Ferien er uomtvistelig i gang. Og ute er himmelen grå. I går kveld kom det til og med noen regndråper, uten at faren for at noen druknet av dem er spesielt stor. Framover i uken meldes det fremdeles grått vær, men lite regn. Vi får nå se. I morgen begynner hundedagene, og om dem sies det så mangt. Jeg tenker for egen del at skal det først være grått, så kunne det godt komme et skikkelig regnskyll også. Men hva jeg tenker om den saken påvirker vel ikke utfallet så mye. Selv om jeg er litt tilhenger av å tenke positivt, så får det være grenser for forventet resultat. Tenker en saker som at en kan kontrollere været kun ved hjelp av tanken, så trenger en vel hjelp og tung medisinering rimelig kjapt.
I uken som er gått, laget kjæresten og jeg opp en del mat for fryseren. Og det skal vi fortsette med også i uken som kommer. For min egen del har jeg allerede ferdig middag til over tjue dager nedfrosset nå. Men i dag skal det ikke fryses noe. I stedet skal vi lage oss litt torsk med hvit saus og bacon. En kan jo ikke bare spise asiatisk eller annen mat fra fjerne strøk. Vi begynner også å gå tomme for bokser vi kan fryse noe i. Og de koster litt i seg selv. Men uansett må vi vel skaffe flere. For det er fremdeles mye jeg har lyst til å lage, og helst mengder av det. Og nå som været er grått blir det lite solseng på verandaen en stund framover. Så da må jeg jo finne på noe annet.
De fleste av oss lever et ganske forutsigbart liv. Vi vet hva som kommer til å skje i morgen, og dagene etter det, hundedager eller ei. I hvert fall for det meste. I dag leste jeg en artikkel om et ungt par som var lei av det konforme livet de fleste lever. Så de solgte alt de hadde, kjøpte en liten van de kunne bo i, og reise ut i verden. Sånt er ikke for meg. Og antagelig ikke for så mange andre heller. En kan drømme om det, men drømme kan en jo om det meste, uten at det resulterer i så mye. Fåtallet hiver seg rundt og forandrer nevneverdig på hverdagen. De fleste vil ha det omtrent som de har det, minus dårlig råd, tåpelige krangler, magesjau og hemoroider, kanskje.
Noen skiller seg likevel ut. Ei venninne av meg er ikke som de fleste. For noen uker siden kjøpte hun seg et lite småbruk, og selger nå hus og hjem. På småbruket skal hun ha blant annet villsau, og leve så mye av naturen som det lar seg gjøre. Sånt er sprekt av ei dame som har bikket femti. Men altså ikke noe for meg. Mitt utfordringsnivå ligger i leia om jeg kommer meg på butikken eller ei. Det skyldes at jeg får angst av det meste. Så forutsigbarhet og trygge rammer er noe jeg verdsetter. Det demper angsten min. Til og med rutinene i hverdagen ser jeg på som en venn. I dag, for eksempel, skal jeg vanne blomster. Det gjør jeg hver søndag. Varsling både på data og telefon - to ganger i løpet av dagen - sørger for at det blir gjort. Og slik liker jeg å ha det.
I blant tenker jeg at det jeg liker, ikke burde likes. Jeg tenker at jeg burde være mer spontan enn jeg er, mer eventyrlysten, og at jeg burde slippe folk litt tettere innpå meg. Slik at jeg fikk oppleve mer. Hvorfor jeg tenker slik, vet jeg ikke helt, men det er liksom både opplest og vedtatt at vaner, rutiner, tydelige rammer og slike ting, er det samme som å kaste bort livet, føler jeg. En bør i stedet klatre noen fjell, ha en trekant i et trapes med en dildo i ræva eller løpe barbeint over et bål av alt som bremser selvrealisering. Så det at jeg opplever at det trygge er best for meg der jeg er i livet i dag, skammer jeg meg litt over. Men jeg liker altså trygghet, der jeg finner den. Og jeg liker ikke å gamble på annet enn lotto. Alt kommer jo med en mulig konsekvens, og min erfaring er at konsekvensene som kommer etter grenseoverskridelser ikke alltid er så morsomme. Jeg har jo levd noen år, så jeg har fått kjenne på konsekvenser av både det ene og det andre.
Nå skal det ikke skyves under en stol at jeg også har kjent på gleden i det å høste gevinster når jeg har gjort noe uventet og spontant, for det har jeg jo. Men gevinster er jo lette å bære. Det er verre med de leie konsekvensene, som for eksempel fyllesyke. Og bondeanger. Eller om en for eksempel kjører i en fjellvegg i 120. Selv om en et lite øyeblikk kjente på et merkbart adrenalinrush pga farten og spenningen.
Alt har sin årsak, og alt har en konsekvens. Så det at jeg tenker og føler som jeg gjør, er også underlagt dette. Det er slik av en grunn. Det er ikke noe jeg bare har plukket ut av det blå, det er noe livet har fått meg til å ende opp med. I unge år, var det ikke alltid så lett å være meg. Å vokse opp i en dysfunksjonell familie med vold og psykisk terror, gir deg ikke så mye forutsigbarhet eller trygghet. Verken rundt deg eller i deg selv.
Som voksen, har jeg også opplevd mennesker som sviker og er uforutsigbare, som også ga konsekvenser i forhold til opplevelsen av meg selv, min identitet og egenverdi. Så det at jeg vil ha det som jeg har det nå, er ikke nødvendigvis noe som er ille for meg. Jeg har hatt det mye verre før. I dag har jeg det etter forutsetningene bra. Og akkurat det påberoper jeg meg retten til å ha, uten at noen skal dømme meg fordi jeg ikke hopper i fallskjerm eller fordi livet mitt styrers mye av angst. This is it, det er dette jeg har. Og sånn er det også for deg. Vi kan alle se at noen andre har mer, klarer mer, våger mer, får til mer. Men ingen av oss er tjent med å bruke tiden til å gremmes over slike ting. Mye av lykken ligger likevel i de nære relasjoner. I små ting vi fikser. Som for eksempel å huske på å vanne blomstene, stryke et barnebarn over håret, eller å fortelle en nær og kjær at du er glad i vedkommende. Det skal ikke alltid så mye til som vi tror. Litt god middag, få ryddet litt, vasket klærne som ble liggende litt for lenge i skittentøyskurven. Eller bare det å kjenne etter litt mer enn en til vanlig tillater seg selv.
Bildene er fra en stor porsjon Shop suey som jeg lagde for et par dager siden. Smakte utmerket.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar