fredag 27. april 2018

Livet er mer enn en fasade.





Om du har barn, lønner det seg kanskje ikke å gi dem tilgang til kredittkortet ditt. Det kan fort bli dyrt. Det gjelder i for seg også om du gir voksne tilgang. Har du gitt bort koden, så blir det neppe noen tilbakebetaling fra banken om kontoen tømmes. Det er ditt eget ansvar. Det er mye som er vårt eget ansvar. Og har du først fått en ripe i lakken, kan det bli vanskelig å sminke eller polere den bort. Så i blant er det lurt å tenke seg om før en handler.



I går så jeg et program på tv som heter Viten og vilje. Det handler om en ung dame som forsøker å hjelpe ungdom som har fått spredd nakenbilder av seg selv på nett. Og det var skremmende å se hvor organisert det var rundt denne typen bilder, med egne, lukkede grupper, hvor en måtte søke for å få tilgang. Ett krav for å bli med, kunne være at du selv måtte legge ut et bilde av noen, med personalia av vedkommende - navn, tlf.nr osv. Gruppene var også delt inn i kategorier, hvor temaene strakk seg fra nakenbilder til voldtekt.



Nå er det jo lett å tenke at den som gir bort bilder av seg selv har kun seg selv å takke. Men som det ble nevnt i programmet, så er virkeligheten annerledes for de unge i dag, enn den som vi av eldre årgang opplever. Da jeg vokste opp, fantes det ikke slike muligheter. Men for de unge har den alltid vært der, telefonen er nærmest en forlengelse av hånden. Det er via den og sosiale plattformer det kommuniseres. Og det er uansett aldri den som gir et bilde til kjæresten sin, som er ansvarlig for spredningen på nett. Like lite som at du er ansvarlig bare fordi du gikk ut, om noen kjører på deg. Når det er sagt, så skader det jo likevel ikke å være forsiktig. 



I dag er det hjemmedag for undertegnede, men etter hvert skal jeg i vei og se avgangsutstillingen til kunststudentene ved UiB. Og det gleder jeg meg litt til. Det er alltid spennende å se hva som vises i en slik utstilling. Noen arbeider med mye fokus på et håndverk, mens andre sprenger grenser. Uansett er det velkomment, opplever jeg. 



Selv gikk jeg på keramikklinjen ved det som da jeg startet het Kunsthåndverkskolen i Bergen, for så å bli til Kunsthøyskolen i Bergen, og i dag visstnok heter Fakultet for kunst, musikk og design, UiB, så vidt jeg har forstått. Og jeg hadde fire år der, hvor jeg stort sett kunne eksperimentere med det jeg ville. Noe som selvfølgelig var spennende, men som kanskje ikke helt forberedte meg på en hverdag etter studiet hvor jeg skulle leve av utdannelsen min, så litt realitetsorientering måtte til før ting falt på plass og jeg klarte å fine en nisje som var til å leve av og med. For min del ble det stort sett bruksting og pottemakeri som ble løsningen, selv om keramisk skulptur kanskje var det jeg helst ville arbeide med. Sånn er det, i blant krever livet noen kompromisser. Huslån skulle betales, unger skulle ha bleier, og regningene stoppet ikke etter det heller. Bil, bensin og mat på bordet var også et krav. Så jeg hadde ikke så mange reelle valgmuligheter, følte jeg.



I dag er jeg uføretrygdet, men arbeider likevel rundt femti prosent. Med kunst. Mest maleri, men også keramisk skulptur, installasjoner og utsmykninger. Så nå kan jeg gjøre det jeg ikke kunne som ung. For selv om jeg har fått noen utfordringer med helsa, så må jeg ikke ligge stille hele tiden. Jeg kan tilpasse ting, slik at det passer den jeg er i dag.




Når en er ung og studerer, så er det vanskelig å tilpasse ting på samme måte som når en er voksen og ufør. Utdannelsen kommer gjerne med et løp som må følges. I mitt tilfelle ble dette vanskelig, siden jeg slet med angst og depresjoner. Så jeg fikk ikke brukt og gledet meg over studietiden helt slik jeg kunne ønsket. I stedet ble det en ganske ensom og krevende tid. Derfor er det rart å se programserien på tv som heter «This is it», som følger studentene ved Kunsthøyskolen i Oslo(KHiO), Kles- og kostymedesign. Jeg kjenner på både godt og vondt når jeg ser hva de enkelte opplever som press og gleder, og minnene fra min egen studietid strømmer på.







Å skrive om disse tingene som at jeg har noen utfordringer jeg har levd med og må leve videre med, er uproblematisk for meg. Livet er mer enn en fasade, selv om enkelte rosabloggere og deres disipler kanskje ikke er helt enige i den påstanden. Så jeg kjenner ikke noe behov etter å skjule at livet til tider har vært vanskelig for meg, selv om jeg heller ikke har behov for å gå ned på microplan og utdype alle detaljer i det uendelige. Jeg kommer derfor heller neppe til å kontakte slettmeg.no i nærmeste framtid, for å slette spor jeg legger igjen etter meg på internett. Det er lite av det jeg legger ut som kommer til å forfølge meg, tenker jeg. Jeg skal for eksempel ikke søke jobb noe sted, regner jeg med, og hva gjør det egentlig at du vet noe om meg som ikke glitrer i solen? I stedet er det slik at jeg synest det er viktig å skrive om og vise ved eget eksempel at livet ikke nødvendigvis må stoppe opp selv om en får en utfordring, og at en ikke nødvendigvis MÅ la seg tynge av skam bare fordi en har en diagnose og noen sår en bærer med seg. Vi er alle mer enn diagnosen vår, og vi har all rett til å kreve at dette blir respektert. Det finnes sterkere grunner til å verdsette folk, enn til å trykke dem ned. Det gjelder meg, og det gjelder deg.



Og se, da ble det et blogginnlegg i dag også, men nå får jeg avslutte. Legemet skal vætes og tenner pusses, og så er dagen godt i gang. Huiii, hvor det går, sa skilpadda. 

Alle bildene viser gamle arbeider av meg selv.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link - musikk jeg lyttet til i studietiden:






2 kommentarer:

  1. Verktøyene er der, både for unge og gamle, kanskje erfaring, rettere, livserfaring trengs for å håndtere verktøyene godt. Men både livet og veien blir til mens man går.

    SvarSlett
    Svar
    1. Litt livserfaring skal en ikke kimse av. Det er ikke for ingenting at de eldste var stammens kloke menn i mange samfunn. I dag har vi Trump, men får håpe at han ikke er altfor symptomatisk for hva alder må bring med seg. Men han bruker telefonen, det skal han ha.;)

      Slett