en utstilling. Det er veldig sjelden jeg lager enkeltstående bilder eller objekt. Men jeg gjør det ikke alene. Jeg har alltid en dialog med noen samtidig. Gjerne flere personer. Kolleger, eller kjæresten min. Denne dialogen tvinger meg til å tenke tanker jeg ikke nødvendigvis ville valgt å gå inn i på egenhånd, og til å føle på saker jeg ikke nødvendigvis ønsker å føle på. For i samtalene pekes det både på det jeg lykkes med og det jeg ikke lykkes med. Muligheter og begrensninger. Det pekes på arbeidene, og det pekes nødvendigvis på meg, Bjørn. Slik at jeg tvinges til å se ikke bare det jeg skaper, men også meg selv. Akkurat som i terapirommet blir jeg altså konfrontert med hvem jeg er som menneske - og kunstner - mitt ståsted, mine drømmer, visjoner og evner, og det jeg føler i møtet med et annet menneske som tar plass i livet mitt. Disse tankene og følelsene håper jeg at jeg klarer å legge igjen i arbeidene mine. Intimiteten, sårbarheten, de gode følelsene og de vanskelige. Nå er det selvfølgelig ikke slik at arbeidene mine vil komme med en bruksanvisning eller et tydelig skilt som forteller en mulig beskuer hva som er hva, men et kunstverk uten en link til disse følelsene, vil i mitt hode bli kun en overflate i et overflatesamfunn blant oveflatemennesker. Intellekt bør ikke få, og vil ikke kunne, eie alt.
Lost in translation
Når en skal sette sammen en utstilling, må en ta noen valg. Og ofte må en velge bort noen av arbeidene en har laget, slik at utstillingsrommet kan få fungere best mulig. Denne gangen ble derfor over halvparten av bildene jeg hadde gjort ferdig ikke tatt med. Tre av dem kan du se i dagen blogg. Øverste fotoet er fra åpningen. Flere bilder fra seansen kommer sikkert ved en annen anledning, når jeg får tak i dem.
Dett var dett. Noen av mine tanker er formet og nedskrevet, så nå får du tenke dine tanker.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar