fredag 29. juni 2018

Helt ute på tur.






I går var jeg helt ute på tur. Jeg er det i blant. Denne gangen sammen med noen kolleger. Og nærmere bestemt til Rosendal, hvor vi ikke besøkte Baroniet, men Galleri Guddal. En tur som tok ca to timer hver vei med hurtigbåt. Setter en det opp med tiden vi faktisk hadde til rådighet ved galleriet/gården, som ble ca halvannen time for de fleste av oss, virker det kanskje som en litt dårlig investering, men det var det ikke. Båtturen var hyggelig, været var fint, og vel framme ble vi godt mottatt og servert god mat. Så alt i alt ble det en fin tur.



Maten vi ble servert kalte de Kjærlighetssuppe. Den var kokt på ramsløk og andre egenproduserte urter, og smakte som sagt utmerket. Glutenfritt brød til dem som trengte det hadde de også, og attpåtil et som ikke smakte papp. Til dessert ble det kaffe og kake, og for min del falt valget på suksessterte.



Siden Guddal er et galleri, ble det også til at vi tittet litt på kunst. Utstiller akkurat nå var Dronning Sonja. Noe som ikke akkurat høstet nevneverdig entusiasme hos undertegnede. Jeg har sett tingene hennes før, og de gir meg lite. Til gjengjeld selger de visst bra, det var røde lapper så langt en kunne se, så det er ikke vanskelig å forstå at det lønner seg å ha henne som utstiller. Men spennende var det altså ikke.



Det er ikke ofte jeg er ute på tur. Ikke på dette viset, i hvert fall. Selv om noen kanskje vil si at jeg stort sett er ute på tur hele tiden, så begrenser det seg vel til et par turer til butikken i uka, i tillegg til turer bort til kjæresten og til atelieret. Så slike små avbrekk som turen til Rosendal kan lyse opp en ellers litt rutinepreget tilværelse. Det MÅ ikke bli en positiv opplevelse, men ofte blir det det. Har du lest her på Vannlandet før, vet du ganske sikkert at grunnen til begrensningene i livet mitt,  hovedsakelig er angst, men også det at lungene mine er godt herpa. På turen i går kjente jeg lite til angsten, og det var tilrettelagt med bil, slik at jeg slapp å gå den timen det tok å spasere fra kaia til Galleriet. Det gjorde at jeg og et par andre fikk en time mer enn de fleste oppe på gården, hvor vi kunne kose oss i sola og snakke sammen. 



I slike settinger, hvor angsten i tillegg er fraværende, føler jeg at jeg åpner opp skallet mitt litt mer enn til vanlig. Og det har jeg nok ikke vondt av. I etterkant føles det i hvert fall som en god ting. For åpner en opp skallet litt, viser en ikke kun mer av seg selv, en slipper andre litt inn også. Og det skal ikke alltid så mye til, før en kjenner at akkurat det har litt for seg. Livet med angst handler jo ellers mye om å være i forsvar de gangene en er utenfor sin trygge sfære. Og forsvar blir en sliten og ganske drittlei av i lengden. 



I dag skal jeg en tur på sykehuset og ta noen prøver. Det er også noe som trigger angsten min. Jeg må finne fram på steder hvor jeg ikke er kjent, og forholde meg til mennesker jeg ikke har møtt. Men det pleier å gå bra. Ofte handler det om angsten for angsten i forkant, men så går det fint når jeg omsider har entret situasjonen. Etter turen til sykehuset, skal jeg bort til kjæresten og lage Thaimat til henne. Ikke mye angst i det. Det hadde jo vært ille. Kjæresten elsker mat fra Thailand. Helst hottest mulig. Selv har jeg også etter hvert begynt å like slik mat, så det passer jo utmerket. Det eneste jeg sliter litt med er det evindelige sitrongresset de skal ha i alt mulig. Men ellers er det meste utmerket for ganen. 



Retten jeg skal lage i dag kalles Thai red curry med kylling. Og den inkluderer ikke kun sitrongress, det skal sitronblader i den også. Men det går det sikkert an å leve med. En kan ikke alltid kun spise det en allerede har som favoritt. Nye smaker gir ofte nye favoritter. Slik nye utfordringer en tar, gjerne gir nye gleder, og nye dører en åpner, leder til enda flere dører en kan åpne. Om ikke med det samme, så i hvert fall over tid. 

Oppskriften jeg skal bruke i dag, var det kjæresten som fant, og om du er interessert, kan du se den her.

Og da har jeg fått satt ord på det jeg følte behov for i dag, så da runder jeg av.

Bildene er fra turen i går. Noen ble tatt på gården/galleriet, de andre ble tatt fra båten.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Linkin Park-vokalist Chester Bennington døde nylig. Her er en av låtene som vi vil huske: 





onsdag 27. juni 2018

Med paraplydrink i neven og g-streng i ræva er livet best.




Det er sommer, og dagene sklir framover. I går fikk vi litt sol, og det var deilig. Kanskje kommer det litt i dag også. Etter de gode dagene i mai, har det vært lite av den sorten. Og temperaturen har ligget lavt. Rundt ti grader når en står opp om morgenen. 

Ikke er det noe trøst i at nordlendingene visstnok skal ha det verre heller. Det er sjelden det er noen trøst i at andre har det verre enn en selv. Enten det gjelder nordlendinger, fattige, flyktninger eller andre. Det er heller ikke noen god påminnelse om noen som ikke har noe med det å gjøre kommer og forteller deg sine sannheter om at andre har det verre enn deg. Det de forsøker da, er å frata deg retten til å ha det vondt eller vanskelig, gjennom å fortelle deg at din egen opplevelse av utfordringene dine er mindre viktige enn opplevelsen de selv har av utfordringene. Og det er jo i beste fall latterlig, men mest er det støtende. At de kanskje vil hevde at det handler om å hjelpe deg til å se virkeligheten med nye øyne slik at du får det bedre, gjør ikke saken bedre. Regjeringen med Erna og Siv ved roret hevder jo også å ville det beste for folk, uten at jeg, for eksempel, opplever en bedring, eller ser noen komme i nærmeste framtid. For som for meg, har mange fått det verre. Så der har du den. Kanskje historien en dag vil fortelle at Erna og Siv var vår tids sjørøvere. Vår tids Mor Theresa blir de nok ikke husket som, i hvert fall. Da må de i så fall få full kontroll over historiebøkene først. Noe som kan kanskje er en reell mulighet om en ser framover og rundt seg i Europa.

Vi lever alle tett på vår egen opplevelse. Hver dag er den der. Hele tiden. Ingen andre bør komme og si at den opplevelsen vår er feil. Det er du som vet hvor skoen din trykker. En kan si at en selv opplever det annerledes, men vi opplever alle det vi opplever. Til og med de som er syke, psykotiske, er fulle av angst eller annet, vet selv best hva de opplever, hva de tenker, hva de føler, hva de ser. Og da er det litt rart at rike, vellykkede mennesker alene skal sitte og danne politikken som lager grunnmurene for livet til dem som sliter, og påberoper seg å vite best hva du trenger. Det blir litt som da menn påberopte seg å vite best hvilke kvinner som trengte abort, og hvem som burde få det. Det handler om makt, opplever jeg. Mennesker over mennesker og grupper over grupper, kjønn over kjønn, økonomi over fattigdom. 

I dag kan en lese i avisen hvor mye utenlandske eiere tar ut i gevinst fra norske bedrifter. Nærmere bestemt 96 milliarder. Nå er ikke jeg verken økonom eller samfunnsplanlegger, men noe i bakhodet mitt forteller meg at dette er da ikke bare greit, når vi har store grupper her hjemme som lever under fattigdomsgrensen. Men sånn har det blitt, som vi litt eldre sier. Og det er villet. Det er ikke noe som bare skjer. Noen har lagt ting til rette for at pengene skal flakse avgårde, mens turnikéen strammes et annet sted. Og alt mens den billige og rene strømmen fra vannkraft vi har her i landet sendes ut over grensene, og vi etterpå må betale for dyr kullkraft som sendes tilbake. Forstå det den som kan.

På samme vis blir det i blant når vi ser literprisen på bensin når nye høyder, og vi vet vi lever i en oljenasjon. Litt høy pris på bensin bryr jo dem som har mer penger enn de trenger mitt i ræva, mens de som har mindre kjenner svien. Det er de som har mye som mesker seg med trøfler, mens de som har mindre betaler for kalaset.  

Like uforståelig blir det for meg at vi tillater noen å legge til rette for at alt mulig skal privatiseres. Enten det gjelder tømming av søppel eller dreier seg om eldreomsorg og sykehjemsplasser. Jeg har vanskelig for å se at de som ikke får tømt søpla si ønsket en slik utvikling. Og jeg har vanskelig for å se at de gamle som må legge seg klokken seks på et dobbeltrom og må vente nærmere et halvt døgn på en frokost ingen taburettryttere fra regjeringen ville akseptert, ønsket en slik turniké på slutten av livet. Likevel gjennomfører de som styrer slike ting. For vi må jo alle bidra. Bommene spretter opp enda kjappere enn ungdomsklubbene vi en gang hadde forsvant. De tar grep som gjør det mulig for noen få å tjene på andres ulykke, og det strammes og det strammes på den ene siden, og høstes og høstes på den andre. Og hva gjør alle de som har det sånn tålelig bra? Jo de stemmer på dem. De stemmer på dem som i en valgkamp er flinkest til å male populære scenarier med bilder av vannscootere og veier uten bomringer, som de fra regjeringsplass hevder de ikke kan male ferdige fordi de ikke er alene om å styre skuta. Som om de ikke visste om den muligheten fra før. Det er dette vi kaller populisme. Så får en heller betale bompengene, mens en ber til sin juleferiegud om at en ikke blir syk, ufør eller gammel før en er død og begravet. Selv om de fleste bønnene nok ikke får den formen eller det innholdet. For det er lett å glemme hva historien har lært oss og hva som kan skje, og heller leve i glansbildet sitt uten å se nevneverdig rundt seg fra Teslaen. Den kjører jo til og med selv, om en vil. Og den gjør det ikke i morra, den gjør det akkurat Nå.

Det er sommer. Folk har fått feriepenger og drar til syden, kommer hjem og skiller seg, eller tar opp nytt lån på huset fordi oppussingen av kjøkken og bad ga det høyere verdi, og kredittkortet ble dradd litt heftig i feriemodus. Hos meg blir det lite lån, og like lite feriereiser. Jeg har aldri helt forstått den sydengreia. Så om jeg hadde hatt pengene, er det ikke sikkert jeg hadde hivd meg på bølgen sydover likevel. Men hvis atte om ting hadde vært annerledes, så hadde vel jeg også vært annerledes, og neppe skrevet blogger som dette, men i stedet ligget på en solseng med paraplydrink i neven og g-streng i ræva. Ting henger jo i sammen, selv om en ikke alltid klarer å se hvordan eller hvorfor.

Dagens bilde viser hvor jeg sitter og hakker på tastaturet og venter på lottogevinsten, i mangel på bedre ting å ta seg til.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




mandag 25. juni 2018

Før og etter.




Det er mandag. Dagens bilder viser lunsjen min, før og etter måltidet. Noe som ganske sikkert er rimelig uinteressant for de fleste å forholde seg til. Litt på samme måte som det ser ut til å være totalt uinteressant for regjeringen hvordan det går med folk som ikke sitter på en fast og sikker inntekt mellom en halv og en hel million, de som har noen helseutfordringer osv. Her kan du eksempelvis lese om et av utøyaofrene som ble skutt tre ganger og mistet ene armen, som nå tvinges til å gå på sosialtrygd, samtidig som det trues med å ta pant i boligen hennes. Dette er likevel bare ett eksempel, som tilfeldigvis får oppslag i media. Antagelig på grunn av Utøyakoblingen. De fleste sakene hører vi ikke om i det hele tatt. De som mistet tilgang til trygdebil, de som mistet støtte til fysioterapi, de som mistet bostøtten osv. Vi hører ikke om dem, de bare tvinges stille inn i fattigdom av regjeringen, mens alltid like smilende Erna gir seg selv lønnspåslag og gratis parkering i den nye Stortingsgarasjen, og proklamerer med tyngde at nå må vi belage oss på å stramme inn livreima. Jeg tenker at hun har flere tilgjengelige hull i beltet enn meg, for å si det sånn. Samtidig som Siv hevder med bravur at Frp er småfolks parti, og i samme øyeblikk øker antall bommer en må betale i for å komme seg til jobb og få unger til barnehager eller trening. Alt mens Teslaer subsidiert med flere hundre tusen sklir lydløst og gratis igjennom bomringene i bussfilen. For alle de som ofres for tiden, hjelper det også lite at det har blitt lov med Segway og lakrispiper. De har andre problemstillinger å forholde seg til. Det er andre ting enn slikt vi alle burde ha fokus på. Og helst før det er for sent, og "før og etter" også finner livet ditt.




Det er mandag. Mandag er dagen da kjæresten og jeg handler inn mat for uka til svigerfar. Han var for få år siden en sprek og arbeidssom mann. Men han ble invalid etter en blodpropp i hjernen, og er lite mobil nå. Selv er jeg ikke like dårlig stelt. Jeg kan fremdeles bevege meg rundt. Men jeg mistet støtte til bil. Og jeg mistet den lille bostøtten jeg hadde. Og gudene vet hvordan det blir når jeg pensjoneres om noen år. Det er ikke mye pensjon oppspart etter et liv som fattig kunstner, og deretter en uføretrygd. Trøsten er at jeg eier lite de kan ta fra meg. Så får jeg heller kutte ut frukten og spise havregryn resten av livet. Eventuelt sette meg på taket og la kråka få ta meg.

Det er mandag. I morgen og onsdag blir det en tur på atelieret. Torsdag reiser vi som arbeider der en tur til Rosendal. Vi har oss hvert år en liten sommertur til en eller annen destinasjon. Helst kombinert med litt kunst og god mat. Denne gangen skal vi spise på Guddalstunet, som ligger noen kilometer fra Baroniet. Der er det også et galleri. Akkurat nå er det Dronningen som stiller ut der. Noe som er fullstendig uinterresant for meg, men jeg gleder meg til maten. Båtturen fra Bergen blir sikkert også grei. Mens fredag skal jeg på sykehuset og bli undersøkt for beinskjørhet. Det ble oppdaget en liten binyresvikt i meg for en tid tilbake, og beinskjørhet kan bli en komplikasjon som oppstår da. Men jeg satser på at det ikke vises noe som blir verdt å skrive blogg om. 

Det er mandag, og nå har jeg skrevet nok for denne gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe i det hele tatt i dag, men jeg ble så provosert av historien til jenta fra Utøya, at jeg måtte sette litt ord på det, kjente jeg. Føkk regjeringen! Føkk Erna! Føkk Siv! Føkk kynikerne, de som raserer mens de meler sin egen kake! Føkk hele bølingen!

Dere andre får ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






søndag 24. juni 2018

Som en reder...





I dag er det søndag, og jeg skal spise kålruletter til middag hos svigermor. Det tror jeg blir godt. Jeg har ikke spist kålruletter siden jeg var barn, og det begynner jo å bli noen år siden. I stedet har jeg i blant spist en lettvin versjon, hvor en koker store kjøttdeigboller sammen med kål. Litt som når en lager fårikål, minus sauen. Kjøttikål kaller jeg det, og serverer det med poteter og hvit saus. 

Mat er godt. Stort sett. Og i går var det som nevnt i forrige blogginnlegg hønsesuppe som sto på menyen. Eller mer rett: Hønsegryte. Den smakte utmerket, og det ble fjorten porsjoner av ei tre kilos høne fra Rema til 77 kroner. Det er kr 5,50 pr porsjon det, pluss ca. kr 8 pr. porsjon for grønnsaker også. Dvs til sammen rundt tretten, fjorten kroner pr porsjon. La oss si femten da, for ikke å underdrive. Så ganske billig er det også. En porsjon med Fjordland koster vel det mangedobbelte. Her finner du oppskriften jeg brukte.

En annen ting som skjer hos meg denne søndagen, er at jeg vanner blomster i dag. Det gjør jeg hver søndag, og har påminnelse lagret på data og tlf. Uten påminnelsene ville jeg rimelig sikkert glemt det. Så det er jeg fornøyd med. Blomstene ser ut til å trives, og det skaper trivsel for meg også. En lever som en reder, sies det.

Trivsel er viktig. Trivsel ligger i samlesekken Tilfredshet. Og tilfredshet er ofte nok i seg selv. Vi er opplært til å søke Lykken, men lykke kommer i små blaff, mens tilfredsheten kan vare over tid. Greia med tilfredsheten er likevel at den ofte krever litt egeninnsats. Når jeg har vasket opp eller tatt huset, for eksempel, føler jeg meg tilfreds. Og den tilfredsheten går ikke over i løpet av en time, den varer en stund. Lenge nok til at jeg kan finne andre områder og ta tak i, som jeg også kan høste tilfredshet ut av. Og slik gikk no dagan.

Det som i blant er en utfordring for min egen tilfredshet, er helsa. Den er ikke alltid på topp. Og siden en del av helseutfordringene mine handler om angst, blir jeg til tider litt ensom. Angsten hindrer meg i å gå ut i verden og være sosial på en måte som folk flest kanskje tar som en selvfølge. Det igjen må ikke bety at eneste løsning er å sette seg ned og gremmes, i stedet får en finne andre områder hvor tilfredshet får levevilkår. Så i tillegg til å vanne blomster på søndag, er  jevnlig omgang med kjæresten min et pluss for meg. Det samme med tid brukt sammen med barn, bonusbarn og barnebarn. I tillegg jobber jeg på et atelier tre dager i uken, og kommer meg ut og treffer folk da. Likevel, det blir en del alenetid. Og i blant blir lyden av stillhet nærmest overdøvende. Men heldigvis trives jeg oftest greit i mitt eget selskap, om ikke angsten er for påtrengende, eller en depresjon bringer meg inn i mørket.

Noe som har fylt dagene mine litt de siste årene, er Vannlandet. Det å skrive blogg har gitt meg en mulighet til å sette ord på tanker og følelser, som jeg kanskje ikke ville hatt uten bloggen. Håpet er at den som leser kanskje også får noen egne tanker ut av det jeg adresserer. At det finnes noe å gjenkjenne, som kanskje ikke alltid har en egen arena det kan få utfolde seg på. Mye av målet ved skrivingen har vært å fokusere på det positive ved tilværelsen, uten å fortrenge utfordringene. For en trenger ikke å fortrenge alt som er vanskelig for å ha det bra, tenker jeg. I stedet er det ganske sikkert at fortrengning gjør deg mindre tilfreds på sikt. Du vet den der klumpen i magen, som aldri blir helt borte samme hvor mye en smiler eller samme hvor høyt en ler. Det er mange som har en slik klump, andre har en diger elefant i rommet som til tider gjør tilværelsen litt for trang. Men det meste går an å snakke om, og de fleste følelser er til å leve med. Uten at en nødvendigvis trenger å kjenne på dem hele tiden av den grunn. Det er lov å ta en pause og i stedet se litt rundt seg.

Selv om Vannlandet har betydd en del for meg de siste årene, har jeg i det siste tenkt at det kanskje er på tide å avslutte bloggen snart. Det er jo ikke til komme bort fra at jeg ikke treffer like store lesergrupper som unge damer som skriver om skjønnhetsoperasjoner, dyre vesker og andre slike viktige ting, så i blant føles det litt bortkastet å bruke tid på dette. Men hva jeg skal finne på i stedet, vet jeg ikke helt, så vi får nå se. Det jeg med sikkerhet kan si, er at nå har jeg i hvert fall skrevet nok for denne gangen.

Bildet viser gårsdagens høne mens den står til kok.

Ta deg gjerne et par dansetrinn mens du lytter til musikken jeg la ved under Dagens link, om du ikke har noe viktigere å gjøre akkurat nå.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 



















lørdag 23. juni 2018

Folk er stort sett mer enn utfordringene sine.




I går kjøpte jeg meg ei tre kilos høne, og i dag skal jeg lage meg hønsesuppe. Noe jeg regner med blir ganske godt. Mye blir det også, så da fryser jeg i porsjonsbokser og har til en annen dag. 

Som den brave leser nok har fått med seg, så lager jeg ofte mat i store porsjoner og fryser ned. Det gjør at jeg de fleste dager slipper å lage noe. Maten går rett fra frysen til mikroen, og er ferdig på ca fem minutter. Det igjen har ledet til at jeg spiser mye sunnere enn tidligere, fordi jeg ikke så lett tyr til noe kjapt og lettvint når jeg handler inn lenger.

Det var dagens planer. I går lagde jeg ikke mat, men varmet meg en boks med Szechuan fra frysen. Den smakte utmerket. Jeg liker asiatisk mat. På kvelden så jeg på VG lista på tv, men det sugde skikkelig. Makan til dårlig show skal en lete lenge etter, spør du meg. Det må da finnes musikere i Norge som lager noe bedre enn dette. Eller kanskje det bare er at jeg har blitt gammel. Ikke godt å si. Tilskuerne var i hvert fall stort sett førpubertale, så det ut som. Til mitt forsvar lytter jeg gjerne til ny musikk fremdeles, og er lite opptatt av Bruce Springsteen, Dire Straits og alt som var bedre under krigen.

På arbeidsfronten holder jeg på med porselen for tiden. Samtidig som jeg forsøker å lære noen av de andre på atelieret litt om dreiekunsten. Jeg ble overrasket over hvor lærevillige de er, og hvor kjapt de får forståelse for hva som er nødvendig å ta med seg av grunnleggende ferdigheter. For akkurat som ved bilkjøring, finnes det noen grunnregler. Og lærer du deg ikke dem, vil det etter hvert ganske sikkert føre til et kræsj.

Mitt eget porselensprosjekt handler akkurat nå om dreining av små krukker. Jeg ser på dem som skisser. Etter hvert er planen å utvikle dem videre, slik at de kanskje en dag oppleves som spennende å se på, og så implementere dem i en porselensutstilling. Men fram dit er det en lang vei. Det er atten år siden jeg la opp som keramiker, og ting og tang trenger litt oppfriskning både i forhold til hender og hode.

Fredag var jeg og så en annens utstilling. Utgangspunktet var at jeg var nysgjerrig på noen som små skulpturer av Marianne Berg, og kanskje enda mer på hvordan hun presenterte dem. Hun brukte sokler og små hyller som hun selv hadde laget, og de framsto som små smykker i seg selv, i mine øyne. Der har jeg mye å lære. Utstillingen kan du se hos Kraft i Bergen.

Sånn, det var det. Og det ble kanskje ikke så lett å lese ut ifra dagens blogg at den er skrevet av en lungesyk, uføretrygdet mann i sekstiårene med uttalt angst og depressive tilbøyeligheter, men det er i grunnen litt av poenget med denne bloggen i utgangspunktet: alt er ikke alltid så svart/hvitt som en forsøker å gjøre det til. Folk med utfordringer er gjerne mer enn utfordringene sine. Akkurat som mange også er mer enn sin hang til stigmatisering. De fleste er mye, mye mer, enn det vi ser. Det gjelder derfor deg også.

Ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link. Oppdaget disse på Graham Norton i går kveld:



søndag 17. juni 2018

Lykke er ingen allmentilstand, mens en lampe, derimot, lyser, og lyser, og...




I dag kommer det til å pipe i telefonen min. Og poppe opp varsel på dataskjermen. Det er en konsekvens av prosjektet «Bjørn lærer seg til å bruke telefon og data til mer enn å sende meldinger og å lese nyheter». Og søndag er vanne_blomster_dag her hos meg. Noe jeg har en tendens til å glemme. Eller HADDE en tendens til å glemme. For nå piper det altså hver søndag. Og ikke bare én, men to ganger. Slik at jeg får ut fingern. Først på morgenen, og så i ettiden. Dette har ført til at blomstene mine nå har klart å holde seg i live en stund, fordi de får vann. Og det gjør meg lykkelig. Eller tilfreds, er vel mer riktig å si. For lykkefølelsen krever nok litt mer før den blir merkbar. Tilfredshet er likevel stort sett nok for meg, kjenner jeg. For er jeg tilfreds, er jeg i hvert fall ikke ulykkelig. 

En ting som i blant får meg til å kjenne på lykke, er å lage mat til noen.

I går lagde jeg mat til noen, i går var jeg også litt lykkelig. Da lagde jeg Nasi Goreng. Det er en indonesisk risrett med for eksempel kjøtt, grønnsaker, løk, ingefær, søt chilisaus og Kesap manis. Sistnevnte er en søtet soyasaus. 

Før kunne jeg kjøpe en enkel variant av retten på butikken, dvs en base/en pose krydder, men den muligheten har jeg ikke lenger der jeg handler. Så selv om jeg liker denne retten, er det derfor lenge siden jeg har spist den. Vi snakker flere år. Jeg har heller aldri laget den helt fra bunnen av, så det var knyttet litt spenning til gårsdagens forsøk. 

Forsøket gikk fint. Maten smakte. For noen. Kjærestens pode likte ikke søtsmaken, men selv syntes jeg det smakte konge. Så dette kommer jeg til å lage igjen, selv om det krever litt mer tid og arbeid enn å varme seg en ferdigpizza. En stor porsjon som jeg kan fryse i mindre porsjoner, slik at det bare tar noen minutter å varme innholdet i mikroen når jeg skal spise middag etter en dag på atelieret. Jeg har mange slike bokser frosset ned etter hvert, men flere forskjellige retter. Alt fra Hval til Dal, fra Kinaretter til Kjøttkaker. I går lagde jeg nok Nasi Goreng til at både kjæresten og jeg fikk noen porsjoner i våre respektive frysere. Så det er jeg fornøyd med. Eller tilfreds. Lykken derimot, ble mer som et blaff mens jeg kokkelerte og mens jeg åt. For slik er det gjerne med lykke. Den er flyktig. Noen ganger som en lett bris, andre ganger som en storm. Men den beskriver ingen allmentilstand. 

Om du får lyst til å forsøke selv, så google deg fram til en oppskrift. Den jeg brukte fant jeg i en av kjærestens kokebøker, og det gjør den vanskelig å dele her. Ikke husket jeg å ta bilde av den ferdige maten heller. Så dagens matbilde viser et tomt bananskall. Å spise bananen som vokste innenfor skallet til frokost i dag, gjorde meg ikke lykkelig. Men jeg spiste den med tilfredshet. Og det er som tidligere nevnt ofte nok. I hvert fall for meg. Jeg kaller det å være innafor. Det er mye som er innafor i livet mitt.

Det er mange som kjenner til det å være ulykkelige. Men de færreste opplever å kun få kjenne på den følelsen. De fleste har også vært innom lykkefølelsen, en eller annen gang. Om du er en av dem som engang har kjent på følelsen, betyr det nødvendigvis at du har evnen til å føle lykke. Og har du kjent på det før, kan du kjenne på det igjen. Akkurat som med tristhet, metthet, eller andre følelser vi går igjennom. Følelsene kommer, og så går de gjerne vekk igjen. Til og med depresjoner, kjærlighetssorg, savn, raseri eller lignende sterke og altoppslukende følelser går gjerne over. Eller minskes. Slik at det blir plass også til andre ting igjen. Noe som kan være vanskelig å huske på om følelsen(e) det gjelder er overveldende og varer en stund, men altså - tro meg - alt kommer og går. Slik som tidevannet. Både gode og dårlige følelser skyller fram og tilbake i oss. Bare at noen ganger tar de seg litt god tid.

I dag skal jeg lage meg thaisuppe. Toro sin. Ikke fordi det frister nevneverdig med Toromat, men fordi jeg fant en pose bak i skapet som går ut på dato i disse dager. Selvfølgelig kunne jeg bare kastet den, siden jeg sjelden spiser annet enn det jeg lager fra bunnen av for tiden, men det syntes jeg var litt råflott. Litt sløseri. Jeg har tross alt betalt for posen en eller annen gang. Om jeg ikke mente å spise suppen, kunne jeg kastet skiten utenfor butikker, i stedet for å bære den hjem slik at den kunne få fylle opp skapet mitt i et år eller to.



Dette ble mye om mat. Ellers er hodet mitt fylt opp med lysten på en lampe, for tiden. Inne i hodet mitt har det en tendens til å hoppe og sprette litt fra det ene til det andre. På samme vis som det spretter litt fram og tilbake i følelseslivet mitt. Og nå om dagen har jeg altså lyst på en ny lampe. En gammel en. Stålampe.  Fra før har jeg en tivolilampe og en retro, grønn skrivebordslampe, men nå ønsker jeg meg altså en sånn med diger (helst i rødt og gull), pompøs skjerm med dusker. I stilen du finner under denne linken. Å få tak i en slik tror jeg ville bragt fram lykkefølelsen i meg for en liten stund. Etterfulgt av enn litt lenger periode med tilfredshet. 



Ja, ja, det er godt å ønske seg ting. Helst opp mot noe, ikke bare vekk fra noe. Og gjerne noe som faktisk er oppnåelig. Men en må gjøre ting også, en kan ikke kun sitte stille og drømme eller skrive blogg om lykke og eller mat. Så nå skal jeg kaste bananskallet mitt, og så skal jeg vanne blomstene mine.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - Er litt hekta på "Highasakite" for tiden:





fredag 15. juni 2018

Virus, porselen og et føkkings kinderegg.






Fredag, og det regner. Etter værmeldingens prognoser skulle det vært storm også, i natt. Men den merket jeg lite til. Det ble litt vind, men ikke akkurat storm. I hvert fall ikke her jeg bor.

For noen dager siden klikket jeg på en video. En gammel venn hadde tagget meg, så videoen havnet på FB-veggen min. Og selv om jeg var trøtt på morgenen da jeg åpnet den, og deretter klikket tillatt på et spørsmål, er det ingen unnskyldning. For jo, det var selvfølgelig et virus. Og jeg burde selvfølgelig skjønt det.

Første steg for å rette opp i skiten, ble å skifte passord. Men så begynte jeg å bli bombet av varsler fra virusprogrammet mitt, som fortalte at en trussel var oppdaget. Men når jeg så ba programmet slette trusselen, forandret trusselen adressen sin, så det dukket opp igjen. Etter hvert ble det problemer for meg å holde unna alle varslene, så de hopet seg opp. Noe som selvfølgelig tar opp mye plass både i følelsene og i konsentrasjonsevnen når en sitter foran skjermen, og derfor lett blir et stort irritasjonsmoment. Ikke visste jeg om det ble sendt tilsvarende videoer fra min konto til mine venner nå heller. 

Når slike problem oppstår, begynner jeg gjerne å lete etter løsninger på nett. Og ofte finner jeg da tilbud som ber meg om å laste ned noe som i dette tilfellet vil renske opp i problemet. Men har du lastet ned et virus allerede, er jo ikke nedlastinger en ikke helt vet hva er, det en ønsker å begi seg ut på, kanskje. Men jeg fant løsningen, som var veldig enkel, og nå skal du få den, om du var like dum som jeg var:

Jeg bruker chrome og Mac, men det fungerer sikkert på samme vis andre steder også. Du klikker oppe i høyre hjørne på skjermen din ( på min Mac ligger det tre prikker der) og velger «Innstillinger». Videre scroller du ned på siden som da kommer opp og klikker på «Tilbakestill innstillingene til standardverdiene». Voilà, problemet løst. Tror jeg. I hvert fall stoppet varslene fra virusprogrammet mitt, og de har ikke kommet tilbake.

Nå er ikke jeg den skarpeste kniven i skuffen når det kommer til data. Men det er visst ikke så dumt å fjerne utvidelser på denne måten fra tid til annen uansett, har jeg forstått. For du har nok flere enn du aner, og ting hoper seg opp og tar plass og kapasitet. Du risikerer å miste ting som ADblock samtidig, men sånt er jo kjapt å få på plass igjen. Du kan også klikke deg inn på de nevnte tre prikkene, gå til «flere verktøy», videre til «utvidelser», og der fjerne en og en, om du skjønner så mye av hva som ligger der. Det gjør gjerne ikke jeg. Like lite som jeg forstår hva alt som ligger under «programmer» er. 

Det var datahjørnet. Men min verden har flere hjørner, og et av dem er kunst. Der arbeider jeg videre på porselensprosjektet jeg nå har startet opp, og har fått laget noen skisser som nå står til tørk, før de skal brennes. Og ja, det er litt morsomt å dreie igjen etter atten års tørke, kjenner jeg. Ikke så morsomt at jeg ville hatt det som levebrød igjen, men likevel innafor, som en sier. Så får jeg nå se hva det ender opp i. Ideene og mulighetene er i hvert fall mangfoldige pr. i dag.



I går hadde vi storfint besøk på atelieret. Galleri Vox, hvor jeg arbeider, er et tiltak for kunstnere med psykiske problemer, slik at de kan få arbeide videre på tross av sykdom og uførhet. Dette er et tiltak som betales av NAV og Bergen kommune. Selve driften er satt ut til Fretex, som er en bedrift som driver med attføring. For vårt tilfelle er attføring likevel ikke motivet, Galleri VOX er i stedet det som kalles en varig tilrettelagt arbeidsplass. Det det heller ikke er, er et behandlingssted. Daglige ledere er alle kunstnere selv.

Besøket vårt i går, skyldtes at det har kommet nytt blod inn på sjefsnivåer i Fretex, og disse ville gjerne bli kjent med og åpne for dialog med oss. En dialog jeg ble en liten del av, og det føltes bra, med tanke på å ha en stemme i videreutviklingen av stedet. For alt kan utvikles videre, om en har lyst. 

Så, for å oppsummere, så har det vært et par gode opplevelser i hverdagen min i det siste. Ut fra den påstanden, går det videre an å lese seg fram til at gode opplevelser ikke nødvendigvis må være gigantiske for å bli klassifisert som gode nok til å snakkes om. Og det er fint å huske på. Og viktig. For meg ble høyderne å løse et lite virusproblem, bli tent av litt  leire og dreiing, og å få sagt litt om hva jeg mener til dem som styrer bruken av pengesekken jeg er avhengig av for å ha en atelierplass, der jeg fortsatt kan være i stand til å arbeide med kunsten min.  Det er tre ting på en gang det. Og det igjen er jo reine føkkings kinderegget. Ikke verst for en trygda.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:








fredag 8. juni 2018

Listhaug, en veranda og Sex on the beach.




Det kom ikke akkurat som noen overraskelse at solen skinte da jeg våknet i dag. Overraskelsen kommer vel først når jeg oppdager hvor mye jeg savner den når regnet kommer. Fram til da nyter jeg varmen og verandaen min, og koser meg på solsenga når jeg kan. 

En veranda og en solseng høres kanskje ikke ut som en fest, men for meg er det nesten det likevel. For fram til for et par år siden brukte jeg aldri verandaen min. I stedet holdt jeg meg inne pga av angst. Så det å nå kunne nyte solen og varmen som jeg gjør, er ganske verdifullt for meg. Det er kanskje ikke som en tur til Spania eller en safari i Afrika, men det er likevel et stort sprang fra mørket jeg levde i i mange år. Alt kan sees i forhold til noe. 

Listhaug har vært framme med leppa igjen. Denne ganger hevder hun at ikke alle kulturer er like mye verdt, med henvisning til manglende religionsfrihet og til kvinneundertrykking, og land hvor jenter ikke får bestemme over egen kropp. Men hun unnlater i samme slengen å nevne de små guttebarna som omskjæres også i vårt land. Jeg tror ikke pjokkene fikk velge selv om de ville skjære av seg litt av tissen sin.

Listhaug kunne valgt en annen måte å si ting på, som for eksempel at det finnes saker og ting i de forskjellige kulturer som kunne trengt en forandring. Slik det finnes hos oss også. De siste årene har for eksempel mange goder de svakeste i Norge tidligere fikk, blitt minimert, og det med hennes parti ved roret. I tillegg har #metoo vist at det nok finnes en del grums også her, når det kommer til hvordan holdninger er ute blant folk. Det er også slik at mange kvinner i vårt land blir forsøkt hindret i å si sin mening på nett, ved hjelp av trusler og skittkasting. Med eller uten dickpics som vedlegg. Vi har jenter og kvinner som finner nakenbilder av seg selv på nettet, etter at hackere eller forsmådde friere la dem ut. Vi har kvinner som blir banket i hjemmet, homofile som blir banket på byen, muslimer som må tåle ukvemsord og hat, langt mer menn enn kvinner i ledende stillinger, og et overtall kvinner i lavtlønnede yrker. Samtidig mener jeg å ha lest et sted at det finnes gjennomsnittlig ett til to barn i hver skoleklasse som blir misbrukt. I tillegg kommer de som blir mishandlet på andre måter, fysisk og psykisk. Det skulle tilsi at der det er samlet 25 menn, for det dreier seg mest om menn, er det minst to overgripere pluss voldsmennene. Så kan en jo regne etter selv, og se på summen en får om en tar utgangspunkt i besøkende ved et handlesenter en lørdag. Alternativt kun i kassakøen.

Det finnes sikkert forskjellige overslag og tall. Men her er en artikkel som hevder at et av fem barn utsettes for seksuelle overgrep av en eller annen form. Våre barn. Dine barn. Det vil si to av ti. Eller fem i en skoleklasse på tjuefem. Om dette er et eksempel på en god kultur som gjør oss bedre enn alle andre, så har nok jeg misforstått noe. For i mitt hode sier det mest om en ukultur. Et gammelt munnhell sier noe om steinkasting og glasshus, mener jeg å huske.



Jeg vet ikke hva Listhaug vil med slike utsagn som hun serverte nå, men jeg kan tenke meg at det handler om oss og dem, og om å forsvare hvorfor vi må verne om grensene våre og «det norske». Hun setter folk opp mot hverandre og nærer under hat til det fremmede, føler jeg. Motsatsen ville vært å å finne fellesnevnere som bringer oss nærmere hverandre, og samtidig da gi mulighet for samarbeid og utvikling. Det som når det kommer til flyktninger og innvandrere blir kalt integrering. Utsagn som Listhaug sitt, får meg ikke til å tenke at hun er nevneverdig opptatt av integrering. Hun virker i mitt hode mer opptatt av å høste mynt blant haterne.

Det er mye skit en kan lese i avisene en vanlig dag. Og selv om mye av det er utilgjengelig bak en betalingsmur, får en likevel med seg litt av det. I dag kan en for eksempel lese at vi skal få en ny realityserie, som kalles Love Island. Programleder ser ut til å kunne bli Tone Damli. Så får vel hver enkelt kjenne etter da, om det er en ny kloning av Paradise Hotel vi trenger, her i vår kulturelle høyborg. Snart kommer jo også Sex on the Beach.

Det er fredag. Solen har nådd verandaen min, så jeg får avrunde, kaste det meste av klærne og komme meg ut. Kanskje blir det en liten øl i varmen i dag. Jeg har ingen planer om å bruke bilen denne dagen, så det må jo kunne gå bra. Utover det har jeg ikke så mye på hjertet her og nå, så da sier jeg bare tudelu og overlater deg til deg selv og dine egne tanker.

Det øverste bildet viser meg selv ute på verandaen min, en soldag i mai uten angst, med et snev av lykke i hjertet og med favoritt ølet mitt i handa. Det andre bildet viser et maleri jeg holder på med for tiden. Det peker bakover i tid, og har fått tittelen "Flashbulb memories No.2" 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 













tirsdag 5. juni 2018

Det skal ikke stå på det.




Solen skinner, det skal ikke stå på det. Selv om temperaturen har falt noen grader, er det likevel ingen grunn til å klage. Fremdeles er det mulig å steke flesket og få litt D-vitaminer på plass i legemet etter vinteren. Noe jeg har utnyttet godt den siste tiden. På verandaen min. Men i går ble det plutselig nok. Kanskje det ble for mye varme, eller kanskje noe annet, men plutselig gikk lufta ut av meg. Ikke godt å si hva som skjedde. Noe var det i hvert fall. For en tid tilbake fikk jeg påvist delvis binyresvikt, og fra før sliter pusten litt ved for lav eller høy temperatur. Sånn er det å være ufør, det kommer med noen årsaker. Det skal ikke stå på det, selv om enkelte hevder at ufør = lat. I dag er jeg derfor hjemme for å samle meg litt, selv om jeg skulle vært på atelieret. Og jeg blir nok hjemme i morgen også. Men så er det tilbake, for å fortsette på et lite dreie-/leirekurs jeg har tilbudt mine kolleger den siste tiden. 

Å ta i leire igjen var moro. Selv om jeg kjapt merket at jeg ikke var fullt så god på feltet som da jeg la opp keramikerkarrieren for atten år siden, var det fremdeles noen ting jeg husket. Og det gikk kjapt å få på plass litt gamle triks. Det som likevel var mest moro, var at hodet begynte å arbeide med muligheter. Så nå kan det hende at jeg vil fortsette en stund med dreiingen utover det lille kurset jeg tilbød, og se hva det kan lede til. 



Kroppen husker, er et begrep som i blant brukes innenfor psykiatrien. Som for eksempel etter overgrep. Og litt slik var det når jeg tok i leira igjen også, bare med en positiv vridning. Hendene husket ting jeg trodde jeg hadde glemt. Og etter et par timer husket de mer og mer, og inviterte altså hodet med på reisen. Det var ikke helt som å sykle, men likevel i samme gate. Og sånt er moro. Keramikere gjør det med hendene. Det skal ikke stå på det.

En annen positiv greie jeg kjenner på, er at jeg kan utforske muligheter på en annen måte nå enn før, om jeg vil. Jeg er ikke lenger avhengig av at keramikken skal betale huslån og mat. Så da får jeg se hva det kan lede til. Noen ideer er i hvert fall i startgropa. Så da gjenstår det bare å la dem få utfolde seg litt.

Det er mye en kan gjøre, som kan gi livet nye retning og mening, om en føler at det trenger det. En venninne av meg kjøpte for et par dager siden et småbruk, og planlegger et nytt liv der. Dette er noe hun har drømt lenge om. Sånt er ganske modig gjort, spør du meg, og et stort steg å ta. Det er likevel ikke noe jeg kunne gjort. Verken alder, helse, interessefelt eller kunnskap tilsier at det ville vært en god idé å forsøke på noe tilsvarende. Men nå er det heldigvis ikke slik at det må et småbruk til for at en skal kunne kjenne på litt spenning eller et løft. Selv kjente jeg som nevnt på et løft ved å ta litt i leire igjen. Andre ting som har løftet meg siste året, er at jeg har ominnredet litt her jeg bor. Jeg har fått meg litt nye møbler og noen blomster, og dette lever jeg lenge på. Det skal ikke alltid så mye til, og det må ikke nødvendigvis koste skjorta. Brukt gir også mening. Smykkene mitt er for eksempel en gammel tivolilampe jeg fikk tak i. Gratis. Og et speil jeg fikk av døtrene mine i julegave.







Andre ting som løfter meg, er mat. Både å lage den og å spise den. Noe som kanskje skulle tilsi at jeg kjapt ville vokse utover egne bredder, men slik er det ikke. I løpet av de to siste årene har jeg tatt av ti, elleve kilo. Stort sett ved hjelp av å begrense mengde, og kutte ut snop. Og dette er et løft. I hvert fall føler jeg meg lettere og sunnere. Noe som er veldig bra for mine dårlige lunger, siden jeg slipper å dra på en dødvekt som tilsvarer ti, elleve melkekartonger hele tiden.



Andre ting en kan gjøre for å oppnå følelsen av et lite løft, er å prate seg opp. Slik jeg gjør akkurat nå, gjennom det jeg skriver. For det er veldig lett å snakke seg selv ned når de litt tunge dagene kicker inn. Noen ganger av gammel vane. Kanskje fordi en kritisk stemme har fulgt deg fra barndommen, eller fra dårlige relasjoner og opplevelser du fikk senere i livet. En stemme du har adoptert, men som egentlig ikke er din egen, det bare oppleves slik når du sier til deg selv at du ikke er noe, ikke kan noe, ikke fortjener noe. Stemmen sitter i kroppen, og kroppen husker, selv om hodet og hjertet kan være helt andre steder. Det skal ikke stå på det.

Vi husker alle saker og ting. Latter og gråt, kjærtegn og slag. I disse soldagene vi har hatt, har jeg gjenoppfrisket mange minner. Ikke så mye de dårlige, men mest de gode: En florlett gardin i sommerbris, solvarmet gress under føttene. Fyrstekake på verandaen i barndommens ferieparadis. Vasse i sivet mens ørretkyte piler mellom føttene. Slike ting. Den lille motbakken jeg møtte i går, har altså lite med de vanskelige erfaringene i livet mitt å gjøre, tror jeg. Det føles mer som om kroppen plutselig ikke ville mer. Noe som ikke akkurat gjør meg kjempelykkelig, men en må forsøke å skille mellom ting, slik at alt får det navnet det fortjener, og en ikke ender opp med å sloss mot imaginære vindmøller. Og så kommer nye dager. Nye erfaringer. Nye gleder og utfordringer. Og både du og jeg blir mer og mer hele tiden. Det skal ikke stå på det.

De to øverste bildene viser første forsøk på et par leirekrukker. Det to neste er av tivolilampa mi og speilet jeg fikk av døtrene mine (de hadde en gammel ramme de sprayet, og fikk en glassmester til å sett inn speilet i den). Og det siste er av en fiskesuppe jeg lagde for noen dager siden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - ei låt jeg hørte på radioen en dag jeg var ute og kjørte: