tirsdag 31. juli 2018

I blant går tiden kun når den går til streik.




Det er tirsdag, og fremdeles ferie. Men sola er borte, i hvert all for en stund. I stedet er det vått, foreløpig bare litt. Senere i dag skal det bli våtere. Reine skybruddet. Og vi har blitt nedlesset av varsler om både den ene og den andre faren knyttet til dette de siste dagene. Slik vi ofte blir, om det skal falle litt regn, snø eller begynne å blåse. Uten at det det varsles om alltid slår til. Plutselig ligger det hele bak oss, og stormen viste seg å være et liten fjert. Hvordan det blir i dag, gjenstår å se. Men tiltroen min til værmeldingene kjenner jeg har avtatt de siste årene. Fordi varsler om ruskevær ofte ender opp i krigstyper og i kategorien «vepser fra helvete» eller «monsterflåtten suger deg tom». Ulv, ulv…

Utover ventingen på uværet, er ferien som den pleier å være. Jeg har hatt meg en helgetur til østlandet for å hilse på familie, hatt noen alenedager sammen med kjæresten og god mat her i Bergen, og nå som jeg er inne i uke to, kjeder jeg meg. Ferien har nå endt opp som alle andre dager, minus jobben. Så det blir en del tv, som viser stort sett møl og repriser nå på sommeren. Alternativt kan jeg se på andres ferielykke via FB, rikt illustrert av hvite, lykkelige smil. Enten ferien tilbringes på safari i Afrika eller på Hytta ved sjøen vises det lykke hele tiden, føler jeg. En plettfri overflate uten smuss. Alt er perfekt. Ingen er sure, ingen krangler, ingen driter flytende eller spyr, har sjuke unger som har rullet seg i brennesle, alternativt med feber og som griner og holder deg våken om natta. Det finnes ikke mygg i ferieparadiset. Merkelig nok. Og det er ingen som hater trynet på hverandre et bitte lite øyeblikk en gang. Ingen som føler at ferie suger. Ingen som ikke får feriesexen sin, alternativt slipper unna. Ingen som ikke liker maten. Og ingen tenker på at kredittkortet skal betales ned igjen etter ferien. Alle ser ut til å ha digre feite, kontoer som de bare kan melke i det uendelige. Alle er bare lykkelige hele tiden og det stråler av dem. Jeg unner dem det, ikke misforstå meg, for all del - kos dere alt dere makter - men jeg skjønner ikke hvordan dere får det til. Jeg skulle ønske jeg fikk det til jeg også.

Siden jeg ikke helt får til dette med ferien, er jeg litt usikker på hva jeg skal bruke resten av den til. Den mest fristende tanken er nå å starte opp på atelieret igjen neste uke, og så heller ta de to gjenstående ferieukene senere. For jeg kjenner at lediggangen ikke gjør meg spesielt lykkelig. Én ferieuke er greit, kanskje to også, men tre og fire (seniluke) blir for mye. Allerede nå, etter halvannen uke, begynner stemningsleiet å synke, kjenner jeg. Det er liksom ikke noe å se fram til. Bare stå opp om morran og drive dank resten av dagen. Jeg blir ikke lykkelig av sånt. Uten at jeg skal påstå at alt trenger å være lykke hele tiden, så er det i hvert fall greit med litt mål og mening når en krabber ut av loppekassa. Litt forventninger. Noe å glede seg til. For uten mål og mening er det lett å synke med i meningsløsheten, og der ligger gjerne de litt depressive tankene og venter på meg. Noe som fører til enda mer giddaløshet, og så er vi i gang. 

Nå kan det hende at ferie hadde vært bedre om jeg ikke bodde alene. For er en i en familie står en i det minste opp til litt liv og røre og dynamikk. Enten dynamikken har et positivt eller negativt fortegn, så vil det da i det minste være noe annet enn tause vegger som møter deg. Noen har glade unger som stråler av feriemodus rundt seg, mens andre har unger som kjeder ræva av seg fordi alle vennene er i et eller annet land langt borte og har det gøy. For ikke å snakke om de voksne - de som ikke er sprengfulle av ferielykke i syden - de kan krangle eller være passivt aggressive mot hverandre hjemme i det minste. Mens når en bor alene, så bor en alene. Det er ingen som pirker borti deg eller løfter deg en millimeter opp eller ned en gang, og det er ingen du kan la frustrasjonen din gå ut over. 

Selvfølgelig kan jeg tilbringe tid sammen med kjæresten, og det gjør jeg, og den tiden er god. Men siden vi ikke bor sammen, og hun har sine egne greier pluss unger som også har ferie, blir det likevel en del tid til overs i kun mitt eget selskap. Tid jeg gjerne skulle brukt på noe annet enn dypdykk i krokanisen eller med tåkeblikk foran en eller annen skjerm. Så jo, det blir kanskje jobb igjen neste uke, kjenner jeg. Om jeg ikke synker så totalt sammen før den tid, at det ikke gir mening det heller. Sånt kan jo skje. Plutselig vil en ikke noe annet enn å ligge på sofaen og lytte til muskelsvinnet.

Ja, ja, det skakke være lett. I blant går tiden kun når den går til streik.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Så nå tar jeg bilen og freser bort til kjæresten og bonusbarna en liten tur. Kanskje det kan gi meg et lite løft. I hvert fall får jeg kaffe. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




lørdag 28. juli 2018

Femti grader og hot Szechuan.




Om det er varmt? Selvfølgelig er det varmt. Litt for varmt, spør du meg. Akkurat nå er det 28,2 grader i rommet hvor jeg sitter og skriver. I går var det over 29 i leiligheten min. Og på verandaen min bikket det femti i sola. Da ble det litt varmt på solsenga, kjente jeg. Så det ble ble hyppige pauser og turer inn for å surre hodet i våte, kalde håndklær.  Nøyaktig hvordan det blir videre utover dagen i dag, gjenstår å se, men varmt blir det, tvil ikke på det.



En annen ting som har vært hot de siste dagene, har blitt inntatt oralt. For prosjektet Bjørn lager mat han ikke har spist før ruller videre. Og forrige dagen ble det kylling fra Szechuan i Kina. Og her snakker vi virkelig hot, selv om jeg valgte å kuttet ned litt på både den tørkede chilien og Szechuanpepperet. Men så hadde da retten også fått det beskrivende navnet Gunpowderchicken. Godt ble det så det holdt likevel. Uten tvil det beste jeg har laget så langt i ferien. Så denne retten anbefales på det hotteste.



Utover soling, svetting og eting skjer det ikke så mye på mine kanter nå. Ei flue surrer lett frenetisk mot vinduet på kontoret mitt, uten at det hjelper den nevneverdig i forsøket på å komme gjennom glasset, men ellers er det ganske stille her jeg sitter i boksern og transpirerer. I skrivende stund har også sola nådd verandaen min, så det er vel på tide å få montert solsenga og steke flesket litt.




Hva jeg skal spise til middag i dag, vet jeg ikke. Jeg orker ikke lage noe nytt i varmen. Men jeg har noen valg likevel. Frysen begynner å fylles opp med godsaker i porsjonsbokser etter de siste sprellene ved grytene, så det er bare å velge. Men godbitene sparer jeg litt på. Gunnpowderchikken har jeg for eksempel bare to porsjoner av, så den skal få vente til en spesiell anledning. Så kanskje det blir pølsegryte i stedet. Det er det det ble mest av. Litt kjedelig, men likevel innafor. Mat må en jo ha, og en kan ikke spise festmiddager hver dag. Livet på uføretrygd tillater ikke slike krumspring i lengden. Når det er sagt, så har alt jeg har laget i sommer holdt seg under ca tretti kroner pr.porsjon. Så jeg klager ikke. Det er ikke mye middag en får for tretti kroner på butikken om en kjøper noe ferdig.

Det var det. Dagens blogg er ferdigskrevet og solsenga kaller, så da runder jeg av.

Klikk gjerne på deleknappen om du leser dette via Facebook. Da gjør du meg glad, og glad er best.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:










onsdag 25. juli 2018

Barnebursdag, kinamat og leire.



Dagens frokost er unnagjort. Den besto av kaffe, en banan og litt blåbær. Ikke noe egg og bacon på meg. Til gjengjeld spiser jeg gjerne noe godt til middag. Og som den brave leser kanskje har fått med seg, er ferien mye viet til å lage mat jeg ikke har laget før. Som for eksempel Szechuan pork noodle soup, som du ser bildet av under her. Den lagde jeg forrige dagen, og den smakte hot og ypperlig, Oppskriften finner du her. Det står at du skal bruke ramennudler, men siden jeg har cøliaki og ikke tåler gluten, brukte jeg risnudler. Jeg brukte også Sambal Olelek, som valgt chilipasta. Funket ypperlig. I dag planlegger jeg også en rett fra Szechuan. Szechuan er et område i Kina som er kjent for sin sterke mat. Oppskriften finner du her. Gleder meg til å smake den. Andre menyplaner framover er fremdeles litt usikre, men jeg finner nok på noe.



I går var jeg innom atelieret en liten tur, selv om jeg har sommerferie, for å sette en keramikkovn/råbrann, slik at ting er klart for testing av glasurer når ferien er over. Og det utløste en del minner i meg. Det er nå atten år siden jeg la opp som keramiker, og det begynner å bli noen år siden jeg satte en full ovn sist gang. Noe har det likevel blitt, som for eksempel handa du ser på bildet under bildet av gårsdagens ovn. Men det er også noen år siden nå. Det var kjekt å sette en ovn, kjente jeg. Kjekke følelser er de beste.




I går var vi også hos eldste datteren min en tur, for å feire ene barnebarnets fireårsdag. Og det var selvfølgelig koselig. Kaker kom det også på bordet, som seg hør og bør. Og det var latter og gode samtaler slik det gjerne blir når familie samles.



Når det gjelder resten av ferien min, som er på fire uker til sammen, vet jeg ikke helt hva jeg skal finne på. Jeg skulle gjerne hatt noe stort å glede meg til, men det har jeg liksom ikke. Reiser av noe slag er ikke et tema, jeg blir nok gående hjemme. Litt matlaging og slikt blir på et vis derfor høydepunktene. Og jeg tror jeg kan ende opp med å kjede meg en del. Lediggang er roten til alt vondt, sies det. Så jeg vurderer å dele ferien i to, med en fjorten dagers arbeidsøkt midt i. Å gå for mye hjemme tror jeg ikke er så godt for psyken min. Det bli lett til at jeg krabber ned i litt grubling, navlebeskuelse og depressive tanker om det skjer for lite i livet mitt. Slik at det blir vanskelig å ta tilbake gamle rutiner igjen ved feriens slutt. Dette er erfaringer jeg gjort meg før, og jeg burde finne en måte å motarbeide det på, for Styggen på ryggen er aldri langt unna. Så vi får nå se. Noe finner jeg vel på. Jeg kan i hvert fall skrive litt blogg fra tid til annen, så går det et par timer der. 

Én greie jeg burde ta tak i, er å lære meg et fotoredigeringsprogram, for å få redigert og manipulert noen foto med tanke på en maleriutstilling jeg planlegger etter utstillingen med porselen, som jeg holder på med å eksperimentere meg fram mot nå. Jeg har så vidt vært borti Photoshop, men det er et dyrt program, så vi snakker nok helst om et gratisprogram. Jeg trenger bare å få en liten innføring ved hjelp av noen som kan det først. Men det kan jeg kanskje få til hos en eller annen kollega, om jeg tar meg en feriefri dag på atelieret. Det meste lar seg jo løse, om en legger godviljen til. Det var bare det å finne den godviljen da. Godvilje, pågangsmot og vilje vokser ikke alltid på trær. Noe sikkert flere enn meg har erfart. Ofte er det slik at når en har mye å gjøre, tar en tak i enda mer, mens om en kjeder seg og har lite å gjøre, er det vanskelig å stable noe som helst på beina. 

Sånn, det var nå det, mer enn dette har jeg jeg ikke på hjertet i dag. Om du nå etter å la lest, kjenner på en sterk trang til å dele Vannlandet på Facebook, så hadde jeg satt stor pris det om du fulgte opp den trangen. Jeg får alltid flere lesere når noen deler. Og flere lesere inspirerer til mer skriving. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




søndag 22. juli 2018

Gresset er alltid skumlere på andre siden av gjerdet.




Ferien er uomtvistelig i gang. Og ute er himmelen grå. I går kveld kom det til og med noen regndråper, uten at faren for at noen druknet av dem er spesielt stor. Framover i uken meldes det fremdeles grått vær, men lite regn. Vi får nå se. I morgen begynner hundedagene, og om dem sies det så mangt. Jeg tenker for egen del at skal det først være grått, så kunne det godt komme et skikkelig regnskyll også. Men hva jeg tenker om den saken påvirker vel ikke utfallet så mye. Selv om jeg er litt tilhenger av å tenke positivt, så får det være grenser for forventet resultat. Tenker en saker som at en kan kontrollere været kun ved hjelp av tanken, så trenger en vel hjelp og tung medisinering rimelig kjapt.

I uken som er gått, laget kjæresten og jeg opp en del mat for fryseren. Og det skal vi fortsette med også i uken som kommer. For min egen del har jeg allerede ferdig middag til over tjue dager nedfrosset nå. Men i dag skal det ikke fryses noe. I stedet skal vi lage oss litt torsk med hvit saus og bacon. En kan jo ikke bare spise asiatisk eller annen mat fra fjerne strøk. Vi begynner også å gå tomme for bokser vi kan fryse noe i. Og de koster litt i seg selv. Men uansett må vi vel skaffe flere. For det er fremdeles mye jeg har lyst til å lage, og helst mengder av det. Og nå som været er grått blir det lite solseng på verandaen en stund framover. Så da må jeg jo finne på noe annet.



De fleste av oss lever et ganske forutsigbart liv. Vi vet hva som kommer til å skje i morgen, og dagene etter det, hundedager eller ei. I hvert fall for det meste. I dag leste jeg en artikkel om et ungt par som var lei av det konforme livet de fleste lever. Så de solgte alt de hadde, kjøpte en liten van de kunne bo i, og reise ut i verden. Sånt er ikke for meg. Og antagelig ikke for så mange andre heller. En kan drømme om det, men drømme kan en jo om det meste, uten at det resulterer i så mye. Fåtallet hiver seg rundt og forandrer nevneverdig på hverdagen. De fleste vil ha det omtrent som de har det, minus dårlig råd, tåpelige krangler, magesjau og hemoroider, kanskje. 

Noen skiller seg likevel ut. Ei venninne av meg er ikke som de fleste. For noen uker siden kjøpte hun seg et lite småbruk, og selger nå hus og hjem. På småbruket skal hun ha blant annet villsau, og leve så mye av naturen som det lar seg gjøre. Sånt er sprekt av ei dame som har bikket femti. Men altså ikke noe for meg. Mitt utfordringsnivå ligger i leia om jeg kommer meg på butikken eller ei. Det skyldes at jeg får angst av det meste. Så forutsigbarhet og trygge rammer er noe jeg verdsetter. Det demper angsten min. Til og med rutinene i hverdagen ser jeg på som en venn. I dag, for eksempel, skal jeg vanne blomster. Det gjør jeg hver søndag. Varsling både på data og telefon - to ganger i løpet av dagen - sørger for at det blir gjort. Og slik liker jeg å ha det.



I blant tenker jeg at det jeg liker, ikke burde likes. Jeg tenker at jeg burde være mer spontan enn jeg er, mer eventyrlysten, og at jeg burde slippe folk litt tettere innpå meg. Slik at jeg fikk oppleve mer. Hvorfor jeg tenker slik, vet jeg ikke helt, men det er liksom både opplest og vedtatt at vaner, rutiner, tydelige rammer og slike ting, er det samme som å kaste bort livet, føler jeg. En bør i stedet klatre noen fjell, ha en trekant i et trapes med en dildo i ræva eller løpe barbeint over et bål av alt som bremser selvrealisering. Så det at jeg opplever at det trygge er best for meg der jeg er i livet i dag, skammer jeg meg litt over. Men jeg liker altså trygghet, der jeg finner den. Og jeg liker ikke å gamble på annet enn lotto. Alt kommer jo med en mulig konsekvens, og min erfaring er at konsekvensene som kommer etter grenseoverskridelser ikke alltid er så morsomme. Jeg har jo levd noen år, så jeg har fått kjenne på konsekvenser av både det ene og det andre. 

Nå skal det ikke skyves under en stol at jeg også har kjent på gleden i det å høste gevinster når jeg har gjort noe uventet og spontant, for det har jeg jo. Men gevinster er jo lette å bære. Det er verre med de leie konsekvensene, som for eksempel fyllesyke. Og bondeanger. Eller om en for eksempel kjører i en fjellvegg i 120. Selv om en et lite øyeblikk kjente på et merkbart adrenalinrush pga farten og spenningen.



Alt har sin årsak, og alt har en konsekvens. Så det at jeg tenker og føler som jeg gjør, er også underlagt dette. Det er slik av en grunn. Det er ikke noe jeg bare har plukket ut av det blå, det er noe livet har fått meg til å  ende opp med. I unge år, var det ikke alltid så lett å være meg. Å vokse opp i en dysfunksjonell familie med vold og psykisk terror, gir deg ikke så mye forutsigbarhet eller trygghet. Verken rundt deg eller i deg selv. 

Som voksen, har jeg også opplevd mennesker som sviker og er uforutsigbare, som også ga konsekvenser i forhold til opplevelsen av meg selv, min identitet og egenverdi. Så det at jeg vil ha det som jeg har det nå, er ikke nødvendigvis noe som er ille for meg. Jeg har hatt det mye verre før. I dag har jeg det etter forutsetningene bra. Og akkurat det påberoper jeg meg retten til å ha, uten at noen skal dømme meg fordi jeg ikke hopper i fallskjerm eller fordi livet mitt styrers mye av angst. This is it, det er dette jeg har. Og sånn er det også for deg. Vi kan alle se at noen andre har mer, klarer mer, våger mer, får til mer. Men ingen av oss er tjent med å bruke tiden til å gremmes over slike ting. Mye av lykken ligger likevel i de nære relasjoner. I små ting vi fikser. Som for eksempel å huske på å vanne blomstene, stryke et barnebarn over håret, eller å fortelle en nær og kjær at du er glad i vedkommende. Det skal ikke alltid så mye til som vi tror. Litt god middag, få ryddet litt, vasket klærne som ble liggende litt for lenge i skittentøyskurven. Eller bare det å kjenne etter litt mer enn en til vanlig tillater seg selv.

Bildene er fra en stor porsjon Shop suey som jeg lagde for et par dager siden. Smakte utmerket.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







torsdag 19. juli 2018

En får nyte når en kan.




Det er ferietid. Dvs nesten. Litt. Og lite bloggskriving. Jeg jobber kun delvis på atelieret denne uken, for å få ferdig noe porselensgreier jeg holder på med. Det å jobbe med leire medfører jo prosesser som en ikke kan skippe uten videre. Det vil i såfall straffe seg. Men fra neste uka av, da er det full ferie. Er planen. Men vi får nå se. Kanskje jeg deler den i to - ferien. Det er jo ikke alltid like spennende å ikke ha noe å gjøre i flere uker. 



I helgen dro kjæresten og jeg en tur til østlandet for å besøke familien min. Og det var kjekt. Det gjorde ikke vondt at jeg nettopp hadde fått ny bil heller. Og i hvert fall ikke at bensinforbruket viste å holde seg på 0,44 liter pr. mil. Det må en kunne si er bra, for en bensinbil. Selv om vi snakker langkjøring.



Denne og neste uke er kjæresten og jeg uten unger. Det gir oss mulighet til å leke litt med mat vi ikke alltid spiser til hverdags, og få fylt opp våre respektive frysere litt. Så forrige dagen lagde jeg Phat thai til oss, det er kylling og risnudler. I går lagde jeg Khao pad, som er stekt ris med reker, servert med en rimelig spiss saus. I dag blir det derimot kun en stor porsjon med pølser i brun saus. Vi fikk takk i et par titals røkte pølser på dårlig dato og til halv pris, og vi vil vel få nok til 12 til 15 porsjoner vi kan fryse ned, inklusive grønnsaker og poteter. Ikke så spennende, kanskje, men matauke for travlere tider. Det stopper uansett ikke der. Det blir mye matlaging framover. Og i morgen skal jeg lage Chop Suey, den har jeg laget før, og den var skikkelig god. Minst like god som på kinarestaurant. Så nå drar jeg til og lager et titalls porsjoner av den. Hva jeg skal lage utover i neste uke, vet jeg ikke enda, men noe asiatisk blir det nok ganske sikkert innimellom. Kanskje noe szechuan, dvs hot kinamat. Har lenge hatt lyst til å forsøke meg på det. Jeg har også planer om en oksehalesuppe fra Thailand, om jeg får tak i oksehaler. Retter en ikke har spist før er gøy både å lage og smake på. 

Utover dette er det ikke så mye jeg har på hjertet akkurat nå. Ingen livskriser i horisonten som må adresseres, angsten oppfører seg pent, svarte tanker har visst tatt seg ferie de også, og benskjørheten jeg ble testet for tidligere i sommer, viste seg å ikke være altfor ille. Det kom brev med den endelige dommen i dag, og skiten ligger i grenseland. Det betyr at jeg må begynne med noe kalktablett/kalsium greier tilsatt b3-vitaminer, som kanskje vil gi noen bivirkninger, men det får stå sin prøve. Det skal ikke få ødelegge livsgleden det. I det hele tatt er livet ganske greit for tiden, små glimt av lykke popper opp nesten hver dag, og sånt er til å leve med. En får nyte det en kan, når en kan, sa han, smått eplekjekk og i sommermodus.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:












søndag 8. juli 2018

We are the great pretenders.




I dag leste jeg en artikkel på nett, hvor en dame forteller om reaksjoner hun har fått på å være nysgjerrig. Nå har ikke jeg fått akkurat de samme reaksjonene, men det betyr ikke at uventede spørsmål jeg stiller alltid blir tatt godt i mot. Det jeg oftest opplever, både om jeg forteller om meg selv eller spør en annen om noe som ikke var forventet, er at ansiktet på den jeg spør blir forandret, og helst til noe litt pregløst og tomt, som om de er redde for at mimikk skal avsløre noe ved dem. Men det gjør det jo. Det avslører at de opplever åpenheten min eller spørsmålet mitt som ubehagelig, på et eller annet vis. Noe som selvfølgelig forteller litt om dem, men ikke stort mer enn akkurat det. Jeg vet det er noe de ikke vil dele, men ikke hva eller hvorfor de ikke vil det. Eventuelle tanker jeg gjør i etterkant, blir helst spekulasjoner. Noe som lett fører til at jeg konkluderer feil, i motsetning til hva jeg hadde sittet igjen med om jeg ble møtt med åpenhet. Slik er det jo for oss alle. Vi tror gjerne vi vet veldig mye om andre, men det er ofte fordi vi projiserer ting fra oss selv inn i dem,  i mangel av kunnskap. 

I tillegg til å spørre om ting, er jeg kanskje middels villig til å uoppfordret fortelle saker og ting om meg selv, uten å påstå at det ikke finnes en grense, for det gjør det selvfølgelig. Noen ganger leder denne åpenheten til at de jeg snakker med også åpner opp, men ikke alltid. I blant får jeg følelsen av at de bare ser litt rart på meg, og tenker at jeg nok er litt enkel og kort. Som om åpenhet har noe med mangel på intelligens å gjøre. Da jeg kjøpte meg ny bil her om dagen, fortalte jeg villig i vei om meg selv til selgeren. Mens han fortalte ingenting, han virket bare litt overbærende. Det fikk meg til å føle at jeg fortalte for mye, uten at det stoppet meg. Jeg vil selv være den som legger lista for meg selv.



Enkelte mennesker er mer private enn andre. Grunnene kan være så mange. Det kan ha med roller å gjøre, som i selger og kjøper av bil. I mer private relasjoner er noens grad av åpenhet styrt av skam eller annen form for sårbarhet, andres igjen av de sosiale kodene en har blitt tilført, mens atter andre styres for eksempel av dårlige eller gode erfaringer de har gjort. I et forhold jeg hadde for en del år siden, ble jeg fortalt ved forholdets slutt, at hun jeg var sammen aldri ville våge å være i et forhold med samme åpenhet igjen. Det ble for skummelt, og hun ble for sårbar. Samtidig måtte hun etter bruddet leve med at jeg visste veldig mye om henne. Jeg vet ikke om dette sier mest om meg eller om henne, men det overrasket meg. For selv hadde jeg jo kun vært som vanlig, jeg så på åpenheten som noe positivt, og hadde få eller ingen problemer med at hun visste mye om meg da vi gikk hver vår veg. 

Så, hva er det som er så farlig ved å fortelle saker og ting? Enten det nå handler om erfaringer en har gjort og opplevelser en har hatt, eller hva en føler, tenker, drømmer, lengter, begjærer, hater og tror? Er det at det kan brukes mot deg? Eller at noen kanskje vil se annerledes på deg om du forteller noe som kanskje kan oppfattes som en ripe i lakken? «There is a crack in everything, that´s how the light gets in, synger Leonard Cohen». Og så blir han hyllet for livsvisdommen sin, og hele verden er enig i at slik er det. Men det leder ikke nødvendigvis til at vi selv våger å vise våre egne rifter og veien inn bak forsvaret vårt, slik at lys kan slippe inn i oss selv. I stedet bygger vi murer rundt oss, og forsvarer oss mot mer eller mindre innbilte farer, og sparer følelsene våre til en bok, en sang eller en film.



Nå skal du få en liten historie jeg skrev for mange år siden. Den har blitt lagt ut på Vannlandet før, men det gjør jo ingenting. Problemstillingen blir neppe ugyldig med det første.

Jeg vet ikke om den lille historien min bekrefter noe for deg, eller i såfall hva. Jeg vet heller ikke om du identifiserer deg med personen på innsiden, på utsiden, eller bare som en betrakter til verdens galskap. For slik er det jo. En vet aldri hva som skjer i møte med noe eller noen, enten en er åpen eller en er lukket. Men, noe vil før eller siden nå oss alle uansett. 

***

NN’s lysende rom.

Da NN våknet av rusen befant han seg midt ute på gulvet i et lysende hvitt rom, og forsto at det ikke lenger fantes kraft til å bekjempe vindmøller, drepe drager, bygge fjell - at smerten som vokser ut av hjerter omsider hadde vunnet, lagt alle himmelstiger i grus, alle håp i ruiner, den siste drømmekilde brakk.

Og tiden gikk, spant sitt slør, slik tid gjør, til NN etter dager, etter netter, etter sult, etter tørst, til sin forundring likevel fant et lite håp. En svak duft fra en drøm. En liten vilje og kraft, langt nede i dypet av sjelen. Og han brukte denne siste rest av en flamme til å brenne et lite hull i den ene lysende veggen.

NN satte seg ned, og i det han la øyet mot hullet for å se hva som fantes på andre siden, om verden var slik han husket den - om det fremdeles fantes liv, om det fantes smil og glede, regnbuer, blomster, dans og kjærlighet - kjørte noen en finger inn i øyet hans.

***


Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 6. juli 2018

Ikke alle dager er like.





I dag er det en stor dag. Kanskje ikke så stor at den vil gå ned i historiebøkene, men likevel en dag som vil bli husket av meg. For i dag kjøper jeg meg etter alle stjernetegn ny(brukt) bil. Jepp, selv om Poloen jeg har i dag ikke er mer enn 6 år gammel og har tjent meg vel, skal den nå byttes ut. Ikke fordi det egentlig er noen store feil ved den pr. i dag, den er holdt og pleiet som en unge, og har kun gått 70 tusen kilometer. Det er bare det at jeg aldri helt har blitt fortrolig med den, og garantitiden var over i fjor. Så nå har det begynt å dukke opp småplukk som må tas tak i. Som da aircondition streiket midt under hetebølgen i mai. Det forsvant noen tusenlapper rimelig kjapt der. 

Forgjengeren til Poloen jeg har i dag, var en Golf, og den opplevdes som en langt mer solid og bedre bil. Men den ble gammel og sliten, og måtte legge inn årene. Den hadde gått 300 tusen da den ble skrotet. Der og da føltes en ganske ny Polo som en god idé. Men nå blir det altså Golf en gang til. Det nye eksemplaret er prøvekjørt, besiktiget og har falt i smak, så i dag skal jeg forhåpentlig vis bli enig med selger om innbyttepris for Poloen, og så vil jeg antagelig i fra neste uke frese rundt i en LITT større og bedre bil enn jeg har gjort de siste årene. Såpass stor at jeg får plass til å frakte maleriene mine, som stort sett er 100x120cm. Det var det vanskelig å få til med Poloen.

Om jeg er fornøyd med valget av ny bil? Jepp, det er jeg, selv om den har en litt kjedelig sølvfarge. Den føles tightere og bedre skrudd sammen med ikke så fullt så mye blekk og hardplastfølelse som i Poloen, bråker ikke like mye innvendig, og det er til og med massasje i ryggen på førersetet. Uten at jeg skal påstå at det var det siste som gjorde utslaget. For meg blir massasjen mest en gimmick, men er sikkert god å ha på langturer. Som i praksis vil si til Østlandet fra Bergen og tilbake, en eller to ganger i året. 



Nytt er gøy. Sånn er det bare. Det er kanskje ikke alltid så veldig lurt økonomisk sett, men likevel, det gir en god følelse. En stund. For meg blir Golfen også antagelig den nest siste bilen jeg kjøper, siden jeg ikke er noen ungsau lenger. Så det føles bra å unne seg dette på sine gamle dager, samtidig som nybilen føles tryggere. Når det gjelder hestekrefter, så går jeg fra ikke altfor spreke 70 i Poloen, til ikke altfor spreke 110 i Golfen, så også det føles bra. Uten at de ekstra hestene vil påvirke kjørestilen min nevneverdig. Jeg er som sagt blitt en voksen mann, og har lite å bevise ved å kjøre hardt og fort. Stort sett kjører jeg med fokus på sikkerhet, og jeg har latt det gå sport i å bruke minst mulig bensin. Ja, sånn har det blitt. Nå mangler jeg bare en hatt og urinflekker på buksa.

Et bilkjøp er kanskje ikke det som er mest spennende for andre å lese om. Dette er jo en blogg som i utgangspunktet skal handle litt om livets mer utfordrende sider, så du får ha meg tilgitt, men en kan jo ikke alltid ha det dritt, eller skrive om dritt, en må få glede seg litt der det er mulig også. For Vannlandet handler jo tillegg om å vise fram at det går an å ha et liv etter å ha fått en utfordring. Som for eksempel en diagnose. Vi er alle mer enn diagnosen vi har fått, eller i langt flere tilfeller burde ha fått. Og det er kanskje ikke det dummeste en kan formidle. En slutter ikke å drømme, håpe, glede eller fryde seg, selv om enkelt dager kan suge skikkelig. En puster og lever, elsker og hater, ler og gråter. Slik er det for de fleste, fattig som rik. Enkelte dager får en seg en smekk, mens andre løftes en litt fram. Nå kjenner jeg rent personlig, at det kanskje kan være litt vanskelig for meg å hoste opp den største entusiasmen, når folk som har villa, hytte, hus i syden og flere biler ++ kjøper seg en Porsche til eller har brukket en negl, men på den andre siden er det sikkert noen som synes det suger at uføretrygdede som meg kan kjøpe seg en brukt Golf også. Slik er vi skrudd sammen. Ikke noe å gjøre med det.



Dagen har startet, og den tegner til å bli bra. Jeg begynner å venne meg til tanken på å leve med beinskjørhet, som jeg skrev om sist gang, og på kunstfronten er det en fryd å jobbe for tiden. Et porselensprosjekt er i startgropa, og det føles fint å hente fram igjen og nyttegjøre kunnskap jeg har samlet gjennom et liv som keramiker, selv om jeg kjenner at fallhøyden er større her enn når jeg maler. Skal jeg stille ut keramikk igjen, MÅ det være bra. Foreløpig er det mest gøy, og handler om skisser og utprøving.



Hvordan morgendagen vil bli, vet jeg ikke. Men jeg vet at ikke alt vil bli en nedtur framover. Livet kommer heldigvis også med små oppturer, selv om det kan være vanskelig å tro på det om alt en ser framfor seg er håpløshet og svarte dager. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Så stå på. Dette fikser vi.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:



tirsdag 3. juli 2018

Keep calm and carry on.




Selv om bildet ikke akkurat røper det, så er dette et motivasjonsinnlegg. Det kommer kanskje til å framstå som syting i enkeltes øyne, men det er i grunnen ikke mitt problem. For meg handler Vannlandet ofte om å skrive seg opp, uten å gå veien om å fortrenge det som er vanskelig eller utfordrende. Det vil si at jeg ser på noe jeg opplever som mer eller mindre utfordrende, og så forsøker å finne måter å forholde meg til det på som jeg er tjent med. Det du velger å ikke forholde deg til, kan du jo heller ikke gjøre noe med.

Vi har alle noen utfordringer. De færreste blir kvitt dem ved hjelp av taushet og fortrengning, tenker jeg. Om du velger å ikke snakke om det du måtte slite med og i stedet bærer alt inni deg, har du i stedet skapt et nytt problem. For mange er dette problemet knyttet til skam eller frykt. Gjerne begge deler.

I dag var det tungt å stå opp. Ikke fordi det var ekstra mye tyngdekraft på morrakvisten, heller ikke fordi vekta mi har økt nevneverdig, fordi det har den ikke. I stedet har den gått langsomt ned de to siste årene. Slik at jeg i dag er ca tolv kilo lettere enn da jeg fant ut at jeg ville slanke meg litt. 

Det er mange som gjerne vil litt ned i vekt, har jeg forstått, og media er flinke til å gulpe opp råd som skal hjelpe, slik at du kan bli tynnere, vakrere og lykkeligere. Mange av disse rådene med påfølgende tiltak koster penger. For der det er et marked er det alltid noen som vil sko seg.  Selv fulgte jeg oppskriften du finner i denne artikkelen. Selv om trimdelen kanskje ikke har vært den største utslagsgiveren, må jeg innrømme. Mest har det handlet om motivasjon, og om å spise litt mindre og sunt. Uten motivasjon vil ingenting funke. Og uten redusering av inntaket vil heller ingenting funke, om en vil ned i vekt. Samme hvor mange piller en kjøper eller hvor mye en løper.

Grunnen til at jeg selv ville litt ned i vekt, er at jeg har dårlige lunger. Og jeg tenkte det ville bli lettere å puste i hverdagen med mindre å bære på. Noe som viste seg å stemme. Livet har blitt bedre nå som noen kilo er borte. For å illustrere det ved hjelp av et enkelt bilde, så er det å ta av seg en ryggsekk med tolv melkekartonger etter å ha bært den i alle mulige situasjoner over tid, noe alle ville merket, syk eller ikke syk.   

Etter hvert som en drar litt på åra, får en gjerne noen utfordringer en ikke hadde som ung. Å slanke deg som sekstiåring gir deg for eksempel derfor ikke kroppen du hadde som tjueåring. I stedet ender du opp med en sekstiårig kropp, bare litt tynnere. Du får heller ikke helsen du kanskje hadde som ung tilbake, om du du har mistet den, men du kan kanskje gjøre noe for å bremse forfallet bitte litt. 

For en tid tilbake fikk jeg påvist en delvis svikt i binyrene. I den kjertelen produseres det et hormon som kalles Kortisol, og det er visstnok et stresshormon. Kroppen trenger dette for å takle stress, fysisk eller psykisk. Har du for lite, er løsningen tilførsel av kortison, som er en laboratorieskapt etterligning. Selv må jeg nå gå med et kort som forteller at jeg må få et tilskudd ved for eksempel en ulykke.

Selv om kortisontilskudd kan være viktig for meg, så er det også slik at kortisonet i utgangspunktet viser seg å være problemet. Og ved tilførsel får hjernen beskjed om at den ikke trenger å produsere egen kortisol, og gir videre beskjed om dette til binyrene, og så er en negativ sirkel sluttet, kan man si. 

Da binyresvikten ble oppdaget, måtte jeg følge opp for å se hva dette hadde å si på andre områder. For alt henger jo i sammen i de skrøpelige kroppene vi lever med. Og i forrige uke var jeg på sykehuset for å teste beintettheten. Dessverre er det slik at kortison over tid kan ødelegge litt for den. Kortisonet spiser opp beinmassen din, for å si det enkelt. Og jeg har fått i meg min del av den sorten over tid, i tillegg til Prednisolon, brukt ved lungebetennelser. Og jo, det ble et negativt resultat. Det ble påvist osteoporose, det vil på godt norsk si beinskjørhet. De fleste steder lå jeg i grenselandet, men med en ryggvirvel i nedre del av korsryggen var det verre stilt. Så jeg ble fortalt at jeg kanskje ikke bør løfte på for tunge ting framover. Noe jeg sjelden gjør uansett, men det er jo greit å huske på det.

Da jeg fikk vite om binyrene, tok jeg det i grunnen ganske greit, føler jeg. Jeg snakket en del om det, og så falt erkjennelsen på plass i hverdagen min, på et vis. Også lungesykdom og cøliaki (cøliaki gir også en risiko for beinskjørhet) har jeg på min måte vent meg til å leve med. Men denne beinskjørhetgreia kjenner jeg litt på nå, må jeg innrømme. Så det har vært noen dager her hvor nedstemtheten har lurket litt i vassflata, uten at jeg skal påstå at det slo meg til jord. Det bare ligger der liksom, i bevisstheten, som en liten sorg og håpløshet. Litt som ei flis i fingeren du ikke blir kvitt. 

Det var nå det. Nå har jeg snakket litt om problemet, og litt om hva jeg føler i forhold til det. Og jeg kommer nok til å snakke mer senere, kjenner jeg meg selv rett. Å snakke hjelper på så mye. Ikke nødvendigvis ved å fjerne et problem, men det hjelper en til å forholde seg til det som er vanskelig på et vis en er tjent med. Når det gjelder veien framover, går det seg vel ellers til rent mentalt, tenker jeg. Og i forhold til den fysiske delen får jeg sette inn noen mottiltak. Det finnes piller (selvfølgelig med bivirkninger), men det enkleste er melk og D-vitamin, har jeg forstått. D-vitamin må til for at kroppen skal klare å ta opp Kalsium. Noe alle som ikke drikker melk og heller ikke spiser fisk eller tar tran bør merke seg. Ved siden av dette hjelper det å leve generelt sunt og å bevege seg litt. Og det må jeg jo kunne klare. Jeg klarer alt jeg.

Tittelen på dagens blogginnlegg er hentet fra en engelsk poster som ble brukt under andre verdenskrig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: