mandag 19. mars 2018

Listhaug, folk flest, og en sang til motet.




Så kom regnet. Om det var velkomment? Ikke så veldig, føler jeg. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv. Noen synes kanskje det er kjekt at regnet kom. For slik er jo vi mennesker, at vi tenker forskjellig og mener forskjellig og føler forskjellig. I tillegg velger vi forskjellig, vi handler forskjellig. Viktigheten i, og evnen til, å skille mellom det å mene/tenke/føle kontra det å handle, er det ikke alle som helt klarer å få med seg. Noe som kommer tydelig fram i diskusjonen rundt Listhaug i disse dager. For der noen klarer å diskutere sak, ender andre opp med å handle annerledes, og de mørke sidene i sjelen popper fram, ikledd diverse ukvemsord og trusler.

Selv har jeg ikke vært på nett og truet med å drepe noen. Jeg synes på en måte ikke at det er nødvendig. I mitt hode dreier saken seg i bunn og grunn ikke om folk med terrorkoblinger bør utvises, men om hvem som skal dømme folk i dette landet. Om det er politiet, rettsvesenet, folk på Facebook og i kommentarfelt, eller diverse politikere. Selv synes jeg det bør være dommerne i en rettssal, der både en anklager og en forsvarer får komme til ordet før en avgjørelse tas. Uansett mistanke, uansett forbrytelse. Dette ser jeg på som en menneskerett, og menneskerettighetene kan ikke gjelde kun for dem vi liker. Da snakker vi ikke lenger om en menneskerett. Samtidig opplever jeg det som et tankekors, at det for meg ser ut til å være noen av de samme menneskene som mener politikerne bør få dømme for å gi oss et tryggere samfunn, som på nettet også truer med å ta livet av folk som mener noe de selv ikke liker. Selvfølgelig uten lov og dom. Her er det noe skurrer, synes jeg. Noe som ikke henger på greip. Det minner kanskje litt om tankegangen jeg tror terroren vi frykter bygger på.

Det er mye som har forandret seg i velferdssamfunnet vårt de siste årene. Spesielt for de svakeste. Mens de rike blir rikere og politkerne gir seg selv solide lønnsøkninger. Goder som fantes for syke og uføre blir fjernet enda kjappere enn retten til lakrispiper og vannscootere blir etablert. Fødende får ikke tid på fødehjemmet. Stadig større bompengeregninger gjør det vanskelig for barnefamilier. Eldre og pleietrengende lever under regimet til ei stoppeklokke, og medisiner er for dyre til å gi til de aller sykeste. Samtidig ser det ut til at veldig mange ikke får med seg dette, ikke bryr seg, eller synes det er viktigere å spre fremmedhat. Er det disse menneskene som bør få stake ut veien i landet vårt og styre via en representant som Listhaug?

Å løse opp rettsstaten er ingen god ting for folk flest, tror jeg. Å sette inn sterke menn eller kvinner i stedet for et solid rettsvesen, er gjort før, og vi har også i dag slike styresett rundt om kring i verden. Selv føler jeg sterkt at jeg heller vil bo her enn der.

Så har vi bildet som startet hele greia da, og som ble lagt ut av Listhaug. På samme dag som Utøyafilmen ble lansert. Og jeg tenker at selv om det skulle vise seg at det ikke er en tilsiktet kobling der slik hun hevder, så føler jeg meg ikke trygg med tanken på at en politiker som IKKE ser den mulige koblingen skal få lov til å begynne med å dømme folk. For da mangler du et eller annet, tenker jeg. For eksempel vidsyn. Og empati. Det blir som i målet helliger midlet. Men det gjør det jo ikke. Det bør det ikke få.

Det stormer i politikken. Og kanskje er det en positiv ting. Ting blir dradd litt fram fra mørke kroker, og blir synlige for folk flest. Synlighet er bra. Ingen er tjent med at ting skjer i det skulte. Men ikke alt som popper fram i disse dager er mørkt og truende. For samtidig som rasister og nynazister og høyrevridde av forskjellig brunkulører rasler med sabler og kors og ber oss sende blomster til flyktingenes heilnorske nemesis, dukker det opp en vilje blant folk i Norge vårt langstrakte, som viser hva brorparten mener om saken. Noen startet en innsamling til Leger uten grenser, som en motvekt til Listhaugs blomsterbuketter. Og nylig var innsamlingen oppe i tolv millioner kroner. Sånt er fint, synes jeg. Folk markerer en motstand mot populisme, skremselspropaganda og en retning mot det totalitære på en positiv måte. Ingen trusler blant folk flest. Ingen som får beskjed om at de bør drepes eller massevoldtas av en gjeng flyktinger. Kun noen kroner til Leger uten grenser.


Dett var dett. Det er mandag, dvs handledag. For meg selv, kjæresten, pluss hennes far, som ikke er i stand til det selv lenger. Og sånn gikk no dagan.


Bildet på toppen viser hva som dukket fram da jeg dro fram sofaen min for noen dager siden. Det hadde samlet seg mye drit der. Slik det ofte gjør der det er mørkt og trangt.


Ha en fin dag.


Bjørn


Dagens link:



2 kommentarer:

  1. Dukket opp da du dro frem sofaen? Og jeg som trodde du hadde vært i de mørkeste kroken på fb- Tror det er ganske mange som sov seg gjennom samfunnsfagtimene.
    Tredeling av maktfordelingen i Norge burde være kjent. Storting (bestemmer lover), regjeringen, (styrer landet etter lovene) og domstolene,(fastslår om noen bryter lovene).
    Vanskelige greier, for mange tror jeg.
    Klem.

    SvarSlett