fredag 25. mai 2018

En overraskende og hyggelig opplevelse.





I går fikk jeg blomster. Ganske så uventet. Det var på åpningen av maleriutstillingen til en kollega. Grunnen til blomstergaven var at jeg hadde forsøkt å hjelpe litt til med noen små råd i maleprosessen hans, og også var delaktig da utstillingen skulle monteres.

Å bli verdsatt på en slik måte kjente jeg var litt rørende. Ikke minst fordi det var så uventet. Samtidig ga det selvfølgelig en god følelse. Ikke fordi jeg føler mitt lille bidrag var av proposjoner som kvalifiserte til oppmerksomhet. Det var andre som hadde stilt opp mer, som også fikk blomster, og også fortjente dem mer, men vi liker vel alle å få høre at det ikke er helt likegyldig eller selvfølgelig det vi forsøker å dele.

Å være i en dialog rundt kreative prosesser og potensielle utstillinger kan være veldig givende, føler jeg. Enten det er min egen kunst som er i fokus, eller noen annens. Når en snakker sammen, vil det alltid dukke opp nye tanker, nye fokusområder og derfor også nye løsninger. Ikke nødvendigvis slik at det er den som står på sidelinjen som alltid kommer med det viktigste, men oftere i form av egne tanker hos den som eier arbeidene en fokuserer på. 

Det er lett å oppleve innspill som kritikk. Kanskje fordi en kjenner på at det en gjør da minimeres eller blir misforstått, på et vis. Om en tar til seg råd som bryter med en opprinnelig idé en måtte ha hatt, kan en også oppleve at en mister eierskap. Slike opplevelser og negative følelser kan lett lede til at en kanskje ender med å gå i forsvar, slik som barnet, som utbryter «klare sjøl» om en vil hjelpe det. Og går en i forsvar, er det fort gjort å ende opp med å forsvare seg der en helst burde alliert seg også. Selv ser jeg derfor stort sett på innspill som en mulighet når jeg arbeider med mine egne oppgaver, gitt at tid, sted, motivasjon og fokus hos den som råder er kompatible faktorer med den prosessen jeg står i. Vitsing og lettvintheter, er eksempler på noe som ikke er kompatibelt. Jeg tar yrket mitt på alvor.

I et maleri, en skulptur eller annet, er det mange detaljer som skal falle på plass. Å ha oversikt og kontroll på dem alle alene, er en utfordring. Og faren er at jeg, for eksempel, overfokuserer på ett felt, mens andre detaljer og elementer da kan bli litt neglisjert eller miste noe av sitt potensiale. Når en så kanskje skal ha ti bilder, som skal fungere og kommunisere både med rommet en stiller dem ut i, med hverandre, og ikke minst med mulige beskuere, så bør en holde tunga rett i munnen. Eller bruke blikket til noen andre som et hjelpemiddel. Jeg tenker at et hjelpemiddel ikke er noe som frarøver meg noe, verken kredibilitet eller eierskap over egne verk. Det er i stedet noe som gjør livet eller en oppgave lettere for meg, og hjelper meg til å fokusere på det som fortjener fokuset mitt - det jeg ønsker å formidle.



Sånn, dette var det jeg hadde på hjertet i dag. Ville bare dele et overraskende lite lyspunkt i en ellers ganske forutsigbar hverdag. Om du selv har lyst på et lite lyspunkt, og er i Bergen, så stikk gjerne innom Galleri VOX og ta et titt på Erik Johansens fine landskapsbilder.



Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar