tirsdag 3. juli 2018

Keep calm and carry on.




Selv om bildet ikke akkurat røper det, så er dette et motivasjonsinnlegg. Det kommer kanskje til å framstå som syting i enkeltes øyne, men det er i grunnen ikke mitt problem. For meg handler Vannlandet ofte om å skrive seg opp, uten å gå veien om å fortrenge det som er vanskelig eller utfordrende. Det vil si at jeg ser på noe jeg opplever som mer eller mindre utfordrende, og så forsøker å finne måter å forholde meg til det på som jeg er tjent med. Det du velger å ikke forholde deg til, kan du jo heller ikke gjøre noe med.

Vi har alle noen utfordringer. De færreste blir kvitt dem ved hjelp av taushet og fortrengning, tenker jeg. Om du velger å ikke snakke om det du måtte slite med og i stedet bærer alt inni deg, har du i stedet skapt et nytt problem. For mange er dette problemet knyttet til skam eller frykt. Gjerne begge deler.

I dag var det tungt å stå opp. Ikke fordi det var ekstra mye tyngdekraft på morrakvisten, heller ikke fordi vekta mi har økt nevneverdig, fordi det har den ikke. I stedet har den gått langsomt ned de to siste årene. Slik at jeg i dag er ca tolv kilo lettere enn da jeg fant ut at jeg ville slanke meg litt. 

Det er mange som gjerne vil litt ned i vekt, har jeg forstått, og media er flinke til å gulpe opp råd som skal hjelpe, slik at du kan bli tynnere, vakrere og lykkeligere. Mange av disse rådene med påfølgende tiltak koster penger. For der det er et marked er det alltid noen som vil sko seg.  Selv fulgte jeg oppskriften du finner i denne artikkelen. Selv om trimdelen kanskje ikke har vært den største utslagsgiveren, må jeg innrømme. Mest har det handlet om motivasjon, og om å spise litt mindre og sunt. Uten motivasjon vil ingenting funke. Og uten redusering av inntaket vil heller ingenting funke, om en vil ned i vekt. Samme hvor mange piller en kjøper eller hvor mye en løper.

Grunnen til at jeg selv ville litt ned i vekt, er at jeg har dårlige lunger. Og jeg tenkte det ville bli lettere å puste i hverdagen med mindre å bære på. Noe som viste seg å stemme. Livet har blitt bedre nå som noen kilo er borte. For å illustrere det ved hjelp av et enkelt bilde, så er det å ta av seg en ryggsekk med tolv melkekartonger etter å ha bært den i alle mulige situasjoner over tid, noe alle ville merket, syk eller ikke syk.   

Etter hvert som en drar litt på åra, får en gjerne noen utfordringer en ikke hadde som ung. Å slanke deg som sekstiåring gir deg for eksempel derfor ikke kroppen du hadde som tjueåring. I stedet ender du opp med en sekstiårig kropp, bare litt tynnere. Du får heller ikke helsen du kanskje hadde som ung tilbake, om du du har mistet den, men du kan kanskje gjøre noe for å bremse forfallet bitte litt. 

For en tid tilbake fikk jeg påvist en delvis svikt i binyrene. I den kjertelen produseres det et hormon som kalles Kortisol, og det er visstnok et stresshormon. Kroppen trenger dette for å takle stress, fysisk eller psykisk. Har du for lite, er løsningen tilførsel av kortison, som er en laboratorieskapt etterligning. Selv må jeg nå gå med et kort som forteller at jeg må få et tilskudd ved for eksempel en ulykke.

Selv om kortisontilskudd kan være viktig for meg, så er det også slik at kortisonet i utgangspunktet viser seg å være problemet. Og ved tilførsel får hjernen beskjed om at den ikke trenger å produsere egen kortisol, og gir videre beskjed om dette til binyrene, og så er en negativ sirkel sluttet, kan man si. 

Da binyresvikten ble oppdaget, måtte jeg følge opp for å se hva dette hadde å si på andre områder. For alt henger jo i sammen i de skrøpelige kroppene vi lever med. Og i forrige uke var jeg på sykehuset for å teste beintettheten. Dessverre er det slik at kortison over tid kan ødelegge litt for den. Kortisonet spiser opp beinmassen din, for å si det enkelt. Og jeg har fått i meg min del av den sorten over tid, i tillegg til Prednisolon, brukt ved lungebetennelser. Og jo, det ble et negativt resultat. Det ble påvist osteoporose, det vil på godt norsk si beinskjørhet. De fleste steder lå jeg i grenselandet, men med en ryggvirvel i nedre del av korsryggen var det verre stilt. Så jeg ble fortalt at jeg kanskje ikke bør løfte på for tunge ting framover. Noe jeg sjelden gjør uansett, men det er jo greit å huske på det.

Da jeg fikk vite om binyrene, tok jeg det i grunnen ganske greit, føler jeg. Jeg snakket en del om det, og så falt erkjennelsen på plass i hverdagen min, på et vis. Også lungesykdom og cøliaki (cøliaki gir også en risiko for beinskjørhet) har jeg på min måte vent meg til å leve med. Men denne beinskjørhetgreia kjenner jeg litt på nå, må jeg innrømme. Så det har vært noen dager her hvor nedstemtheten har lurket litt i vassflata, uten at jeg skal påstå at det slo meg til jord. Det bare ligger der liksom, i bevisstheten, som en liten sorg og håpløshet. Litt som ei flis i fingeren du ikke blir kvitt. 

Det var nå det. Nå har jeg snakket litt om problemet, og litt om hva jeg føler i forhold til det. Og jeg kommer nok til å snakke mer senere, kjenner jeg meg selv rett. Å snakke hjelper på så mye. Ikke nødvendigvis ved å fjerne et problem, men det hjelper en til å forholde seg til det som er vanskelig på et vis en er tjent med. Når det gjelder veien framover, går det seg vel ellers til rent mentalt, tenker jeg. Og i forhold til den fysiske delen får jeg sette inn noen mottiltak. Det finnes piller (selvfølgelig med bivirkninger), men det enkleste er melk og D-vitamin, har jeg forstått. D-vitamin må til for at kroppen skal klare å ta opp Kalsium. Noe alle som ikke drikker melk og heller ikke spiser fisk eller tar tran bør merke seg. Ved siden av dette hjelper det å leve generelt sunt og å bevege seg litt. Og det må jeg jo kunne klare. Jeg klarer alt jeg.

Tittelen på dagens blogginnlegg er hentet fra en engelsk poster som ble brukt under andre verdenskrig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






1 kommentar: