fredag 31. august 2018

Stå på, hold ut, kom ut.




Solen skinner i Bergen, og jeg er lykkelig. Ok, å hente fram lykkeordet var kanskje å ta litt hardt i, men jeg har det ganske bra for tiden. Og i små glimt kjenner jeg derfor på noe som kanskje kan beskrives som lykke. Alternativt som tilfredshet. For meg ligger tilfredshet ganske langt oppe på skalaen. Nesten helt der oppe hvor egenverdi også ligger.

Kanskje du er som meg. Kanskje du kjenner at tilfredshet i grunnen er i nærheten av det optimale en hverdag kan oppdrive, og at du er fornøyd med de gangene du oppnår denne lille forsmaken på Nirvana. Kanskje har du som meg også en ryggsekk å bære, hvor det ligger en del grums fra tidligere. Grums fra mennesker du har møtt. Det kan være fra barndommen, eller fra etter at du ble voksen. Kanskje grumset kommer fra begge perioder i livet ditt, og til tider er så tungt å bære, at du ikke orker så mye mer enn akkurat det. Du orker ikke å møte andre. Orker ikke å gå på butikken. Orker ikke å holde maska og forestille deg, eller forsøke å leve opp til det du tror andre forventer av deg. Alt av krefter går med til å bære ryggsekken, holde en eller flere følelser i sjakk, noe mer mening enn det finnes ikke i livet. Da blir en dag eller en periode hvor du slipper fri fra ryggsekken og kan kjenne på tilfredshet en ganske verdifull opplevelse. 

I blant finner styrken i noe mye av sin kraft gjennom å bli satt opp mot noe annet. Lever du i en rosa drøm hvor alt går på skinner og euforien kun blir avbrutt av fargespillet fra et overflødighetshorns geysir av farger og multiorgasmer, så er kanskje ikke tilfredshet så mye å hige etter. Det blir litt blekt i sammenligning. Og langt fra noe å skrive blogg om. Men mange har det vel ikke akkurat slik. Livet kommer gjerne med sin sårbarhet, sine lengsler, tapsopplevelser, kviser i panna og fliser i fingeren. Og de store øyeblikkene av lykke blir mer som en helgedag i en rekke av kravfylte hverdager. Bærer du i tillegg på ryggsekken jeg nevnte, som til tider kan true med å tvinge deg i kne, så er avstanden mellom lykken eller tilfredshetens topper kanskje enda større enn for folk flest. Så da gjelder det å verdsette dem når de kommer. Gi dem litt rom og litt himmel, og ikke bare la dem bli en del av den grå smørja livet ellers lett blir til, fordi du ikke våger noe annet. For hvordan skal du våge å kjenne på noe fint, når du vet du vil miste det igjen i neste øyeblikk?

Hva som gjør at jeg føler meg tilfreds for tiden? Vel, det er i grunnen flere ting. Jeg har for eksempel hatt en ganske bra sommer med kjæresten min. Mye av det handler også om jobben min. Jeg arbeider med leire/dreiing igjen. Etter over atten år siden sist gang. Og det kjenner jeg er litt godt. Samtidig har jeg fått en overraskende mulighet til å sette opp en utstilling med minimalistiske malerier jeg har arbeidet med et års tid, der virkemiddelet er akkurat dette med å sette noe som kanskje kan virke lite og ubetydelig opp i mot noe annet, for på den måten å gi det stor kraft. Dette arbeidet var et forsøk på noe nytt, mer enn en forlengelse av, eller et dypdykk i det jeg allerede kan litt om, og jeg var usikker på om jeg noen gang ville la det ende i en utstilling. Men nå vil det altså bli vist. Den 11.oktober skal jeg holde en utstilling igjen. Og det er både kjekt og litt skummelt, men det gir meg uansett energi, sammen med leire/porselensprosjektet jeg holder på med, og som skal vises i mai.



Andre positive aspekt ved arbeidsdagen min, er at jeg trives sammen med de jeg omgås på jobben for tiden. Det siste året har noen av dem jeg delte atelier med sluttet og gått videre til andre ting, og nye har kommet til. Og akkurat slikt er jeg i utgangspunktet ikke så god til å takle. Jeg liker forutsigbarhet og det trygge. Men nå føler jeg altså at det har begynt å gå seg til, og jeg føler også at jeg får utnyttet kunnskapen jeg har samlet etter et liv som kunstner, gjennom å holde noen kurs innenfor feltet keramikk, for dem som er interessert i å ta del i det. Jeg er med andre ord inne i en god spiral. Den går kanskje ikke lukt til himmels, men den går heller ikke den andre veien. Og det er jeg fornøyd med.

Uten noen å speile seg i, blir det vanskelig å finne en verdi i seg selv, og en kan lett ende opp i en følelse av å bety ingenting, av å være en ingenting. Så for meg er arbeidet, og ikke minst kollegene mine, viktig. De gir meg substans, fokus, og muligheten til å kjenne på gode følelser. Muligheten til å få oppleve dette, får en også om en har venner utenfor jobben, selvfølgelig. Og familie. Vi trenger alle noen å speile oss i. Vi trenger alle å kjenne på gode følelser, for noe, og for noen, og ofte finnes det dører en kan åpne for å få tilgang til dette. Om alt fokus settes på det negative og vanskelige i hverdagen og i relasjoner, er det negativt livet ditt blir.

Det er ikke alltid så mye som skal til for at en forskjell blir merkbar. For meg kan det handle om en god og nær samtale, evnen til å identifisere en varm følelse i meg selv og andre, en berøring, et smil, en smakfull middag, eller at solen skinner. Og da nyter jeg det til det fulle. I blant så sterkt at tårene presser på. Andre ganger handler det bare om å bli sett, og bli verdsatt. For den en er, og det en gjør. Et av de bildene jeg liker best i utstillingen jeg skal vise i oktober, heter «Jeg ser deg». For også det å se andre enn seg selv er viktig. Det kan være vanskelig i blant, når ens egne følelser og behov blir aktivert og neglisjert, men da får en gå litt i seg selv, tenker jeg. Tenke seg litt om. Jobbe litt med perspektivet. Se sin egen rolle. Se om en kan gjøre noe selv, ikke kun legge kravene og forventningene over på andre. En kan ikke få alt i en relasjon, men en kan gjerne få noe. Og det er dette noe en bør forsøke å pleie og gi liv og vekstvilkår. Ikke kun dyrke det en ønsker seg aller mest, eller mener en har krav på, men likevel ikke får. 

Livet byr på valgmuligheter. For å illustrere dette med et lite bilde: 

Jeg, en 63 år gammel mann, kan godt gå i G-streng. Jeg har kanskje til og med en rett til å gjøre det. Men det betyr ikke samtidig at jeg BØR gjøre det. 

Det er ofte bra å si hva en mener og føler, og en har i sitt eget hode kanskje rett til det bestandig, men det betyr ikke at det samtidig blir den metoden som gir deg mest av det du ønsker deg. Likevel, noen ganger må det til, og det er uansett langt bedre enn spill i kulissene, stikk og passiv aggressivitet. Den måten å adressere noe resulterer ofte i en uløselig konflikt, eller en splid.  Da vokser det negative seg fort over hodet på deg. Andre mennesker er uansett ikke der for å tilfredsstille eller imøtegå  deg, like lite som du bør begrense deg selv til å være en tilfredsstiller for dem.




Selv om jeg her og nå kjenner at livet har en verdi og en mening, så er det ikke alltid slik, dessverre. For noen ganger kan jeg spise den mest vidunderlige mat, treffe de flotteste mennesker, møte de varmeste blikk, uten at det gir et lyspunkt i det hele tatt. Og jeg kan ha det slik lenge. Noen ganger over dager, noen ganger over uker og måneder, og noen ganger over år. Da er jeg inne i det depressive i livet mitt, der angsten og håpløsheten finner næring. Da er jeg forankret inne i ryggsekken, og der er det ganske trangt og mørkt og skremmende. Likevel kan det bli til det tryggeste jeg har. Slik at jeg gjør det jeg kan for å holde meg der. Innestengt. Så ingen skal se meg. Så ingen kan avvise meg. Så ingen skal avsløre meg og se tomheten min, verdiløsheten min. Så ingen kan misbruke meg, svikte meg, degradere meg og gjøre meg vondt.

Men i dag har jeg det altså bra. Og gode dager er ikke så ille. Trust me. Jeg er ikke verdens heldigste eller verdens lykkeligste eller verdens flinkeste til noe, men likevel; gode dager funker for meg. De løfter meg og gir meg et streif av varmende sol. Jeg tenker at slik er det for deg også. Så om du sitter i ryggsekken din nå, og leser det jeg skriver gjennom kun en liten glippe ut mot omverden, så husk at ikke en gang mørket er varig. Det vil komme dager da du kjenner at det er godt å være du. Slik jeg akkurat nå om dagen kjenner at det er godt å være meg. Så stå på, hold ut. Kom ut.

Bildene i dag, viser den første glasurprøven i porselensprosjektet jeg holder på med. Målet jeg arbeider mot, er å kunne favne i leira noe av den samme stemningen jeg opplever at Emilie Nicolas favner i tonene under dagens link.


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 






søndag 26. august 2018

Hipp, hipp, hurra!




I dag skal det feires. For eldste datteren min har nettopp bikket tretti år, og sånt må jo en jo markere.

Selv om tretti er å være ung i mine øyne, så føles det rart at hun har blitt såpass mange år så kjapt som hun har. Tiden har med andre ord gått fort. Selv om den sikkert oppleves kjappere for meg enn for henne. For det er jo slik med tiden, at den oppleves å gå raskere og raskere etter hvert som en blir eldre.



Siden det er bursdagsfeiring på gang, må det bakes kaker. Så både kjæresten min og jeg har hivd oss rundt. Så får vi håpe det smaker for både gammel og ung. Hos oss strekker alderen seg på de forskjellige familiemedlemmene fra ett år til sekstitre. Eldste barnebarnet mitt har blitt fire. Det betyr at med litt flaks og tiden på min side kan jeg oppleve å få oldebarn. Og det føles kjekt. Fram til da, får jeg glede meg over barn, bonusbarn og barnebarna.



Nå skulle jeg selvfølgelig ha lagt ut et par bilder av kaker og dekket bord, men fullt så langt har vi ikke kommet i forberedelse enda, så det får eventuelt bli en annen gang. Men det skal bli nok sukker så det rekker rundt, tenker jeg. Kaffe, og litt brus for dem som vil ha det, har vi også. Alkohol serverer vi derimot ikke. Det hører ikke hjemme i en slik setting, der det er små barn tilstede. I mitt hode er det også slik, at jeg ikke har så lyst til å feste/drikke sammen med barna mine, selv om de er voksne nå.  Å ta en akevitt til julematen er greit, alternativt en øl i tosomhet, men der stopper det. Feste får de gjøre med sine venner, om de ønsker det. Jeg er ikke kameraten deres, jeg er pappa. Og det ønsker jeg å fortsette med å være. De har venner nok uten at jeg skal begynne å leke ung og kompis. Min oppgave er å være der som fjellet om de trenger støtte, og som en smidig rettleder om de ønsker det, eller om jeg ser de trår feil. Roller er viktig å opprettholde, mener jeg. Om de sklir ut, er det vanskelig å gjenopprette dem. Hvordan jeg klarer å fylle rollen jeg ser på som min, er selvfølgelig et eget tema, men uansett bør en slik jeg ser det gjøre det en kan, og ikke gå i fella som gjør barna til «de beste kameratene en har».



Det var litt om feiring. Men livet er jo hverdager også. Og i begynnelsen av september skal jeg holde et lite modelerings-/skulpturkurs for noen av mine kolleger på atelieret. Det gleder jeg meg til. Selv om det er litt utfordrende også, siden det snart er tjue år siden jeg la opp som keramiker. I det siste har jeg også drevet på med et lite dreiekurs for de som var interesserte i å få litt hjelp på den fronten, og det har gått fint, føler jeg. Mye av det jeg en gang kunne satt fremdeles i hode og hender, fikk jeg oppleve. 

Det er kjekt å få bruke faget mitt på denne måten. For selv om jeg stort sett har drevet med maleri de siste årene, så er det keramiker jeg er i hjertet. Det er det som er det mest solide fundamentet i kunstneridentiteten min, selv om jeg forsøker meg på både det ene og det andre.


Samtidig som jeg har forsøkt å lære bort noe, forsøker jeg å lære litt selv også. For tiden holder jeg på med å eksperimentere med porselen, med mål om å vise en utstilling neste år. Og før helgen ble det satt en ovn med de første glasurprøvene. Så nå blir det spennende å komme på jobb igjen, å få se resultatet. Det blir nok neppe helt slik jeg så for meg, men muligheten er jo der for at det blir noe som kan arbeides videre med, for så en dag å bli verdt noe. Det er lite som kommer dalende ned i fanget på en når det kommer til kunst. En må prøve og feile og stå i motstand over tid. Akkurat som i livet. En trår i blant feil og havner på dypt vann, men så haler en seg gjerne på land igjen. Og sånn gikk no dagan. Til en har blitt gammel, og sitter der med et håp om at den lille livsvisdommen en har samlet skal komme noen i den yngre garde til nytte. Noe som nok ikke alltid lar seg gjøre. For det er vanskelig å lære av andres feil. En må gjerne feile litt selv. Møte litt motgang, ta noen dumme valg, få noen skrubbsår og arr. I blant er det først da det åpner seg for vekst, perspektiv og forståelse. Og om en er heldig, har funnet et sted inne i en selv hvor en kan oppleve litt ro og balanse fra tid til annen.



Og nå har det visst blitt et blogginnlegg av det å sitte her bak tastaturet en søndags formiddag, og siden det var det jeg ville, kan jeg vel avslutte. En trenger jo ikke å dra alt ut i det uendelige. Gratulerer med dagen, Heidi. Hipp, hipp, hurra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 19. august 2018

Helgeorgie og glidemiddel.




I går deltok jeg i en liten orgie. Det er det ikke så ofte jeg gjør. Men blir dagene for like, kan det friske opp en smule om en kaster en sperre eller to over bord. Om ikke for annet, så for å la det bli et avbrekk fra rutinene. Nå er kanskje orgie et sterkt utrykk å velge her og nå, kanskje dypdykk er mer riktig å si. Vi snakker uansett ikke menneskelig kontakt og utveksling av kroppsvæsker, stønn og franske følelser, vi snakker sukker og helt andre orale gleder. For til helga kjøpte jeg meg en diger melkesjokolade, en pose lakrisbåter og en pose chips. Det hele ble inntatt i går kveld, akkopagnert av kaffe og en liten whisky, det siste for å ha en motvekt til alt det søte - et balansert kosthold er viktig. Og ja, jeg sier ALT, selv om vi kanskje ikke er på et nivå og en mengde som får alle til å heve på øyebrynet eller måpe. For meg ble det likevel ganske mye å få i meg, kvalmen tok tak, så jeg måtte dele det opp i to avdelinger. Men godt var det, og vel verdt kvalmen. 

I dag er utskeielsen blitt historie, og jeg er tilbake på den sunne stien jeg har kravlet langs i en ganske lang periode nå. Så i dag skal jeg lage Ramen til kjæresten og meg selv. Ramen er en japansk nudelsuppe som kommer i mange former, som jeg aldri har smakt før, men lenge har hatt lyst til å forsøke meg på. Så i går ble en indrefilet av svin lagt i marinade bestående av godsaker som appelsin, ingefær og soyaolje, noe jeg regner med skal lede til kjærtegn for både tenner og tunge en gang senere i dag. Og det på et helt annet og mer sofistikert nivå enn overdosen av lette kalorier i går ga meg. Jeg gleder meg, kjenner jeg. Oppskriften jeg skal bruke kan du se her, om det er interessant. 



Mat er godt, men livet er mer enn det. De fleste av oss har i tillegg plikter og utfordringer som følger oss. For mange handler hverdagen også om jobb. I mitt tilfelle er jobben frivillig, siden jeg er uføretrygdet, men uansett er det en jobb. I tillegg er den på den kreative siden av en eller annen skala, siden jeg arbeider med kunst. Og nå for tiden er kunsten mest fokusert rundt leire. Dvs porselen. Noe som er ment å lede til en utstilling/innstalasjon en gang til neste år. Ja, ting tar tid. Og selv om jeg er utdannet keramiker og har levd et liv med det, er det nå atten år siden jeg la opp, så mye må friskes opp, før det blir et godt resultat. Siste uken har jeg arbeidet med noen små elementer som samlet skal bli et veggbilde. Foreløpig snakker vi skissestadie her, men bildene som følger dagens blogg viser i hvilken retning jeg tenker å gå. 

Samtidig som jeg arbeider med egne ting, har jeg en periode nå holdt et lite dreiekurs for noen av kollegene på atelieret. Og det er gøy. Det føles kjekt å få bruke ting jeg har brukt årtier på å lære meg selv, til nå å lære bort. For mye må læres. Sånn er det med det meste. Og det tar tid. Det kommer ikke i en håndvending. Det at jeg vet litt om materialet, kan likevel skorte litt ned på mengden feilsteg en ellers måtte ta, gjennom at jeg fokuserer på noen grunnregler. Så jeg forsøker å være så direkte jeg kan uten å ødelegge motet til de det gjelder, samtidig som jeg gjentar og gjentar viktigheten av slikt som støtte for hender og armer, fokus på hastighet, forsiktighet kontra kraft, og at det er kunstneren som er sjefen, ikke leira. En må være både bestemt og forsiktig på samme gang. Bruke de følelsene en har i hånd og fingre. Brannmenn har det i slangen, sies det, men keramikere har det i hendene. For ikke å si i fingertuppene. 



En ting som gjør det lettere å være pottemaker og keramiker, er slikker. En må alltid sørge for å fylle på med slikker når en dreier. Slikker er leirevann. Leirevannet gjør emnet du dreier glatt. Og det må til. Det er som et glidemiddel. Uten slikkeret blir det det tørt og vanskelig å få til det du vil. Slikker er med andre for pottemakeren det glidemiddel er for kvinnen. En løsning som gjør at ting går litt glattere. Og det er jo bra. Noe Patrick Swayze og Demi Moore viser så illustrerende i filmen Ghost. Selv forsøker jeg ikke å leve opp til Patrick Swayze, så jeg har beholdt skjorta på mens jeg forsøker å lære bort litt. Og det bør jeg vel kanskje fortsette med. Om jeg skal ha en mulighet til å holde på elevene.

Sånn, nå har jeg hatt det litt moro en søndags formiddag mens jeg skrev dette, men får vel runde av, så da da sier jeg bare tudelu og lar det være med det.

Del gjerne på Facebook.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link. Kunst kommer med mange uttrykk:





fredag 10. august 2018

I wanna feel fine.




Gråværet og regn har etablert seg her vest igjen. Sommeren er over, ser det ut som. Men en kan fremdeles håpe. For ofte glimter solen til en periode i slutten av august, inn i september. I mellomtiden får jeg finne på noe annet å gjøre enn å dra meg på solsenga.

Denne uka har jeg vært på atelieret. Selv om jeg egentlig har to uker av ferien igjen. Det betyr at til og med uføretrygdede har noen valg de kan ta, selv om enkelte mener at det eneste valget de virkelig går for er å snylte på skikkelige folk. Men dem om det. Hvor skikkelig en slik tankegang gjør deg får andre stadfeste. Selv heller jeg likevel i mot en oppfatning av at misforståelsen skyldtes arroganse og mangel på empati. Noe som jo ikke er så rart, siden regjeringen tråkker løypa for dem gjennom å rasere det mennesker før oss skapte med tanke på likhet og menneskeverd.

Siden jeg valgte atelieret denne uka, måtte jeg jo finne på noe der. Jeg har lenge tenkt at jeg skulle lære meg Fotoshop, slik at jeg kan lage skisser på dataen til større malerier på lerret. Og nå er jeg altså igang. Litt famlende og med mye tilfeldige resultat enda, men det går seg vel til. Alt må læres før det blir noe ut av det. Lite kommer av seg selv. Så planen nå er å sette av i hvert fall tre uker til denne geskjeften i første omgang, før jeg tar siste del av ferien min etter det. Bildene i dag viser mine første, spede forsøk. Ikke mye å skryte av, men jeg vet at om jeg fortsetter og ikke gir opp når det begynner å butte i mot, vil det bli bedre. 

Jeg er ingen ungdom lenger. Så det å lære noe nytt tar kanskje litt lenger tid enn da jeg var ung, men det har likevel en god effekt. Det gjør noe med meg. Å sette seg ned og gjøre ingenting annet enn å tenke tanker noen har tenkt før deg, for eksempel om utlendinger med mer pigment enn deg selv, snyltende uføre, kunstnere, homofile, eller folk som tror på menneskeskapte klimaendringer, gjør også noe med deg. Forskjellen er at det å lære noe kobles til en utvidelse, mens det andre handler om krymping. For forskning viser at det å lære seg noe nytt, holder hjernesvinnet unna, og kan redde deg fra for tydelig senilitet. Aller best er det visst å lære seg et nytt språk. Et nytt språk er ikke så fristende for mitt vedkommende, men heldigvis er ikke andre ferdigheter en forsøker seg på bortkastet tid heller. Til og med fysisk aktivitet kan hjelpe på de små grå. Og med det mener jeg ikke at det hjelper å svinge begeret hyppig, men mer å komme seg ut og gå en tur. Som mann kan en kanskje løpe etter noen skjørt om en trenger motivasjon, mens damer kan løpe etter mannebein, om en ikke har blitt så gammel at en har glemt poenget ved det. Selv er jeg ikke helt der enda. Jeg skjønner fremdeles godt poenget. Noe som kanskje skyldes at jeg stadig forsøker å lære meg noe nytt.



Å holde tankebanene i sving, slik at en kanskje lærer seg til å tenke en ny tanke, er altså ikke bortkastet. Ikke for deg selv, og ganske sikkert ikke for andre heller. For fordelen med tanker er at en også kan dele dem med noen, og det er jo slik at det som bringer verden framover er nye tanker. Folk som tenker annerledes. Slik vil det alltid være. Selv om maktmennesker/strukturer og reaksjonære forsøker å bremse det så godt de kan, for å opprettholde sine domener og fordeler. Nå kan noen kanskje påstå at nye tanker også gir seg utslag i ting som høyrevridde nazitanker og den slags, som vi ser blomstre opp i Europa for tiden. Men det er feil. For slike tanker er langtfra nye. De er bare gammelt grums, som vil bringe verden bakover, ikke framover.

Sånn, det var det. Da har jeg skrevet ferdig i dag. Det resulterte nok ikke i så mye nytenking, vil kanskje enkelte med større kapasitet enn meg ha lyst til å bemerke, men tanker er likevel greie å ty til, tenker jeg. Sette dem sammen og forsøke å lage seg et større bilde enn det som rammer inn navelen din. Tenke sjæl, sang Trond Viggo en gang.

Dagens link er til ei låt jeg hørte på radioen da jeg kjørte til atelieret her en dag, og den berørte noe i meg. Den lukket opp en dør i meg som jeg til tider bruker mye krefter og vilje på for å holde lukket. Fordi alternativet er at noe kan slippe inn bak døra, eller ut via den. Så jeg stoppet i veikanten og noterte navnet, slik at jeg i kunne dele den med akkurat deg. Jeg synes det er fint å dele noe som berører meg med deg, for kanskje berører det deg også. Og det å kjenne på noe er jo ikke det verste en kan oppleve en helt, vanlig hverdag. I wanna feel fine.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




lørdag 4. august 2018

Ingen skal ha kake før alle har fått brød.




Overskriften til dagens lille innlegg, er et sitat hentet fra Einar Gerhardsen. 

Slik tenkte regjeringen den gang da, i dag tenker regjeringen helt annerledes. Nå er det slik at de som har mye skal få mer, og at de fortjener det fordi de arbeider hardt. Som om folk på minstelønn jobber mindre hardt. Samtidig er det slik at de rikes økning i inntekt og av verdier, må hentes fra et sted. Slik har det alltid vært. Er det ikke fra slavers arbeidskraft eller u-lands naturresurser, så får en finne andre melkekyr. For meg virker det som at i Norge hentes en god slump fra dem som har minst. For samtidig som de rike får skattelette, raseres godene til de svake og syke. Regjeringens mantra for å forklare dette, er at det vil gi de rike større muligheter til nye investeringer. Om dette er grunnen til at strømmen vannkraften vår nå skaper selges ut av Norge, slik at vanlige arbeidsfolk og de med med minst sliter med strømregningen, skal jeg ikke påstå. Men det finnes nok argumenter som kan rettferdiggjøre det. Slik de rettferdiggjør bompenger og kroken på døra for medisiner til de aller sykeste. Alle må jo jo bidra.

Statens oppgave bør være å ta vare på de syke og svake, de rike klarer seg nok selv, sier Kim Larsen. Men slik er det altså ikke i Norge pr. i dag. Her er det de rike som skal hjelpes fram.

Med dette som et bakteppe, virker det kanskje som en dårlig idé å skrive om maten jeg skal lage i dag, siden jeg som uføretrygdet burde vite min plass og holde meg til vassgraut eller skyller. Men selv om jeg ikke skal ty til grauten akkurat i dag, så er det ikke baller fra noe utrydningstruet som skal serveres i kveldingen, heller ikke noe som er pyntet med spiselig gull. Det er ganske vanlig mat. Kanskje hverdagskost. I hvert fall noen steder i verden. For meg er det nytt, og derfor nærmest som en fest, så jeg gleder meg til både å lage maten og til å spise den.

I sommer har jeg laget en del mat fra Asia. Og jeg har lenge vært interessert i å teste ut retter fra provinsen Szechuan i Kina. Mat fra denne regionen er kjent for å være litt sterk, og sterk mat har jeg etter hvert begynt å like. Fram til nå har jeg laget både nudelretter, suppe og noe som bar navnet Gunpowder chicken. Og ja, det har vært godt, og flere porsjoner ligger i frysen min og venter på å bli spist. Men nå er det altså på tide med noe nytt, så i dag skal jeg lage Hoi gou rom, eller Szechuan twice-cooked pork. Og det kan bli spennende. Og hot. I oppskriften jeg skal bruke, er det ikke tatt med det typiske szechuanpepperet, men jeg ser i andre oppskrifter at det gjerne er med, så jeg får vel ta det med jeg også. En MÅ jo ikke følge en oppskrift slavisk. Til denne retten fikk jeg for eksempel ikke tak i kinesisk chilibean paste (douban jiuang), så jeg bruker Sambal oelek i stedet. Går sikkert fint. 

Å lage mat jeg ikke har spist før er spennende, synes jeg. Andre finner spenning i å kaste seg ut med fallskjerm fra høye bygninger eller sette ut for en foss i kajakk, men jeg satser på mindre adrenalin i min søking på spenningsfronten. Adrenalin har en tendens til å gi meg angst. Så jeg finner i stedet spenningen min i samtaler, ved et lerret eller i en klump leire, og altså i det å lage god mat. Vi trenger jo ikke alle å være like. Vi trenger derfor heller ikke å like det samme. Liker du for eksempel fiskeboller bedre enn chili, så gå for bollene. Det har du selvfølgelig full rett til.

Dett var dett, dagens blogg er ferdigskrevet. Dagens andre gjøremål inkluderer etter planen litt klesvask og kanskje litt rengjøring av dusjen. Ikke mye adrenalin å hente der heller. Men det leder gjerne til en god porsjon tilfredshet i etterkant, om en tar tak i det hverdagslige. For et par dager siden vasket og støvsugde jeg hele kåken, skiftet sengetøy og tørket støv både høyt og lavt. Og ja, det føltes godt etterpå. Det er mye som føles godt i mitt liv for tiden, selv om jeg kjeder meg litt pga ferie. Det finnes ting som ikke føles optimalt også, det finnes uoppfylte drømmer og lengsler. Også finnes det møkk.  Men jeg trenger jo ikke å gi møkka all oppmerksomhet hele tiden. Dritten klarer seg sjøl, det skal ikke stå på det. Det er lyspunktene vi burde dyrke, om vi først skal dyrke noe. De gode rommene i hjertet. Det vennlige og varme. Ikke det negative.

Jeg hadde ikke noe bilde som var direkte linket til dagens tema, men tok et foto med telefonen mens jeg så på tv her en kveld, så da ble det det. Under varmebølgen lot jeg være å tenne lys inne om kveldene for å slippe insektinvasjon, men nå som det er kjøligere har lysene kommet på igjen. Og det koser jeg meg med. Det er ikke alltid det skal så mye til for å skape en forskjell. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: