Hei, her er jeg. Og her er jeg hjemme.

Det er påsketid. Og på Facebook kan en lese om de som har dratt på hytta, alternativt har tatt turen til syden eller andre mer eller mindre skryteverdige steder på vår lille klode. Gjerne rikt illustrert med bilder av solfylte, hvite vidder, eller paraplydrinker og nesten like, hvite sandstrender. Selv er jeg hjemme i min lille leilighet, her er min påske, og nå legger jeg ut bilder herfra. Jeg vet ikke hva som er verst eller best.

I går kjøpte jeg meg noen blomster. Det er det ikke ofte jeg gjør. For de pleier å dø for meg. Men nå tenkte jeg at jeg skulle forsøke med litt grønt igjen likevel. Litt kostet blomstene mine, men langt mindre enn en påskeferie. Og med litt innsats varer de lenger også. 

Som det kommer fram på bildene, ble det litt overvekt av grønnsjatteringer som ble bragt i hus. Fargesprakende blomsterkroner holdt jeg meg unna. Ikke fordi jeg har noe i mot dem, men fordi de oppleves som enda vanskeligere å holde liv i enn en yuccapalme. Nå kunne jeg selvfølgelig gått for noen blomster i plast, mange av dem ser jo ganske fine ut, men det blir på et vis som å innføre et nederlag i leiligheten min, som jeg må forholde meg til hver dag, føler jeg. Litt som å få omplassert eget fett i kroppen for å få trendriktig ræv, eller å gå med tupé. 

I den siste tiden har jeg hatt det litt kjekt med å utvikle miljøet jeg bor i. Dvs leiligheten. Tross alt tilbringer jeg jo ganske mange timer her i mitt lille rede, siden jeg arbeider kun femti prosent på atelieret, og er lite ute ellers pga sosial angst. Ikke inviterer jeg så mange inn til meg heller, og enda færre inviterer seg selv. Noe som kanskje skyldes en fornemmelse av tilknytningsvegring hos meg, som lett kan mistolkning som avvisning. Ikke fordi jeg nødvendigvis vil være slik, men fordi jeg ikke klarer å få til noe annet, eller ikke våger. Så, for å konkludere, sitter en mye alene, er det jo kjekt å kunne ha det litt koselig der en bor. Og nå når jeg legger ut et par bilder, er det jo nesten som om du er her sammen med meg du også.

Hva folk flest legger i begrepet koselig, er nok forskjellig. Selv tenker jeg at et snev av levd liv bør få ha sin plass i min personlige koselighet. Noen bilder av barn og barnebarn, og noen pyntegjenstander som bærer en litt større historie i seg enn at de ble kjøpt i en interiørbutikk, har derfor fått sin selvfølgelige plass. Blant annet har jeg foto fra tilbake til tippoldeforeldre stående framme. Og pyntegjentander jeg har arvet får også eie sin lille plass i lyset, i stedet for å bli pakket ned og oppbevart på det viset. Det lille, slitne bordet med blomster på og rundt, er for eksempel etter min bestemor.

Dette illustrerte litt av hva jeg har, hva jeg lever i og med. Men i fantasiene mine, har jeg ofte drømt om en stor, hvit futuristisk bolig i åssiden, der minimalismen blir dyrket og finpusset til en absolutt perfekt standard. Men det å få til noe slikt forutsetter jo en del grunker som jeg ikke har, og jeg vet egentlig ikke hvor koselig det ville vært å bo i en slik renslikket borg, men kos er kanskje heller ikke den største drivkraften bak å skaffe seg dem. Kanskje handler det like mye om å vise fram hva man har råd til, dvs status. Vi trenger jo tydelige skiller mellom fattig og rik for at det skal være noe vits i skillet. Samtidig popper det opp ferdighus og "billige" etterligninger, som skal gi deg følelsen av futurismens og enkelhetens estetikk, men hvor spikerhodene likevel står synlige i listverket og raserer illusjonen rimelig påtagelig. 

Andre fantasier jeg har, går vekk fra minimalismen, og over mot maksimalismen. Pr i dag er jeg nok mer der, tenker jeg. Men også i maksimalismen finnes det noen begrensninger jeg må forholde meg til. Jeg vil jo ikke at det skal se ut som om jeg bor i et lager eller på ei dynge, for eksempel. Og saker og ting jeg liker godt koster også her mye penger. Så i praksis går jeg derfor altså mer mot det jeg selv opplever som det koselige og personlige, enn at jeg forsøker å oppfylle kravet i en retning. Likevel, fantasier er gode å ha. Og under en Pinterestkonto jeg har opprettet, kan du finne litt bilder av møbler og interiør jeg har samlet, som illustrerer maksimalismen jeg snakker om.  

Selv vokste jeg opp i en tid, der for eksempel besteforeldrene mine eide stort sett de samme tingene fra før jeg ble født til de døde. Vel kan det ha blitt fornyet en sofa og litt slikt innimellom, men mye av miljøet de bodde i var preget slik jeg selv forsøker å prege miljøet mitt, med ting som har en historie, og ikke var ment å bli byttet ut og kastet i neste uke.

Når det gjelder miljøet i barndomshjemmet mitt, var ikke det like koselig som for eksempel i mormors hus. Hjemme var det lite historie. Det meste handlet om at ting skulle være «riktige» og fornuftige, tror jeg. Men uten at foreldrene mine hadde verken lyst eller evne til å kjæle så mye med estetikk og hygge. Hjemmet vårt ble uansett lite besøkt av andre som kunne nytt det om det var vakkert, koselig eller dyrt innredet, siden det var en krigssone med stadig gjentagende overgrep og en alltid tilstedeværende frykt, så det koselige hadde nok dårlige livsvilkår allerede i utgangspunktet. Det meste dreide seg rundt det å sitte rett i ryggen og å unngå bråk.

Kanskje det er oppvekstmiljøet mitt som får meg til å ville ha et koselig hjem i dag. Et hjem som minner mer om bestemorhuset, enn barndomshjemmet mitt. Selv om egentlig burde jeg vel si barndomshjemmene mine, siden vi flyttet en del. Kanskje er det også slik at jeg vil det skal framstå som varmt og koselig her hvor jeg bor i dag, for å gi noe til barna og barnebarna mine. Noe som ikke handler om at alt trenger å være «riktig», dyrt, trendoppfyllende eller fasadeglatt, men i stedet er litt personlig og inviterende. At det framstår veldig tydelig som pappa og bestefars hjem, med en liten egenart. I dette inngår kunst. Jeg har en del kunst, på hyller og på veggene. Ikke av den dyre sorten som gir meg status, men arbeider av andre kunstnere jeg kjenner, som jeg har byttet til meg, fått eller kjøpt. Ingen andre har akkurat den samme kunsten som meg, og det liker jeg. Kunsten utvider historien min og gjør den synlig for meg, opplever jeg. Større enn det trange livet jeg til tider lever. En tranghet som skyldes en del sykdomsutfordringer. Hjemmet mitt og tingene i det, strekker sine tentakler gjennom tiden og henter fram en tilhørighet og en identitet for meg, som går ut over begrensningene mine, og det synes jeg er fint. Ikke fint på den måten at det er det første jeg tenker på når jeg står opp om morgenen, men det ligger der. Og i blant får det ord knyttet til seg, som nå. 

Det er søndag. Klokken er stilt fram til sommertid, og vi går lysere tider i møte. Det synes jeg er fint. Jeg liker ikke vinteren. Den er mørk og grå og kald og trist, og gjør lungene mine dårligere. Sommeren derimot, er grønn. Og i blant kommer den med varme og sol. I tillegg er solen som skinner også på meg, på deg, de rike, de fattige, de syke og på de friske, helt gratis.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: