Utenfor vinduet mitt leker noen unger. Samtalene dem i mellom går lett. Det virker ikke som om de tenker seg om før de sier noe. Noen ganger virker de enige om det de vil eller ikke vil, andre ganger blir det vilje mot vilje. Og det kan ende i kjefting eller gråt. Slik jeg opplever dem, gir de seg over til øyeblikket. Videre tenker jeg at rekken av øyeblikk de opplever i barneårene er med på å forme mye av framtidens øyeblikk. Blant annet hvordan de vil komme til å forholde seg til andre mennesker. Hvis de lekende barna har trygge, omsorgsfulle og tilstedeværende voksne som de kan gå tilbake til etter leken, vil det være en god ting for dem og for senere relasjoner.
Min barndom var ikke kun lek og moro. Den var nok det óg, men det var lite trygghet, og frykten kom tidlig inn i bildet. Det samme gjorde volden og følelsen av å stå alene mot verden. Så når jeg ser tilbake, blir det et delt bilde, der det en kaller lykke, sjelden varte lenge.
Noe som kjennetegner volden, ensomheten og frykten i barndommen min, er at den i hovedsak skyldtes mennene i livet mitt. Spesielt min far, men også andre menn, som lærere, kunne slå hardt ned på meg. Jeg fikk dessverre ikke gode rollemodeller, kan man si. Slik jeg husker det, likte ikke menn meg. Jeg ble den som ikke var elskbar, den som var verdiløs, og ikke var ønsket. Den som skulle kues, i stedet for den som skulle løftes og hjelpes - ikke den som hadde et potensiale. Eller var nok. Jeg opplevde aldri å ha et potensiale noen var interesserte i, selv om jeg stadig fikk høre at jeg ikke brukte evnene mine. Jeg strakk aldri til. Om dette skyldes noe genetisk eller om det skyldes erfaringene livet utsatte meg for og formet meg til, vet jeg ikke. Men samtidig var det slik at kvinner kunne finne noe i meg som de likte. Så noe i meg var ønskelig, fant jeg ut. Selvfølgelig kom det med en pris, for lite varte lenge eller var uproblematisk, men jeg opplevde at det var verdt det. Og dette formet oppveksten, ungdommen og tidlig manndom. Det ble etter hvert mange senger jeg kunne krype opp i, hvor jeg et øyeblikk kunne føle at jeg ble tatt i mot. Hvor jeg kunne føle at jeg var nok, at jeg hadde noe å gi, noe noen ville ha. For selv om hormoner og begjær selvfølgelig raste i kroppen, så var det nærhet jeg lengtet mest etter, tror jeg. Det å gi seg hen til noen. Å ikke være alene. Dessverre var det også slik, at jeg hadde en nisse på lasset - et stort, svart hull inne i meg - som var vanskelig for noen å skulle fylle opp. Og jeg var flink til å finne kvinner med samme type bunnløse hull i seg. Man søker jo ofte dem som har noe kjent ved seg, noe en kan identifisere seg med. Noe som i mitt tilfelle ikke nødvendigvis var en god ting.
I dag, i en alder av sekstitre år, står jeg ikke hele tiden på kanten av det svarte hullet. Jeg har funnet forankringer i livet mitt og hullet har krympet. Stort sett føler jeg at det har blitt så lite at det ikke omslutter meg på samme måte som før. Jeg hopper heller ikke fra seng til seng og inn i villige armer lenger. Jeg har forstått at lykken ikke ligger i det. Lykken ligger et annet sted. Det ligger nærmere det å se og bli sett, enn bruke og bli brukt. Og selv om jeg fremdeles har problemer med å knytte meg til menn, er det ikke lenger de som får definere meg og en mannsrolle jeg etter hvert har blitt bekvem med. Jeg er mer enn barndommen min. Jeg er mer enn en endimensjonal mann. Jeg er mer enn alle reglene jeg brøt og forventningene jeg aldri kunne etterleve, mer enn alle slagene og avvisningene jeg fikk. Jeg tenker at forankringene jeg har inni meg i dag, skyldes noen verdier jeg har klart å inkorporere i livet mitt etter hvert. Pluss noen erkjennelser. Den viktigste erkjennelsen, tror jeg kanskje kan være at ingen andre enn meg selv har ansvaret for min lykke, eller for å dekke mine følelsesmessige behov. Det er jeg som styrer skuta i mitt liv. Slik du styrer i ditt.
Når en oppdager at en selv står ved roret, bør en ta inn over seg at for eksempel rus ikke alltid er en god ting for en kaptein. Det er fort gjort å gjøre eller kjøre feil i fylla. Og når jeg leser at Frp fremdeles ikke vil kutte ut alkohol ved sammenkomstene sine, og begrunner valget sitt med at de forventer at folk klarer å oppføre seg, så blir jeg oppgitt. Folk klarer jo ikke engang å bruke noe så enkelt som blinklys - i edru tilstand - hallo!
Siden politikere ikke alltid har klart å kombinere alkohol, makt og drifter, noe #metoo kampanjen har vist med all mulig tydelighet, er det lett å konkludere med at denne forventningen ikke var tilstede i Frp tidligere, og at de tror at en forventning nå er nok til å styre ei skute. For meg blir det en latterlig tankegang. Det blir som i USA, der det florerer med skytevåpen, og de sier at det ikke er våpen som dreper folk, men mennesker. Så bare kjøp de gunnerne du vil. Det er visst en menneskerett.
Jeg har ingen pistol på hofta. Men jeg har ei flaske whiskey i skapet. En liten dram kan smake godt. Det er ikke slik at jeg er noen avholdsmann. Jeg liker å ta et par fingerbredder fra tid til annen. Men jeg drikker ikke på jobb, på en lekeplass, eller andre steder hvor alkohol ikke har noe å gjøre. Og jeg har kuttet ut helgefylla. Den bringer lite godt med seg. Selv om det kan være lett å mistolke nummenhet, glemsel og grenseløshet med lykke, så tror jeg lykken er å finne et annet sted. Men hva er så lykken? Og bør vi søke etter den? Hvor skal vi i såfall søke? På Ikea? Gjennom skjønnhetsoperasjoner og Botox?
«Lykken er selvtilstrekkelig. Har du funnet lykken, så har du alt», sier Aristoteles. Det kan du lese om i denne artikkelen. Der kan du blant annet også lese dette:
«Dyrk intellektet. Som logikkens far Aristoteles påpekte, er fornuften og rasjonaliteten menneskets essensielle egenskap. For å bli lykkelig og virkeliggjøre oss selv som mennesker, må vi, med Aristoteles ord, aktualisere potensialitetene i oss. Det gjør vi ved å anvende det spesifikt menneskelige – evnen til tenkning og overveielse. En svale gjør ingen sommer, og lykken er mer enn en umiddelbar følelse. Bare fornuften kan identifisere verdier, planlegge langsiktig og gjøre gode avveininger mellom nåtid og fremtid. Et liv med fornuften som ledestjerne, betyr ikke at man degraderer følelser eller lever et kjedelig liv. Det er tvert om gjennom følelsene vi lever livene våre og opplever lykke. Oppfordringen om alltid å følge hjertet, må imidlertid tas med en stor klype salt. Hedonismen er en oppskrift på ulykke: Å gjøre det man føler for, simpelthen fordi man føler det, fører sjelden noe godt med seg.»
Og da har vel jeg fått sagt mitt for nå. Et sted må man jo slutte.
Skulpturen lagde jeg for snart førti år siden, og den forsøker å illustrere opplevelsen av hudløshet. Jeg tenker at når du er hudløs, lever du ganske utsatt, du er ganske sårbar. På det andre bildet er jeg ca tjue år, og ved siden av meg ligger den lille hunden min Tjorven.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar