Å være spøkelse må være en drittkjedelig jobb.

Det regner. I bøtter og spann. Og vannet trenger inn i hus og kjellere her i Bergen. Noe som nok må ha sin årsak i mer enn regn. Bor en i Bergen bør en sikre seg. Bor en i Bergen bør politikerne sørge for at folk slipper å få ei elv ned i kjelleren. Men det handler vel om penger, og hvem som skal betale. Regnet burde i hvert fall ikke komme som en overraskelse på hverken fattig eller rik.

Her jeg sitter er det tørt. Jeg bor i annen etasje. Å bo i annen etasje synes jeg er greit. Mye fordi i mitt tilfelle er det den øverste etasjen samtidig. For da slipper jeg å høre lyder fra en etasje over. Jeg har et anstrengt forhold til lyder. Mest til de jeg ikke lager selv. Utenfor soverommet mitt har det dryppet hver natt fra takrenna og ned på verandaen. Drypp, drypp, sier det. Sånt gjør meg gal. Så nå jeg har lagt en stein der dryppet er, og nå hører jeg minimalt. Mer skulle det ikke til for ikke å bli gal.

I går lagde jeg mat. Det gjør jeg i grunnen hver dag. Om ikke annet så skreller jeg en banan, eller putter et par skiver i brødristeren. Om da dette kan kalles å lage mat. I går strakk jeg det uansett litt lenger, og løp i gang noe vietnamesisk. Thit Bo Luc Lac. Eller Vietnamese Shaking Beef. Og det smakte godt. Litt merkelig, men godt. Det merkelige skyldes nok at oppskriften krevde ganske mye riseddik. Om jeg kommer til å lage samme greia igjen, vet jeg ikke, for nå har jeg smakt det. Du kan se retten på bildet over her. 

Jeg liker best å lage mat jeg ikke har smakt før. Akkurat som jeg liker å male et bilde jeg ikke har malt før. Å male samme bildet flere ganger frister meg ikke. Hundre tusen bilder av en og samme lort, for eksempel, er ikke en utfordring jeg ønsker å ta. Enten lorten kommer fra meg selv eller fra noen andre. Litt annerledes blir det når jeg arbeider med keramikk, for da kan jeg lage for eksempel flere kopper som er ment å være ganske like. Tidligere var det levebrødet mitt å arbeide på den måten. Nå er levebrødet mitt trygd. Noe skal en jo leve av. Selv om en ikke nødvendigvis blir feit av det en lever av bestandig. I hvert fall blir en ikke feit av trygd. Stigmatisert, minimert og neglisjert, joda, det blir en nok, men ikke feit. Selv er jeg vel det som kalles fattig. Ikke fordi jeg vil, men fordi noen bestemmer at det skal jeg være. Og fattigere skal bli, for nå vil de ta støtten til glutenfri kost, som jeg er avhengig av. Før det tok de den lille bostøtten jeg hadde. Samtidig forsvant støtten til bil. Nå skal de altså ta maten min også. Jeg lurer på hva som blir det neste.

Jeg ble ikke feit av å lage keramikk heller. Kanskje mest fordi at da arbeidet jeg ganske mye med kroppen. I dag jobber jeg ikke like mye med kroppen. Kroppen har satt noen begrensninger for meg. Den er sliten og gjør litt vondt og lungene mine fungerer veldig dårlig. Sånn sett kan kroppen være en skikkelig kiping i blant, men jeg er glad jeg har den likevel, og ikke har havnet i åndeverden enda. Om en slik verden finnes. Noe jeg er usikker på. I hvert fall har jeg gikk møtt noen spøkelser enda, som kan bekrefte det. 

Å være spøkelse må være en drittkjedelig jobb. Det eneste de ser ut til at de drive med er å velte ting. Og å få bilder til å falle fra veggen og sånt. Og det høres jo ikke veldig spennende ut, når du tross alt har blitt en ånd og greier. Nei, takke meg til, da maler jeg til og med heller bilder av små lorter, spør du meg.

Nå skal jeg ikke skrive mer. Jeg må ut i regnet og inn i bilen og hente bonussønnen min på flyplassen. Han har vært på en annen kant av landet i høstferien for å besøke besteforeldrene. Noe som sikkert har vært kjekt. Jeg husker min egen bestemor. Det er mye jeg husker, egentlig. Sånn er det å bli gammel, en har jo gjerne opplevd litt med årene som en kan minnes. Selv om det å glemme også kommer som en mulighet etter hvert. Det er mye som bare ligger der i hodet mitt og venter på å bli glemt. Gleder og sorger. En bør ikke glemme det. 

Jeg tenker at når jeg blir spøkelse, så ligger fremdeles bloggen min her, om noen ønsker å se hvem jeg var, hva jeg følte, hva jeg tenkte, og hva jeg så på som verdifullt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: