fredag 23. mars 2018

The point of no return.





Det asfalteres utenfor her hvor jeg bor. Etter at de måtte grave opp og reparere noen vannrør for noen uker siden. Og det er bra asfalten kommer tilbake. Men jeg liker mindre å bli vekket tidlig på en dag hvor jeg potensielt kunne sovet litt lenge. Men sånn er livet, en vet aldri hvor haren hopper, sa mannen og satte fella i ovnsdøra.

Påstanden rundt haren, er kanskje ikke helt sann. For i blant vet vi hvor ting går. Eller vi burde vite det. Det gjelder for deg og meg, og også mennesker som for eksempel Listhaug. Det å kunne se mulige konsekvenser før en kaster seg ut på dypet, er en evne vi har, men ikke nødvendigvis alltid bruker til egen fordel. Hvorfor det ikke alltid funker, kan ha mange årsaker. En kan være litt for høy på seg selv. En kan ha gjort erfaringer som sier at det sikkert gå bra denne gangen også, eller gevinsten er så stor at vi velger å gamble. I tillegg har en mennesker som tror de har eller bør få ha større rettigheter enn andre, dvs blant annet de som heller i en en antisosial eller narsissistisk retning. Pluss at det kan handle om fortvilelse.

Maleriet jeg viser et foto av i dag, er foreløpig  siste bidrag i en serie minimalistiske motiver, som jeg har holdt på med en stund. Tittelen det fikk er «The point of no return». Et punkt vi alle nok har fått oppleve. Samtidig har vi fått kjenne på følelsen når alt håp er ute. For eksempel når den uerstattelige vasen etter gamle tante Olga går i gulvet med et knas. Da er løpet kjørt. Tiden har satt ned foten, og det er umulig å gå tilbake. Andre erfaringer kan gi større konsekvenser enn en knust vase. 

***

RAMME

klemt inn i en liten svart bok 
mellom dikt om kjærlighet:

tre aborterte fostre
blikket til en hund i det den skal dø

Og Solveig 
som så evigheten rosa
og gikk i fossen

***


Det lille diktet skrev jeg for ganske mange år siden. Siden har det blitt hentet fram og flikket på både en og to ganger. Grunnen til at jeg hentet det fram igjen akurat nå, er at jeg så et program på tv, som heter «Helene flytter inn». Denne gangen flyttet hun inn ved Modum Bad.

For snart førti år siden flyttet jeg også inn på Modum Bad, og jeg ble der i et halvt år, før jeg reiste videre til Bergen og tok utdannelsen min. Siden det har jeg arbeidet som kunstner. De siste årene som uførtrygdet kunstner, men likevel - jeg maler. Inn mot noe, og vekk fra noe. Hver uke.  

Grunnen til oppholdet ved Modum Bad var at jeg opplevde så mye angst og depresjon, at livet var blitt håpløst og for vanskelig å takle på egenhånd. Det var jeg ikke alene om å oppleve. Blant annet opplevde Solveig, ei jente på min egen alder, det på samme måten. Og en natt gikk hun ut på den vaklende broen en kan se i begynnelsen av det nevnte tv-programmet, og kom aldri tilbake. 

Vi har alle stått der hvor et eneste lite skritt framover ville ført oss til punktet hvor det ikke er mulig å gå tilbake lenger. På den ene eller andre måten. Det kan være i det lille øyeblikket før vi presser gassen i bånn for å kjøre forbi en bil, eller sekundet før vi klikker «send» på dataen. Ikke alt er potensielt katastrofalt, men nye lar seg ikke rette opp igjen likevel. 

Det var rart å se bildene fra Modum Bad. Noe kjente jeg igjen, noe hadde jeg glemt. Men mye av følelsene jeg opplevde der var veldig tydelige. Spesielt den dagen hvor vi fikk vite at i løpet av natten hadde Solveig gått ut for ikke å komme tilbake igjen. Avmakten, følelseskaoset og savnet sitter i meg enda. Og blir nok aldri helt borte. Fine, vakre Solveig som ikke gjorde noen fortred, men samtidig var så redd og trist. Den mest forsiktige av oss alle. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe, jeg skulle ønske jeg hadde sagt noe dagen før, som hadde forandret alt, noe som ga håp. Jeg skulle ønsket jeg kunne forhindret det. 

I blant føler jeg meg så hjelpeløs i møte med andres smerte, enten den er fysisk eller mental. Da, og nå. Og sikkert i morgen også. I blant fikser jeg så vidt mitt eget liv. Så hvordan skal jeg klare å fikse andres også?



Bildet med sirkelen, er en skisse jeg lagde for ca. femten år siden. Jeg kalte den "Broen, elven og Solveig". Jeg blir på et vis aldri helt ferdig med dette minnet.

Årene går. Erfaringer hoper seg opp. Dører åpnes og knuste skår ligger i gamle sår og skjærer seg fram mot The point of no return. Og i går var jeg på sykehuset og fikk stadfestet binyrebarksvikt, etter en periode med en del prøver. Konklusjonen ble at jeg har det som kalles den sekundære varianten. Men det kunne vært verre, det kunne vært den primære. Ikke akkurat gøy uansett, men alt er dessverre ikke gøy hele tiden. Dette er likevel ikke det verste en kan få oppleve, selv om det ledet meg fram til «The point of no return». Grunnen til at jeg skriver om det her, er at jeg mener ting bør snakkes om. Det bør ikke være nødvendig å skjule alt. Mens grunnen til svikten, skyldes for store mengder med lungemedisiner over mange år. Litt surt akkurat det, men lite matnytte i å dvele ved det. Jeg må og måtte jo puste.

Det går an å leve med angst, det går an å leve med depresjoner, og en lever best om en erkjenner utfordringen, har skjønt hva det går i og funnet mottrekk. Det går fint å leve med litt stikk i leddene, med cøliaki og et begynnende hårtap, eller hva en nå fyller dagene med. Som det også gå å leve med binyrebarksvikt, om en passer litt på og følger et regime. Nå som jeg er diagnostisert, må jeg gå med et lite kort på meg som sier noe om medisinering ved en krise, men det er jo heller ikke så tungt å bære. Noen få gram mer enn kjøpekortet er helt innafor. Nå gjenstår det litt scanning for å sjekke om svikten har ledet til beinskjørhet, siden det kan være en bivirkning. Men også det kan en få hjelp til ved hjelp av kjemi i pilleform.

Det var nå det. I går kveld hadde jeg besøk av barnebarna, eldste datteren min og mannen, og det var veldig koselig. Vi spiste kake og sjokolade og drakk kaffe og brus, og jeg kjente på hvor godt det er med familie. Hvor fint det er å få følge med på hvordan de små vokser og utvikler seg. Yngstemann var mest opptatt av å gulpe opp surt på moren, lage lyd og veive med armer og bein, mens eldstemann hadde lært seg den korteste veien til kjøleskapet mitt og tok eierskap med den største selvfølge. Hun hadde også lært å si tusen takk når hun fikk noe, og var tydelig stolt av det. I tillegg husket hun at Bestefar ikke kun heter Bestefar, men Bjørn også. Akkurat det var veldig rart for henne en stund. Livet er et rart sted å utforske.

I dag er det fredag, og jeg har allerede startet på påskeferien. Om noen dager kommer yngste datteren min hjem i ferien, og blir en drøy uke. Det blir også kjekt. I det hele tatt er det mye som er kjekt i mitt liv. Og sikkert i ditt også. Om du ser deg litt rundt, får du nok øye på det. Veldig mye handler om å få øye på ting. Ting som er der, men som vi kanskje har begynt å ta som en selvfølge slik at det forsvinner i den gå massen av hverdager, eller som vi har glemt og gjemt bak lange rekker av tanker og følelser rundt alt som er vanskelig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






2 kommentarer:

  1. Parafrase på Cohen:There is a moment in every life, when joy kicks in 😊

    SvarSlett
    Svar
    1. Sånn er det, Annemor. Heldigvis.:)

      Ha en fin dag.:)

      Slett