lørdag 24. februar 2018

As time goes by.




Nå blir det snart kaldt, kan en lese i avisen i dag. Ned mot femten grader her i Bergen. Samtidig er det slik i denne byen, at luftforurensningen gjerne øker markant i sentrum nå kulda setter inn. Spesielt når det blir vindstille. For mange kan dette medføre en utfordring, meg selv iberegnet, for lungene mine er såpass herpa at jeg ikke bør gå ut når temperaturen siger en del under null. Og i hvert fall ikke ta turen inn til atelieret i sentrum. Så på mandag får jeg handle inn mat og det jeg trenger for en lengre periode, så jeg er forberedt på litt innetid.

Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til kulda kommer. Om den nå kommer. Det er ikke alltid slike meldinger holder vann. Ikke en gang i Bergen (Ha, ha, vann – Bergen). Rett som det er kommer det katastrofevarsler som forteller at nå kommer flommen eller stormen, og så kommer det bare en liten fjert og et par dråper. Men en må jo likevel forberede seg, og best er det kanskje å forberede seg på det verste. Det vil si tjore fast løse gjenstander og ha en lommelykt eller et stearinlys klart i tilfelle strømbrudd.

Strømbrudd suger. En mister jo både varme for kroppen, kulde til fryseboksen, lys og tilgang til internett. Selv hater jeg å miste nettilgangen, storm eller ei. Når nettet forsvinner blir det som å gå inn i et vakuum, hvor nesten alt jeg klarer å forholde meg til er å vente. Og det er litt rart. For mesteparten av livet mitt har det jo ikke vært noe internett. Og tv begynte i min ungdom først klokken seks, med barne-tv. Så den gang da brukte jeg tiden til noe annet enn i dag. Gjerne noe kreativt. Jeg hadde alltid noe å sette fingrene i. Som det er i nå, har kreativiteten litt et solid nederlag, og begrenser seg helst til de tidene hvor jeg er på atelieret. Så kanskje jeg egentlig burde hive ut hele datasystemet og mobilen, få meg fasttelefon igjen og begynne å gjøre noe annet enn å slite bukseræva. På den annen side, så vil jeg jo da miste tilgang til nettbank og mye annet. For noen dager siden leste jeg om en kar som ikke fikk trene på et treningssenter, fordi han ikke hadde epostadresse. Så der har du den. Det skal ikke være enkelt.

Ikke alle som drar litt på årene har en epostadresse. Mange har ikke en gang pc. I stedet leser de fremdeles papiraviser og betaler regningene sine ved hjelp av brevgiro eller lignende. Selv er jeg ikke helt der. Selv om jeg trekker på åra, har jeg ikke snudd ryggen fullstendig til den teknologiske utviklingen. Så jeg klarer å navigere på telefon og pc. I hvert fall til en viss grad. Likevel merkes jo alderen. Om ikke på det feltet, så på andre. Slik er det jo gjerne med alder, den tar deg før eller siden. Alderen med dens utfordringer slipper vi ikke unna. Noen timer etter vi at vi blir presset ut av mor vår, er vi allerede en dag gammel. Og så bare fortsetter det. Ingen vei tilbake.

På tide og runde av dagens skriblerier. Det er tross alt mye jeg ikke skal gjøre i dag, så jeg får hive meg rundt.

Forrige gang jeg skrev her på Vannlandet, la jeg ved et kjærlighetsdikt fra oldtiden, skrevet av den kvinnelige lyrikeren Sapfo,  oversatt til norsk av kjæresten min Beate. Men hun har oversatt flere dikt enn dette ene. Så i dag skal du få et par dikt av mannlige lyrikere, også de skrevet i oldtiden.

***

Anakreon, fragment 396.

Tinningene mine er allerede grå, og håret hvitt,
ikke lenger er den behagelige ungdommen tilstede,
og tennene er gamle,
ikke mye tid er tilbake av det søte livet,
på grunn av dette gråter jeg ofte voldsomt
fryktende  Tartaros,
for Hades sitt innerste rom er grusomt,
veien til ham er plagsom,
for det er ikke mulig for den som har gått ned
å gå opp igjen.

***

Mimnermos, fragment 1.

Hvilket liv, hva gledelig uten gylne Afrodite?
Jeg vil være død, når ikke lenger disse tingene ligger meg på hjertet;
hemmelig kjærlighet, søte gaver og elskov,
slike ting som er mulige å plukke som blomster fra ungdommen
for menn og for kvinner, men når smertefull alderdom kommer,
som på samme måte gjør en mann skammelig og dårlig,
alltid plager onde bekymringer rundt i hans sinn,
han gleder seg ikke seende solens stråler,
men forhatt av gutter, foraktet av kvinner,
slik gjorde guden alderdommen grusom.

***

Selvportrettet kalte jeg Regresjon.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link:


torsdag 22. februar 2018

Just another day in Paradise.





Ute skinner solen, yeiii! Men det er litt kaldt, uten at jeg skal klage for mye over det. Litt sol gjør uansett godt.

Når det kommer til klaging, er det ellers mye annet en kan klage på eller over. Det skal ikke stå på det. Men samtidig er det jo slik at ofte finnes det noe å glede seg over også, bare at det i blant havner i skyggen av noe annet. For eksempel hopper en ikke i taket om avføringen fungerer, om en samtidig har vondt i hodet. I stedet blir det gjerne hodevondtet som får størst oppmerksomhet. Og sånn er det over hele linja.

Kanskje det går an å bli litt mer oppmerksom på akkurat denne greia med fokus. Slik at en får nyttegjort seg og verdsatt de små gledene som gjerne popper opp fra tid til annen.

Her på bjerget holder jeg på med å ominnrede hobbyrommet/hjemmekontoret mitt. Egentlig er det et soverom, det største av de to jeg har i min leilighet, men skitt au, det fungerer til mitt bruk også. Og den funksjonaliteten forsvinner ikke bare fordi det rommet hvor jeg velger å sove, er litt trangt. Jeg gleder meg uansett over plassen på kontoret mitt. Og spesielt nå, når jeg har fått satt inn ny skjenk pluss en kommode i samme stil. Det vil si litt retropreget. Det gjør meg i grunnen ganske lykkelig, kjenner jeg, selv om helsa skranter litt og det finnes utfordringer i livet mitt jeg ikke får forandret på.




Ikke alt ble som det burde i livene våre. Ikke i mitt, og antagelig ikke i ditt heller. Det finnes ting vi skulle ønske ugjort, og annet vi skulle ønske fant oss snart. Men samtidig har vi jo mye også da. Mat, for eksempel. Ikke alle rundt omkring på vår klode vet hvor neste måltid skal komme fra. Mange av oss har også kjærlighet i livene våre, i en eller annen form. Og den forsvinner ikke selv om noen klemmer feil på tannkremtuben eller skreller bananen fra feil ende. Sånt er jo bagateller. Om vi lager en greie ut av det, er det fordi vi velger det selv. Vi velger tannkremtuben framfor noe annet. Tannkremtuben blir det viktigste, og vi lar den vokse og vokse og vokse...

I dag er det torsdag. Jeg skulle vært på atelieret, men har noen greier jeg skal gjøre som førte til at planene ble forandret, men det går greit. Det medførte at jeg fikk sovet litt lenger. Selv om det utenfor huset mitt graves og brukes maskiner for å få lagt ned noe ny drenering i grunnen. Klokken sju om morgenen starter de opp. Men jeg har sov-i-ro som jeg putter i ørene, så det går bra. Jeg må gjøre det beste ut av det, tenker jeg. Ikke irritere meg over ting jeg ikke får gjort noe med, og la det overskygge alt annet.

Om jeg hadde vært på atelieret i dag, hadde jeg malt videre på et abstrakt bilde jeg holder på med. Jeg arbeider med noe som kanskje kan puttes i sekken minimalisme for tiden. Og det begynner å bli litt gøy. I begynnelsen var det mer som et pauseprosjekt å regne, men etter hvert har det grepet meg. Bildet jeg holder på med nå, kan du se under her. Det er ikke ferdig, men det viser retningen. Tittelen blir antagelig «Sapfo, fragment 31».



Sapfo var en gresk kvinne og lyriker, som levde på øya Lesbos i oldtiden. Hun døde antagelig rundt 570 f.kr. Og fragment 31 er et ufullstendig kjærlighetsdikt hun skrev til en kvinne. Her får du det i en norsk versjon, oversatt fra gammelgresk av kjæresten min, som studerer nettopp gammelgresk:

***
Han synes meg å være lik gudene,
mannen som sitter overfor deg
og nær lytter til deg talende behagelig
og din attråvekkende latter,
det får sannelig alltid hjertet i brystet mitt til å sitre,
for når jeg ser på deg et lite øyeblikk,
da er det ikke lenger mulig å si noe,

men tungen er brukket,
og straks løper en fin ild under huden min,
jeg ser ingenting med øynene, og ørene suser,

kald svette holder meg,
en skjelving overmanner meg helt,
jeg er blekere (grønnere) enn gresset,
og jeg synes for meg selv nesten å ha dødd,

men alt kan utholdes siden

(…også en fattig mann.)

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:







søndag 11. februar 2018

Om å bli gjort stas på.



Det er søndag, morsdag og fastelavn. Morsdag blir til vanlig egentlig ikke gjort noe ut av hos meg, siden min mor har vært død i mange år, men fastelavn skal feires. Med barn og barnebarn, kjærest, og selvfølgelig boller med krem og syltetøy. Så da må jeg bake litt i løpet av dagen. Glutenfritt. For i min familie har vi cøliaki. Både jeg selv og døtrene mine. Hvetebollene tar kjæresten min seg av.

Det var nå det. Grunnen til at jeg skriver i dag selv om timeplanen er ganske full, er for å fortelle om noe jeg startet på i forrige innlegg. Der lovte jeg å si noe om hvordan det ble etter at et triptykon jeg malte for noen år siden, etter å ha stått lagret litt for lenge endelig har fått kommet på en vegg igjen. Denne gangen hos Helse Bergen, Kronstad Distriktspsykiatriske avdeling. Arbeidet var en gave jeg ga til det som den gang het Dagavdelingen, og holdt til på et annet sted av byen. Grunnen til gaven, er at de hjalp meg etter at jeg møtte veggen i 2000, slik at jeg kom meg på beina igjen. Som så mye annet, ble avdelingen etter hvert slukt av en sentralisering, og i den forbindelse havnet altså bildene mine på et lager.



Kronstad DPS er et stort og ganske nytt bygg, med lite synlig kunst. Samtidig har det fått en del priser for arkitektur og funksjonalitet, så vidt jeg har forstått. Derfor har det vært vanskelig å få hengt opp mitt verk som kom i konflikt med ideene til arkitekt og utsmykningsansvarlig. Men nå har det gått noen år siden de åpnet for bruk, og bygget og dets beboere har begynt å gå seg til. I denne prosessen har altså mitt verk Vannlandet, blitt hentet fram fra glemselen.

Det ble veldig kjekt å få se Vannlandet igjen. Dette er noe av det jeg selv liker best av det jeg har malt. Og det kom fint til sin rett på sin nye plass, føler jeg.Samtidig er det på et sted i bygget hvor det ferdes mye folk, slik at det blir sett. Slik det henger nå, faller det også fint sammen med arkitektur og byggets farger, og det føles nesten som om det ble malt nettopp for den nye plasseringen.

På bildene kan Vannlandet virke som et ganske lite verk, men det skyldes proporsjonene på bygget. Står du i rommet får du en annen opplevelse.  Og du ser at tre og en halv meter maleri likevel tar sin plass.



Da en kollega og meg møtte opp for å se på Vannlandet, ble vi møtt på en veldig fin måte, og jeg ble gjort overraskende stor stas på. Vi fikk en rundtur på huset, og etter hvert samlet vi oss til kaffe og kaker rundt et bord, hvor både direktør og visedirektør, ansatte samt en som står for det kunstneriske ved bygget i dag, ga seg tid til en lengre samtale. Noe som kunne blitt en utfordring gitt min sosiale angst, men det gikk veldig fint. Det viste seg at de hadde spennende planer for videre utsmykning nå, og jeg tror vi fikk etablert en forbindelse mellom oss og dem, som kan lede til noe spennende i framtiden. Blant annet har de planer om å invitere gatekunstnere til å arbeide både utenfor og inne i bygget. I tillegg snakket vi om utstillingsplaner.

Slike dager som dette gjør godt. Mesteparten av tiden som kunstner står en jo gjerne på et atelier og sloss mot et lerret, hvor nitti prosent går med til å føle at en ikke får til det en ønsker. I hvert fall er det slik for meg. Det gjør vondt å lage kunst. Så det å få se sine verk plassert på en endelig plass, samtidig som en får litt oppmerksomhet og en opplevelse av å bli verdsatt, gir et veldig fint og verdifullt avbrekk i disse følelsene.



Nå blir det å gi seg i kast med nye oppgaver. Hva det blir framover, er jeg litt usikker på akkurat nå, men det ligger en del planer og murrer i bakhodet. Men før det blir det altså boller med krem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




fredag 9. februar 2018

Mye er mulig. Til og med pauser.




I dag ble jeg vekket av en gravemaskin. En vannlekkasje i første etasje her jeg bor, har ledet til graving utenfor, og de som bor i leiligheten det gjelder har måttet flytte ut for et par måneder. Heldigvis bor jeg selv i andre etasje. Og heldigvis for meg tok de også en pause i gravingen etter hvert, slik at jeg fikk sovet litt til. Når det gjelder dem som måtte flytte ut, blir nok livet satt litt på pause en stund også.

Ikke alt som skjer i livene våre er etter eget valg. Men noe kan en velge. Og der det finnes en valgmulighet er det å ta en pause innimellom ikke alltid det dummeste en kan ta tak i. Her kan du lese om hva du skal gjøre om noen plager deg, slik at du kan få en pause både fra vedkommende du opplever som utfordrende, og følelsene de vekker i deg. 

Å få en liten pause fra sterke følelser kan gjøre godt. Trikset er å ikke blande sammen det å slippe unna følelsene eller en situasjon, med det å underkaste seg en annen. For der det første handler om å ta kontroll over en situasjon, ender det andre gjerne opp med å handle om unnvikenhet og fortrengning av det en føler. Noe en ikke nødvendigvis vil tjene spesielt mye på over langs.

Om en klarer å ta en pause fra en vanskelig situasjon, kan en ofte komme langt bedre ut av det enn om en går i trynet på sin plager. Konfrontasjon er i dette tilfellet ofte å gå inn i noe på en annens premisser. Situasjonen/problemstillingen er ikke noe du i utgangspunktet selv velger, men noe du blir tvunget inn i. Enten av den andre, eller av dine egne følelser, som rettferdighetssans, stolthet eller sinne. Og det å for eksempel trekke seg bort fra støyen er ikke nødvendigvis synonymt med det å tape, men kan like mye defineres som å ta kontroll.

Selv opplever jeg også en slags pause på kunstfronten for tiden. I stedet for å arbeide fram mot en utstilling, har jeg brukt litt tid på å leke meg med motiver jeg ikke har nærmet meg før. Det betyr likevel ikke at det er alt jeg har gjort. For i bakhodet skjer det likevel ting, og brokker av ideer og planer leter etter en endelig form. Og slik er det på mange fronter i livene våre. Ikke alt kan være fest, moro eller ferie. I blant må en sette av tid til ettertanke og planlegging også. Og finne noe som gir mening utover høydepunktene i livet. Eksempelvis å finne mening i hverdagen.

I dag skal jeg en tur for å se på et ganske stort verk jeg lagde tidligere, som etter lang tid har kommet på en vegg for andre gang. Først hang det på en mindre avdeling under Helse Bergen, men så ble ting sentralisert og avdelingen flyttet inn i et splitter nytt storbygg. I forbindelse med byggingen, var det satt av en utsmykningskomité eller ansvarlig – hva vet jeg – men ideene som dette ledet til inkluderte ikke mitt verk. Her skulle det være nakne vegger og minimalisme. Noe som ledet til at mitt arbeide måtte ta en pause, på et lager. Og der har det stått i flere år nå. Til ganske nylig, hvor krefter ved institusjonen endelig har fått gjennomslag for å få det fram i lyset igjen.  Og det er bra, og gjør meg veldig glad. Malerier gjør seg bedre på en vegg enn på et lager, spør du meg.

Jeg skal se om jeg får tatt noen bilder av den nye plasseringen i dag, men i mellomtiden kan du se kunstverket under her. Det bærer tittelen "Vannlandet", og er ca 360 cm x 100cm. Klikke på bildet så forstørres det.




Bloggen Vannlandet har fått sitt navn etter dette verket. Bloggen har også sin mal, som jeg tenker på som ikke for lang, ikke for kort. Og nå har jeg fått sagt det jeg ville for nå, så da avslutter jeg med et lite tudelu. Noe skal en jo avslutte med.

Det øverste bildet viser det siste pausearbeidet jeg har gitt meg i kast med. Det har fått tittelen «Entering Styx». Og Styx kan du lese om her.

Ha en fin dag.

Bjørn Dagens link:





søndag 4. februar 2018

Har du ikke til salt i såret, er det likevel mye som kan sukres.




Ute skinner solen fra klar himmel, og gradestokken viser minus fem.  Det er en strålende søndag for dem som skal ut på ski. Noe jeg selv ikke skal. Vi snakker tiår siden sist jeg hadde planker på beina. Men det hadde nok vært kjekt med en tur ut i guds frie og hvitkledde. Om lungene hadde vært bedre. Men det er de ikke, og det blir de ikke. Så jeg får leve på minnene, og glede meg over andre ting. Sola skinner jo for meg også i dag, uansett. Livet er jo fullt av ting en kan glede seg over, om en bare får øye på dem i møkkskodda en så lett ender opp med å fokusere på. Det vil si alt det som ikke ble som det skulle, kunne eller burde blitt. Vi har alle noe av den ballasten å dra på. I hvert fall de fleste.

En mulig glede for meg i dag, er at etter planen kommer det noen for hente skapet jeg nevnte i et tidligere innlegg. Det står nå på kontoret/hobbyrommet mitt, og tar opp mye plass. Sånn blir det ofte med skap; de inneholder mye luft. Et annet skap jeg hadde på samme rommet er allerede demontert og mellomlagret i boden for senere avlevering på dynga. Planen er å erstatte de to monstrene med en mer nett skjenk, pluss en kommode i samme stil. Og stilen er en en form for retro. Jeg tror det kan bli bra, at jeg kan skape en trivsel for meg selv, selv om jeg ikke bor i et slott. I hvert fall er det morsomt med noe nytt og en forandring, kjenner jeg. Og gleden ved det blir ikke minimert bare fordi jeg ikke skal ut på ski i dag.

Det er mye en ikke trenger å minimere bare fordi noe annet ikke er det ultimate. Om du har ei nese du ikke er glad i, trenger den neppe å fylle hele synsfeltet, slik at du går i kjelleren og frarøver dem rundt deg verdien av ditt vakre smil. Om du ikke har råd til en Mercedes eller en BMV, får kanskje likevel din litt eldre og ikke fullt så statusrike Toyota deg dit du vil, om du vil noe sted. Får du ikke den responsen du lengter etter hos noen som har berørt hjertet ditt, kan du likevel glede deg over at vedkommende lyser opp tilværelsen din. Har du ikke til salt i såret, er det likevel mye som kan sukres. Har en ikke alt, er det likevel mulig å glede seg over det lille en har. For om det i blant kan virke som om flisa en har i fingeren er alt en eier, så er det gjerne ikke slik. Ofte handler det mer om bjelken i ditt øye, men den er det kanskje mulig å få ut, om en legger viljen til.

Selv lever jeg med angst. Uten angsten hadde Vannlandet ikke vært til. Det betyr at angsten min har gitt meg en mulighet og at jeg benytter meg av den. Og slik er det med veldig mye. «Every wall is a door», har jeg tatovert på den ene underarmen. Den tatoveringen var en gave fra kjæresten og ungene mine, og jeg fikk den etter at jeg startet på den møysommelige bevegelsen som reiste meg etter å ha møtt veggen og gulvet. For slik er det med livet, at i blant slår det deg til jord og frarøver deg all verdi. Det betyr likevel ikke at du trenger å bli der. Mens det å reise seg igjen, behøver ikke å være til en standardløsning. En trenger ikke å bli som alle andre, for å oppleve at en står oppreist. Kanskje fallet kan få en til å tenke annerledes, og gi nye verdier en plass i livet.



Både kjæresten min og jeg har møtt en vegg. Dette møtet åpnet for hennes vedkommende en dør bort fra det hun er utdannet til, som er barnevernspedagog, og hun studerer nå i stedet gammelgresk ved universitetet i Bergen. Mens jeg selv sluttet som keramiker, og ble maler. Samtidig har jeg fått arbeidet både med utsmykninger og installasjoner. Og det uten at lungene mine ble bedre eller angsten min ble borte. Det betyr at det går an å få til noe og å oppleve noe av verdi, selv om en har noen utfordringer en ikke blir kvitt.

Om en ligger nede, er det vanskelig å forstå omfanget av begrepet «å leve med en utfordring», når alt en ønsker er å bli kvitt gørra i livet sitt. En vil bli frisk. Og lykkelig. Kun det. Før en blir frisk har livet ingen mening, er det lett å tro. Men selv har jeg etter hvert forstått at denne «leve med greia» har noe for seg. En må lære seg til å leve med seg selv. Den en er, den en er blitt, det en har gjort og det en har blitt utsatt for. En kan aldri bli en annen enn summen av livet en har levd. Og ånden i lampa kommer ikke og redder en fra seg selv uansett hvor mye en gnikker på noe eller pirker i såret.

Bildet av maleriet er fra en utstilling med selvportrett jeg gjorde for noen år siden. Den kan du se her.

Dett var dett, nå logger jeg av.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






fredag 2. februar 2018

Mirror, mirror on the wall...




Det er fredag morgen, kaffen har kommet i kruset og det er stille i huset. Ute er det fremdeles mørkt. Hvordan dagen som så vidt har startet blir, vet jeg ikke, men natten ble litt urolig pga en murrende bihule. Sånt skjer. Men mottrekk er nå tatt i form av slimhinneavsvellende piller. De pleier å hjelpe. Noe som betyr at jeg de siste årene har sluppet å ty til antibiotika når skiten tar tak. Det får være mitt bidrag til en sunnere klode.

I dag er planene få. Jeg hadde tenkt meg en tur på atelieret, men slo det fra meg i løpet av natten. I stedet blir det vel en strekk på sofaen etter hvert. Gode, gamle sofaen min som nå snart skal skiftes ut. En ny er bestilt og kommer i begynnelsen av mars. Blir kjekt det. Gøy med noe nytt. Speilet du ser på bildet over og under her er også nytt. Det fikk jeg av døtrene mine til jul. En gammel billedramme som har blitt pusset opp, og så har en glassmester satt i speilet. Det tok sin tid å få hengt det opp, men i går fikk jeg ordnet det. Ble bra, synes jeg. Ulempen er at jeg titter inn i det hver gang jeg går forbi, har jeg lagt merke til … mirror, mirror on the wall…, men det roer seg vel etter hvert.

For tiden er jeg inne i en periode hvor jeg skifter ut en del saker. Og det koser jeg meg med. Å gjøre det hyggelig rundt seg er ikke det dummeste en kan gjøre. Ei naken lyspære i taket, et skjerf fra en fotballklubb på veggen og en femti tommers tv på et par lecablokker er ikke nok for meg, selv om jeg er eneboende mann. I stedet har jeg begynt å helle mot litt maksimalisme. Inspirasjon finner jeg på nett, selv om jeg nok ikke kommer til å dra det så langt som du kan se på bildene jeg har samlet her. Likevel er det moro med de bildene. Jeg kjenner på noe når jeg ser på dem. Noe som gjør meg glad. Mye gladere enn når jeg går inn på hjemmesiden til et eller annet standard møbelutsalg. Spesielt lampene du kan se blant bildene er morsomme synes jeg, men det blir nok vanskelige å skulle få tak i noe slikt. Det er mye som er vanskelig å få tak i. I hvert fall om det har en verdi. Det verdiløse er derimot lett tilgjengelig. Det flommer nærmest over oss hele tiden. I går så jeg et program med unge mennesker som reiser til Tyrkia for å legge seg under kniven for å bli «vakre». Mirror, mirror on the wall...
  
Å reise til utlandet for å få sprøytet fett inn i rævballene er nok ingenting for meg. Brazilian buttlift, kaller de det, og det er visst inn for tiden. Selv synes jeg det ser merkelig ut med disse Kardashianrumpene. Det samme med silikonpupper. Og det virker litt risikofylt å reise utenlands for å få gjort det i tillegg, som i det nevnte tv-programmet. Hele opplegget virket som et samlebånd hvor du ble blendet av luksus, og fikk lite rom til å tenke deg om. Manipulativt, spør du meg. Ei av dem vi fulgte, skrev under på en kontrakt uten å lese den, før de begynte å hakke løs på nesa hennes. Forklaringen hennes var at hun ikke orket å forholde seg til det, eller noe i den retningen. Hallo? Er det dette som kalles ungdommelig overmot? Eller er det bare dumskap?



Vi har alle noe som vi kanskje skulle ønske var annerledes når det kommer til kropp og utseende. Både menn og kvinner. Og det blir ikke bedre etter hvert som en blir eldre. Forfengeligheten har ingen alder. Det er derfor vi i blant kan se eldre damer med blått eller lilla hår, og menn med fargerike skjerf innenfor skjortekraven. Selv har jeg verken skjerf eller lilla hår, men jeg har til gjengjeld begynt å få litt fett rundt midjen og litt manboobs. Bestefaren min hadde det samme, så det er vel genetisk. Jeg vet ikke hva han syntes om boobsa sine, men selv liker jeg ikke mine. Ikke magen min heller, for den saks skyld. Å gå for en fettsuging og å få skulpturert falske magemuskler og/eller brystmuskler blir vel neppe en løsning likevel. For selv om jeg har tenkt tanken, liker jeg smerte enda mindre enn fettet mitt, så jeg havner nok ikke under kniven med det første. Ikke under skjea eller gaffelen heller, for den saks skyld. I stedet får jeg bare leve med meg selv slik jeg er. På godt og vondt.  Jeg har klart det fram til i dag, så jeg klarer det nok videre også. Og så får jeg heller bruke pengene på noe annet. For eksempel noe til huset, slik at det blir hyggelig i hjemmet mitt og jeg kan ha det godt. Søken etter en form for estetikk er ikke nødvendigvis det samme som forfengelighet. Noen grønne planter kunne for eksempel gjøre seg, kjenner jeg. Kanskje ved siden av den transkjønnede leieboeren min, som du kan se bak meg i speilet på det øverste bildet. Men jeg er dårlig til å holde liv i sånt som planter. Etter hvert tørker eller råtner de av for lite eller for mye vann. Jeg tror jeg kommer til å forsøke igjen allikevel. En gang må det jo lykkes. Kanskje.

Nå er kaffekoppen min tom, så jeg tenker jeg runder av for nå. Det nytter ikke å sitte her og dra ut tiden. Dagen er ung, og det er mye annet jeg neppe kommer til å gjøre før kvelden kommer.

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: