Det er søndag morgen, og utenfor husets fire vegger skinner solen. Så selv om det er litt kuldegrader ute, ser det ut til å bli en fin dag. Innenfor veggene er det heller ikke så verst. Jeg har litt vondt i hodet etter litt for mange timer på øret, men det kan jeg leve med. Sånt går jo over.
Noe går over, annet havner i startgropa. That´s life. Og i dag skriver jeg det første blogginnlegget på en ny datamaskin jeg fikk i hus i går. Denne gangen en mac, med skriveprogrammet Pages i stedet for Word.
Det føles litt rart å gå fra pc til mac, kjenner jeg. Det er mye som er forskjellig, og mye som plutselig skal læres for en gammel mann. Men det går seg nok til. Jeg vet det finnes folk på min alder som ikke klarer å bruke verken data eller smart-telefon, men der er jeg heldigvis ikke selv enda. Jeg får i det minste til litt, selv om jeg nok havner relativt solid i bakevja satt opp mot den yngre garde.
Det er ikke kun jeg som trekker på årene. Min gamle pc begynte å bli litt tilårskommen den også. og var blitt ganske treg. Derav nyanskaffelsen. Ideen med den nye macen, er å bruke den til å redigere bilder i et program som fotoshop eller lignende, som jeg kan bruke som utgangspunkt for malerier jeg vil lage. Jeg kjenner også på en lyst til å arbeide litt med film. Jeg tok et lite filmkurs for noen år tilbake, der jeg brukte et filmprogram på mac, og det var moro. Jeg har også brukt film i noen av utstillingene mine, og selv om de har vært rimelig enkle i både form og utførelse, har de likevel hatt en effekt. Og grunnen til at disse minnene poppet opp nå, er at førstkommende tirsdag skal jeg vise en litt større greie jeg ga tittelen «Every wall is a door», som jeg lagde for Kulturveka her i Bergen.
Kulturveka er et samarbeid mellom Bjørgvin DPS, Arna og Åsane kulturkontor, Kunst, kultur og psykisk helse, Bergenhus og Årstad kulturkontor, og Bergen Kommune. «Every Wall is a door» ble laget til veka i 2009, og var svaret på en invitasjon til å holde et foredrag om hvordan en kan bruke sin historie og sine kunstneriske evner til noe positivt i forhold til egenverdi, selvterapi og håp. Gitt min til tider sterke angst, ble et vanlig foredrag umulig for meg, men jeg hadde likevel lyst til å si noe, så det er grunnen til formen det fikk.
Denne gangen skal jeg vise foredraget/filmen/framstillingen for en gruppe kolleger. Og det føles litt godt å hente den fram igjen, selv om den er tøff for meg å forholde seg til også. Mye dreier seg rundt vold og overgrep i barndommen. Samtidig håper jeg den kan oppleves som noe godt også, for dem som får se den. Tilbakemeldingene ved tidligere store og små visninger har i hvert fall vært stort sett positive, selv om enkelte har forlatt salen. Men slik er det jo. Det er mange av oss som har vanskelige barndommer og traumer, og det å få ting midt i fleisen på en noe direkte måte, kan selvfølgelig vekke følelser.
Jeg tenker at uansett følelser, så er åpenhet en god ting. Det kan utfordre ting som fasade, skam osv, men når det kommer til stykket bør vel slike saker uansett ikke få styre livene våre. Taushet er ingen løsning. Om noe i det hele tatt, så er de i beste fall en unnvikelse.
Egget du ser på toppen av blogginnlegget, er et gjennomgående element i "Every wall is a door". Mens tatoveringen under her fikk jeg av kjæresten og døtrene i etterkant av fullført arbeid.
Om jeg kunne, skulle jeg lagt filmen ut på nett, men jeg har ikke rettigheter til musikken jeg har brukt, så det lar seg dessverre ikke gjøre. Men jeg kan legge ut noe fra installasjonen synlig/usynlig som jeg satte opp i 2011, der jeg brukte video som et element. Det kommer her - utstillingen for seg, og videoelementet for seg:
Og da har jeg vel fått sagt nok for i dag. Jeg kunne selvfølgelig skrevet ganske mye om Listhaug, bildet hun la ut på Facebook og maktkampen/manipuleringen som forgår i kulissene nå i etterkant, men det er det jo så mange andre som tar seg av, så du er vel rimelig mettet uansett.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar