Ny regnrekord i Bergen for september måned, står det i avisen i dag. Og ja, jeg har lagt merke til vannet. Men det har ikke plaget meg nevneverdig. Regn gjør sjelden det. Likevel blir jeg ganske høy når sola omsider dukker opp igjen, så kanskje regnet plager meg likevel, uten at jeg registrerer det. For slik er det med plager i blant. De bare er der, du blir vant til å leve med dem, og skjønner ikke at de påvirker deg så mye som de gjør, før du for eksempel våkner opp en dag uten smerter, står opp for deg selv, eller bare skifter enn retning.
Selv har jeg ikke så mye smerter i dag. Jeg merker at kroppen finnes, og registrerer at den ikke har det helt topp, men slik er det hver dag, så det kan jeg leve med. For min del er det mest lungene som er en utfordring, selv om noen ledd også pirker borti bevisstheten og forteller at de finnes. Likevel, det stopper meg ikke. Og i dag er det lørdag, dvs at jeg skal lage middag til kjæresten og meg selv, pluss poden hennes. Og i dag er det Beate som valgte retten, for vi velger annenhver gang. Gjerne noe vi aldri har spist før. Og det hun valgte denne gangen er Balinese chicken curry, en rett signert Jamie Oliver. Jeg regner med at det kan blir godt, så jeg gleder meg allerede.
Det gjø´kke vondt å glede seg. Selv gleder jeg meg en del for tiden, uten at det smerter meg. Mye av gleden er knyttet til jobb, siden jeg har tatt opp det å arbeide mer leire igjen. Tidligere jobbet jeg mest med blåleire, men nå er det porselen som gjelder. Og det er moro. I hvert fall foreløpig. Så jeg gleder meg til hver dag jeg skal på atelieret. Dessverre gikk jeg tom for leire, men ny dukker nok opp om ikke så lenge, så det gleder jeg meg også veldig til.
Etter hvert som porselenprosjektet mitt skrider fram, vil gleden etter hvert erstattes med frustrasjon. Slik er det med alt jeg foretar meg på kunstfronten. I begynnelsen er det mest gøy, og jeg er ofte veldig nær ved å geniforklare meg selv på dette stadiet, men så kommer jeg til punktet hvor evner møter visjoner og begrensninger, og da begynner det å gjøre vondt. Ikke så vondt at jeg legger inn årene, men vondt nok til å merkes, så jeg begynner å lure på hvorfor jeg holder på med det jeg gjør. Jeg er tross alt i sekstiårene nå, og uføretrygdet, så jeg kunne lagt vekk alt og bare slappet av. Men jeg fortsetter. Inn i det jeg vet vil komme til å gjøre vondt. For det å ikke utfordre sine egne evner, men i stedet stoppe ved «det du kan slippe unna med», er ikke en god løsning. Det blir som å hvile på gamle laurbær. Noe en selvfølgelig kan gjøre, men min erfaring er at et slikt leie gjerne kan gi litt kjedelige utsikter i blant, pluss at det kan stikke litt både her og der. Så en får bare stå i frustrasjonen, og arbeide videre. Vel vitende at en aldri kommer helt i mål, men i hvert fall et skritt videre i blant. Noen ganger må en oppleve et skritt tilbake også, om en gjør noe feil. Men feil kan en lære minst like mye av som det en gjorde riktig. Slik er det på mange felt i livet. Om en aldri trår feil, har en gjerne stått stille.
Livet har sine opp og nedturer. Etter sommeren kommer høstregnet, og i blant kan en åpne en keramikkovn og oppdage at det en hadde lagt ned timer og dager av arbeid i ikke likner ræva. Nå har ikke det siste skjedd meg akkurat nå, men jeg kjenner følelsen fra tidligere. Trøsten er at neste ovn kan gi en gledesrus, og at snart er våren her igjen. I mellomtiden får en gjøre det en kan best, og det er å leve det livet en har. Ingen er bedre til å være deg enn du, og ingen er bedre til å være meg enn jeg. Andre som hadde møtt utfordringene du har møtt, hadde kanskje bukket under. Så støtt deg på den tanken.
Den 11.oktober kl.17.00 åpner jeg utstilling hvor jeg viser minimalistiske malerier. Stikk gjerne innom på åpningen, om du er i nabolaget. Det samme gjelder for den 25. kl. 17.30, da skal Nina Grieg og jeg selv ha en kunstnersamtale i galleriet rundt utstillingen, min person og mine arbeidsprosesser, verdier, og tanker. Satser på at det blir en enkel servering av noe å putte i munnen også. Det hadde vært veldig kjekt om akkurat du tok turen.
Bildene av porselensobjektene er fra prosjektet jeg nå holder på med, men øverste bildet viser overflaten på en keramisk prøve i forbindelse med et verk jeg lagde til forrige utstilling, Nangijala, men som ble totalt mislykket. Selv om det ble en feilvare, var det likevel ikke bortkastet informasjon det ga meg, så nå henter jeg det fram igjen, og ser om jeg kan utvikle det videre til noe spennende i forbindelse meg porselenet jeg arbeider med nå.
Japanerne har et fin ord. Det heter Kintsugi 金継ぎ, og refererer til det å reparere keramikk som har gått i stykker med gull. På den måten blir noe som har fått et sår, en ny og til tider vakrere framtid. Og slik er det gjerne i livene våre også. Uten noen feilsteg og arr, blir det meste forutsigbart, glatt, likt og uinteressant.
Et annet fint japansk begrep jeg er bevisst på for tiden, er Wabi-Sabi 侘寂, som betyr å akspetere og verdsette det forgjengelige og uperfekte. Jeg synes det er ganske fantastisk at noen ikke bare har forstått noe slikt, men til og med har gitt det egne ord.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar