I dag skal det feires. For eldste datteren min har nettopp bikket tretti år, og sånt må jo en jo markere.
Selv om tretti er å være ung i mine øyne, så føles det rart at hun har blitt såpass mange år så kjapt som hun har. Tiden har med andre ord gått fort. Selv om den sikkert oppleves kjappere for meg enn for henne. For det er jo slik med tiden, at den oppleves å gå raskere og raskere etter hvert som en blir eldre.
Siden det er bursdagsfeiring på gang, må det bakes kaker. Så både kjæresten min og jeg har hivd oss rundt. Så får vi håpe det smaker for både gammel og ung. Hos oss strekker alderen seg på de forskjellige familiemedlemmene fra ett år til sekstitre. Eldste barnebarnet mitt har blitt fire. Det betyr at med litt flaks og tiden på min side kan jeg oppleve å få oldebarn. Og det føles kjekt. Fram til da, får jeg glede meg over barn, bonusbarn og barnebarna.
Nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut et par bilder av kaker og dekket bord, men fullt så langt har vi ikke kommet i forberedelse enda, så det får eventuelt bli en annen gang. Men det skal bli nok sukker så det rekker rundt, tenker jeg. Kaffe, og litt brus for dem som vil ha det, har vi også. Alkohol serverer vi derimot ikke. Det hører ikke hjemme i en slik setting, der det er små barn tilstede. I mitt hode er det også slik, at jeg ikke har så lyst til å feste/drikke sammen med barna mine, selv om de er voksne nå. Å ta en akevitt til julematen er greit, alternativt en øl i tosomhet, men der stopper det. Feste får de gjøre med sine venner, om de ønsker det. Jeg er ikke kameraten deres, jeg er pappa. Og det ønsker jeg å fortsette med å være. De har venner nok uten at jeg skal begynne å leke ung og kompis. Min oppgave er å være der som fjellet om de trenger støtte, og som en smidig rettleder om de ønsker det, eller om jeg ser de trår feil. Roller er viktig å opprettholde, mener jeg. Om de sklir ut, er det vanskelig å gjenopprette dem. Hvordan jeg klarer å fylle rollen jeg ser på som min, er selvfølgelig et eget tema, men uansett bør en slik jeg ser det gjøre det en kan, og ikke gå i fella som gjør barna til «de beste kameratene en har».
Det var litt om feiring. Men livet er jo hverdager også. Og i begynnelsen av september skal jeg holde et lite modelerings-/skulpturkurs for noen av mine kolleger på atelieret. Det gleder jeg meg til. Selv om det er litt utfordrende også, siden det snart er tjue år siden jeg la opp som keramiker. I det siste har jeg også drevet på med et lite dreiekurs for de som var interesserte i å få litt hjelp på den fronten, og det har gått fint, føler jeg. Mye av det jeg en gang kunne satt fremdeles i hode og hender, fikk jeg oppleve.
Det er kjekt å få bruke faget mitt på denne måten. For selv om jeg stort sett har drevet med maleri de siste årene, så er det keramiker jeg er i hjertet. Det er det som er det mest solide fundamentet i kunstneridentiteten min, selv om jeg forsøker meg på både det ene og det andre.
Samtidig som jeg har forsøkt å lære bort noe, forsøker jeg å lære litt selv også. For tiden holder jeg på med å eksperimentere med porselen, med mål om å vise en utstilling neste år. Og før helgen ble det satt en ovn med de første glasurprøvene. Så nå blir det spennende å komme på jobb igjen, å få se resultatet. Det blir nok neppe helt slik jeg så for meg, men muligheten er jo der for at det blir noe som kan arbeides videre med, for så en dag å bli verdt noe. Det er lite som kommer dalende ned i fanget på en når det kommer til kunst. En må prøve og feile og stå i motstand over tid. Akkurat som i livet. En trår i blant feil og havner på dypt vann, men så haler en seg gjerne på land igjen. Og sånn gikk no dagan. Til en har blitt gammel, og sitter der med et håp om at den lille livsvisdommen en har samlet skal komme noen i den yngre garde til nytte. Noe som nok ikke alltid lar seg gjøre. For det er vanskelig å lære av andres feil. En må gjerne feile litt selv. Møte litt motgang, ta noen dumme valg, få noen skrubbsår og arr. I blant er det først da det åpner seg for vekst, perspektiv og forståelse. Og om en er heldig, har funnet et sted inne i en selv hvor en kan oppleve litt ro og balanse fra tid til annen.
Og nå har det visst blitt et blogginnlegg av det å sitte her bak tastaturet en søndags formiddag, og siden det var det jeg ville, kan jeg vel avslutte. En trenger jo ikke å dra alt ut i det uendelige. Gratulerer med dagen, Heidi. Hipp, hipp, hurra.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Gratulerer
SvarSlett