fredag 2. februar 2018

Mirror, mirror on the wall...




Det er fredag morgen, kaffen har kommet i kruset og det er stille i huset. Ute er det fremdeles mørkt. Hvordan dagen som så vidt har startet blir, vet jeg ikke, men natten ble litt urolig pga en murrende bihule. Sånt skjer. Men mottrekk er nå tatt i form av slimhinneavsvellende piller. De pleier å hjelpe. Noe som betyr at jeg de siste årene har sluppet å ty til antibiotika når skiten tar tak. Det får være mitt bidrag til en sunnere klode.

I dag er planene få. Jeg hadde tenkt meg en tur på atelieret, men slo det fra meg i løpet av natten. I stedet blir det vel en strekk på sofaen etter hvert. Gode, gamle sofaen min som nå snart skal skiftes ut. En ny er bestilt og kommer i begynnelsen av mars. Blir kjekt det. Gøy med noe nytt. Speilet du ser på bildet over og under her er også nytt. Det fikk jeg av døtrene mine til jul. En gammel billedramme som har blitt pusset opp, og så har en glassmester satt i speilet. Det tok sin tid å få hengt det opp, men i går fikk jeg ordnet det. Ble bra, synes jeg. Ulempen er at jeg titter inn i det hver gang jeg går forbi, har jeg lagt merke til … mirror, mirror on the wall…, men det roer seg vel etter hvert.

For tiden er jeg inne i en periode hvor jeg skifter ut en del saker. Og det koser jeg meg med. Å gjøre det hyggelig rundt seg er ikke det dummeste en kan gjøre. Ei naken lyspære i taket, et skjerf fra en fotballklubb på veggen og en femti tommers tv på et par lecablokker er ikke nok for meg, selv om jeg er eneboende mann. I stedet har jeg begynt å helle mot litt maksimalisme. Inspirasjon finner jeg på nett, selv om jeg nok ikke kommer til å dra det så langt som du kan se på bildene jeg har samlet her. Likevel er det moro med de bildene. Jeg kjenner på noe når jeg ser på dem. Noe som gjør meg glad. Mye gladere enn når jeg går inn på hjemmesiden til et eller annet standard møbelutsalg. Spesielt lampene du kan se blant bildene er morsomme synes jeg, men det blir nok vanskelige å skulle få tak i noe slikt. Det er mye som er vanskelig å få tak i. I hvert fall om det har en verdi. Det verdiløse er derimot lett tilgjengelig. Det flommer nærmest over oss hele tiden. I går så jeg et program med unge mennesker som reiser til Tyrkia for å legge seg under kniven for å bli «vakre». Mirror, mirror on the wall...
  
Å reise til utlandet for å få sprøytet fett inn i rævballene er nok ingenting for meg. Brazilian buttlift, kaller de det, og det er visst inn for tiden. Selv synes jeg det ser merkelig ut med disse Kardashianrumpene. Det samme med silikonpupper. Og det virker litt risikofylt å reise utenlands for å få gjort det i tillegg, som i det nevnte tv-programmet. Hele opplegget virket som et samlebånd hvor du ble blendet av luksus, og fikk lite rom til å tenke deg om. Manipulativt, spør du meg. Ei av dem vi fulgte, skrev under på en kontrakt uten å lese den, før de begynte å hakke løs på nesa hennes. Forklaringen hennes var at hun ikke orket å forholde seg til det, eller noe i den retningen. Hallo? Er det dette som kalles ungdommelig overmot? Eller er det bare dumskap?



Vi har alle noe som vi kanskje skulle ønske var annerledes når det kommer til kropp og utseende. Både menn og kvinner. Og det blir ikke bedre etter hvert som en blir eldre. Forfengeligheten har ingen alder. Det er derfor vi i blant kan se eldre damer med blått eller lilla hår, og menn med fargerike skjerf innenfor skjortekraven. Selv har jeg verken skjerf eller lilla hår, men jeg har til gjengjeld begynt å få litt fett rundt midjen og litt manboobs. Bestefaren min hadde det samme, så det er vel genetisk. Jeg vet ikke hva han syntes om boobsa sine, men selv liker jeg ikke mine. Ikke magen min heller, for den saks skyld. Å gå for en fettsuging og å få skulpturert falske magemuskler og/eller brystmuskler blir vel neppe en løsning likevel. For selv om jeg har tenkt tanken, liker jeg smerte enda mindre enn fettet mitt, så jeg havner nok ikke under kniven med det første. Ikke under skjea eller gaffelen heller, for den saks skyld. I stedet får jeg bare leve med meg selv slik jeg er. På godt og vondt.  Jeg har klart det fram til i dag, så jeg klarer det nok videre også. Og så får jeg heller bruke pengene på noe annet. For eksempel noe til huset, slik at det blir hyggelig i hjemmet mitt og jeg kan ha det godt. Søken etter en form for estetikk er ikke nødvendigvis det samme som forfengelighet. Noen grønne planter kunne for eksempel gjøre seg, kjenner jeg. Kanskje ved siden av den transkjønnede leieboeren min, som du kan se bak meg i speilet på det øverste bildet. Men jeg er dårlig til å holde liv i sånt som planter. Etter hvert tørker eller råtner de av for lite eller for mye vann. Jeg tror jeg kommer til å forsøke igjen allikevel. En gang må det jo lykkes. Kanskje.

Nå er kaffekoppen min tom, så jeg tenker jeg runder av for nå. Det nytter ikke å sitte her og dra ut tiden. Dagen er ung, og det er mye annet jeg neppe kommer til å gjøre før kvelden kommer.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


2 kommentarer:

  1. En lyt væra som en er, når'n ikkje vart som en sku'.
    God helg 😊

    SvarSlett