mandag 16. april 2018

#feelingloved #stillinthere #makeawhish




I går fylte jeg sekstitre år. Det betyr at jeg begynner å bli litt gammel, sett gjennom de øynene jeg hadde som ung. Sett gjennom øynene mine i dag, er det selvfølgelig lett å se spor etter årene som har gått. Men ser jeg innover i meg selv, er det mye som er som det en gang var. Både på godt og vondt. Og i blant er det lett å glemme at jeg er sekstitre, mens andre dager føles det som om jeg er åttitre, eller tjuetre. Dette spriket handler litt om dagsform, men også om hvem jeg har å speile meg i der og da. 



Å speile oss gjør vi hele tiden. Andre menneskers oppfatning av deg selv er noe du bærer med deg. For noen er dette verre enn for andre. Her kan du lese en liten greie fra ei ung dame, som opplever å bli minimert og mistenkeliggjort i møte med psykiatrien. For slik er det dessverre, at har du en diagnose, kan alt du sier, alt du gjør, alt du er, alt hva du står for, relateres til, bortforklares eller minimeres pga den. Det betyr lite hva diagnosen faktisk er. Det er nok at det finnes en, og det skilles ikke mellom tyngre personlighetsforstyrrelser, depresjon, angst eller annet. For noen er diagnose deg og du er diagnose. Verken mer eller mindre.

Å bli minimert, eller tillagt/frarøvet noe, er ikke alltid så godt å kjenne på. Ikke er det så lett å forandre på det heller. I blant handler det om at du blir utsatt for hersketeknikker, andre ganger om at de du speiler deg i kanskje ikke er i stand til å se hele deg. Dette siste er menneskelig, og vi gjør det alle sammen. Vi ser verden og menneskene rundt oss gjennom det filteret våre egne øyne og følelser er. Så i blant må en bare leve med konsekvensen av hva en ser og blir sett som, og forsøke å rette nakken så godt en kan likevel. Verden er det verden er.

I blant er verden og livet likevel bedre enn andre dager. Og i går var det altså bursdag her hos meg. Denne gangen valgte jeg å si ifra til mine nærmeste at det ikke ble noen feiring. Det er ikke alltid en er der at feiringer er det som opptar en mest, eller at en har noe å feire i det hele tatt. Likevel ble det en av de beste bursdagene jeg har hatt på lenge. 



Selv om jeg ikke hadde invitert til noe, hadde jeg likevel kjøpt inn litt å bite i, i tilfelle det skulle dukke opp noen likevel. Og det var bra, for plutselig kom det melding om at eldste datteren min og barnebarna ville stikke innom en tur, invitasjon eller ei. Og det ble kjempekoselig. Eldste barnebarnet hadde laget bursdagskort med tegning av meg som selvfølgelig var spot on, og datteren min hadde bakt muffins og puttet bursdagslys i noen av dem, som bestefar måtte blåse ut mens han ønsket seg noe. Så det gjorde jeg - blåste og ønsket. For det er alltid noe en kan ønske seg, selv om en er gammel. Det skal ikke stå på det.



Jeg har tenkt litt på hvorfor denne bursdagen føltes bedre enn de 62 andre. Og jeg tror kanskje jeg husker feil. For selvfølgelig har jeg hatt fine bursdager tidligere også. Så i tillegg til at en husker best det som er nærmest i tid, tror jeg at noe av det handler om at det ble veldig uformelt denne gangen. Jeg slapp og vaske og styre og bake og å være sliten under selskapet. Samtidig kom det meldinger og gratulasjoner på telefon fra folk jeg bryr meg om, og Facebook flommet over av lykkeønskinger. 

Jeg vet ikke hvordan du forholder deg til gratulasjoner på FB. Selvfølgelig er det lett å huske på bursdager nå for tiden, siden vi blir minnet på dem, men for meg ble de litt viktige denne gangen likevel. De fikk meg til å føle meg sett. De fikk meg til å kjenne at det finnes noe bra ved meg, noe som er verdt en bursdagshilsen. Om alle hadde et negativt forhold til meg, ville jeg ikke hørt noe, tenker jeg. Og akkurat den påminnelsen var noe jeg trengte nå. Jeg trengte å se meg selv i perspektiv og føle at jeg er del av noe større enn meg selv, for å huske på min egen identitet og integritet, hvem jeg er og hvem jeg ikke er. Så takk til alle som husket på meg, og lot meg se utover det trange lille hullet jeg i blant kryper inn i for å minimere meg selv, når livet kommer med noen utfordringer.

Mer enn dette hadde jeg ikke på hjertet i dag. Så da gjenstår det bare å avslutte, slik jeg bruker å avslutte disse skribleriene mine.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




2 kommentarer:

  1. Noen ganger blir det uventede det beste, selv for en som ikke liker overraskelser eller sidetråkk fra rutinene.
    Vel blåst, tror jeg ❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Sånn er det, Annemor. Rutiner er bra som hjelpemidler, men det skader ikke med en hyggelig overraskelse i ny og ne av den grunn.:)

      Ha en fin dag. Klem.:)

      Slett