søndag 6. mai 2018

Noe kan vi alltid bevege oss mot. Og bort fra.






På fredag hadde jeg en elektriker på besøk. Ikke for å drikke kaffe, men for å hjelpe meg med noen saker som burde fikses. Blant annet henge opp en ny lampe i taket på kjøkkenet. Den gamle jeg hadde besto av to lysrør, og den smuldret opp mellom fingrene mine da jeg skulle skifte et av dem. Det ledet til at jeg har manglet lys på kjøkken noen uker, før jeg kjøpte meg noen spotter som nevnte elektriker altså monterte for meg. 

Det gjorde seg med spottene, synes jeg. Nå kan jeg sende lys dit jeg vil i rommet, og siden leiligheten min har en åpen løsning, blir overgangen mellom kjøkkendelen og stuen mindre påtagelig. Det var vanskelig å gjøre det koselig med de gamle lysrørene. Ofte endte de opp med å være på, eller av. Så samtidig som jeg fikk opp mine nye spotter, fikk jeg i tillegg montert en dimmer, så nå funker det langt bedre enn med flombelysningen lysrørene ga meg. Det gjør meg veldig fornøyd. Til tider nærmest full av lykke. Egentlig. Det er bare det at jeg hadde vent meg litt til å leve uten taklys allerede, så det føles en smule rart uten tussmørket når jeg skal lage morgenkaffen min. Men dette er jo en overgang, regner jeg med.

Det er mye en kan venne seg til, og mye en kan leve med. For noen handler det om livssituasjoner som andre kanskje vil se på som uholdbare. Selv levde jeg med fysisk og psykisk vold i mange år som barn, og det var på et vis den eneste virkeligheten jeg kjente, for selv om jeg var oppmerksom på at andre barn levde annerledes, kunne jeg ikke helt tro på at de ikke var redde hele tiden. Jeg ønsket meg nok bort fra livet jeg levde, men jeg hadde ikke noe konkret jeg kunne ønske meg til. Verden min var for trang. Og da jeg omsider kontaktet barnevernet på egenhånd, ble jeg avvist og sendt hjem. Sosialsjefen kjente min far. For barn som vokser opp i dag, er forhåpentligvis forholdene annerledes nå. 

Det å leve opp som jeg gjorde, medfører noen utfordringer. Som voksen har jeg hatt forhold som har endt i mønstre og problemstillinger mange ville flyktet fra rimelig kjapt, men som jeg likevel valgte  stå i litt for lenge. Jeg mistet nok en gang egenverdien og troen på meg selv, og levde på en illusjonen om at ting ville ordne seg og bli bedre bare jeg strakk meg langt nok, var snill nok og forståelsesfull nok. Men det skjedde selvfølgelig ikke. Ikke som barn, og ikke i voksen alder.

I blant hører man om at folk som har sonet lang tid i fengsel, ikke ønsker seg ut igjen, fordi det blir skremmende med alle valgmuligheter og alt ansvaret de må forholde seg til, samtidig som de mister vegger og klare rammer rundt seg. Historier som omhandler mishandlede kvinner som ikke forlater sin overgriper, er også noe vi hører om. Ofte handler kanskje disse kvinnehistoriene om at noe har blitt ødelagt i deg. Så som troen på deg selv og dine muligheter og rettigheter, gjerne fordi identiteten din har blitt utsatt for angrep over lang tid. Du er blitt en dritt, som ikke er verdt noe, ikke får til noe, og livssituasjonen du lever med er derfor din egen skyld, ditt eget ansvar. For selv om en vet at det ikke er ens eget ansvar, så kan følelsene si noe annet, og få deg til å tvile.

Nå er det selvfølgelig et langt hopp mellom opplevelsen av min mye lampe og historiene jeg skildrer, men poenget var å illustrere dette med å være i stand til å leve med noe andre kanskje ikke helt klarer å forstå, og at de derfor lett kan dømme deg. Men vi har alle vår historie, og en rekke med tilpasninger bak oss. Til og med alle denne verdens dommere. Vi lever med saker og ting i livene våre som vi kanskje ikke ville trodd vi ville akspetere, før vi omsider satt fast i det, og sto foran de vanskelige valgene. 

En mann jeg kjente en gang, var til tider totalt oppgitt over hvor snevre, kravstore og vanskelige enkelte eldre til tider endte opp med å bli. Blant annet stønnet han ofte og tungt over sin mor.  «Om jeg noen gang blir slik, så skyt meg», var kvedet han da gjerne endte opp med å framføre. Men plutselig en dag var han selv blitt en gammel mann, og oppførte seg på samme vis som de han en gang kritiserte. Han ble kravstor, oppfarende, sær og dømmende, men han så det ikke selv. Og familien rundt levde med det hele, uten å gi han ei eneste kule i pannebrasken. Alle hadde vent seg til situasjonen, funnet sine strategier for å takle den, og lærte seg til å forsvare sine egne valg. Slik vi alle gjør. Ofte ved hjelp av taushet.



Så, hvor ville jeg med dette? Jeg vet ikke. Det ble bare noen tanker jeg fikk, da jeg opplevde at det nye lyset i leiligheten min kom med en litt overraskende bivirkning. Og så begynte jeg å tenke på alt det folk lever med av kameler som skal svelges og elefanter i rommet, og hvor redde vi til tider er for å bryte ut av det som er trygt, selv om det ikke nødvendigvis er en drømmesituasjon vi lever i. Samtidig er det dette med hva et godt liv er. Og lykke. Selv er jeg både fysisk og psykisk syk, og sliter til tider ganske mye med det. I blant gjør dette daglige slitet meg ganske ulykkelig. Samtidig blir jeg gjerne lykkelig over noe så lite som en ny lampe eller et godt måltid. I går, for eksempel, lagde jeg den beste Nachosen jeg noen gang har laget. Det at jeg sliter med pust, angst og andre ting, tok ikke fra meg gleden over det. Og slik er det for mange av oss. Det finnes mye å være lykkelig over, om vi ser etter det, og ønsker det velkommen når vi oppdager det, og selv om noe kanskje ikke er det ultimate eller lar seg fikse på alle plan. For noe kan vi fikse. Noe kan vi forandre på. Noe kan vi alltid bevege oss mot. Og bort fra. Og det er det kanskje viktig å huske på, om avmakten har fortært det meste av hva du er, og alt du en gang håpet på og drømte om. 

Maleriet fikk tittelen "Taus".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar