I dag leste jeg en artikkel på nett, hvor en dame forteller om reaksjoner hun har fått på å være nysgjerrig. Nå har ikke jeg fått akkurat de samme reaksjonene, men det betyr ikke at uventede spørsmål jeg stiller alltid blir tatt godt i mot. Det jeg oftest opplever, både om jeg forteller om meg selv eller spør en annen om noe som ikke var forventet, er at ansiktet på den jeg spør blir forandret, og helst til noe litt pregløst og tomt, som om de er redde for at mimikk skal avsløre noe ved dem. Men det gjør det jo. Det avslører at de opplever åpenheten min eller spørsmålet mitt som ubehagelig, på et eller annet vis. Noe som selvfølgelig forteller litt om dem, men ikke stort mer enn akkurat det. Jeg vet det er noe de ikke vil dele, men ikke hva eller hvorfor de ikke vil det. Eventuelle tanker jeg gjør i etterkant, blir helst spekulasjoner. Noe som lett fører til at jeg konkluderer feil, i motsetning til hva jeg hadde sittet igjen med om jeg ble møtt med åpenhet. Slik er det jo for oss alle. Vi tror gjerne vi vet veldig mye om andre, men det er ofte fordi vi projiserer ting fra oss selv inn i dem, i mangel av kunnskap.
I tillegg til å spørre om ting, er jeg kanskje middels villig til å uoppfordret fortelle saker og ting om meg selv, uten å påstå at det ikke finnes en grense, for det gjør det selvfølgelig. Noen ganger leder denne åpenheten til at de jeg snakker med også åpner opp, men ikke alltid. I blant får jeg følelsen av at de bare ser litt rart på meg, og tenker at jeg nok er litt enkel og kort. Som om åpenhet har noe med mangel på intelligens å gjøre. Da jeg kjøpte meg ny bil her om dagen, fortalte jeg villig i vei om meg selv til selgeren. Mens han fortalte ingenting, han virket bare litt overbærende. Det fikk meg til å føle at jeg fortalte for mye, uten at det stoppet meg. Jeg vil selv være den som legger lista for meg selv.
Enkelte mennesker er mer private enn andre. Grunnene kan være så mange. Det kan ha med roller å gjøre, som i selger og kjøper av bil. I mer private relasjoner er noens grad av åpenhet styrt av skam eller annen form for sårbarhet, andres igjen av de sosiale kodene en har blitt tilført, mens atter andre styres for eksempel av dårlige eller gode erfaringer de har gjort. I et forhold jeg hadde for en del år siden, ble jeg fortalt ved forholdets slutt, at hun jeg var sammen aldri ville våge å være i et forhold med samme åpenhet igjen. Det ble for skummelt, og hun ble for sårbar. Samtidig måtte hun etter bruddet leve med at jeg visste veldig mye om henne. Jeg vet ikke om dette sier mest om meg eller om henne, men det overrasket meg. For selv hadde jeg jo kun vært som vanlig, jeg så på åpenheten som noe positivt, og hadde få eller ingen problemer med at hun visste mye om meg da vi gikk hver vår veg.
Så, hva er det som er så farlig ved å fortelle saker og ting? Enten det nå handler om erfaringer en har gjort og opplevelser en har hatt, eller hva en føler, tenker, drømmer, lengter, begjærer, hater og tror? Er det at det kan brukes mot deg? Eller at noen kanskje vil se annerledes på deg om du forteller noe som kanskje kan oppfattes som en ripe i lakken? «There is a crack in everything, that´s how the light gets in, synger Leonard Cohen». Og så blir han hyllet for livsvisdommen sin, og hele verden er enig i at slik er det. Men det leder ikke nødvendigvis til at vi selv våger å vise våre egne rifter og veien inn bak forsvaret vårt, slik at lys kan slippe inn i oss selv. I stedet bygger vi murer rundt oss, og forsvarer oss mot mer eller mindre innbilte farer, og sparer følelsene våre til en bok, en sang eller en film.
Nå skal du få en liten historie jeg skrev for mange år siden. Den har blitt lagt ut på Vannlandet før, men det gjør jo ingenting. Problemstillingen blir neppe ugyldig med det første.
Jeg vet ikke om den lille historien min bekrefter noe for deg, eller i såfall hva. Jeg vet heller ikke om du identifiserer deg med personen på innsiden, på utsiden, eller bare som en betrakter til verdens galskap. For slik er det jo. En vet aldri hva som skjer i møte med noe eller noen, enten en er åpen eller en er lukket. Men, noe vil før eller siden nå oss alle uansett.
***
NN’s lysende rom.
Da NN våknet av rusen befant han seg midt ute på gulvet i et lysende hvitt rom, og forsto at det ikke lenger fantes kraft til å bekjempe vindmøller, drepe drager, bygge fjell - at smerten som vokser ut av hjerter omsider hadde vunnet, lagt alle himmelstiger i grus, alle håp i ruiner, den siste drømmekilde brakk.
Og tiden gikk, spant sitt slør, slik tid gjør, til NN etter dager, etter netter, etter sult, etter tørst, til sin forundring likevel fant et lite håp. En svak duft fra en drøm. En liten vilje og kraft, langt nede i dypet av sjelen. Og han brukte denne siste rest av en flamme til å brenne et lite hull i den ene lysende veggen.
NN satte seg ned, og i det han la øyet mot hullet for å se hva som fantes på andre siden, om verden var slik han husket den - om det fremdeles fantes liv, om det fantes smil og glede, regnbuer, blomster, dans og kjærlighet - kjørte noen en finger inn i øyet hans.
***
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Jupp, the show (kalt livet) must to om.
SvarSlett