lørdag 23. desember 2017

Julen er her, med alt som er seg, og alt som er deg.



Det er lillejulaften, og det føles som om tiden står litt stille her og nå. Nesten som stillheten før stormen. Ingenting skjer, liksom. Ikke før i kveld. Da blir det pynting av juletre hos kjæresten, og litt lillejulaften-tv, kanskje. Om vi ikke velger Netflix. Uansett er det kun oss to i kveld, så vi kan gjøre som vi vil. I en leilighet. Som to sjeler på en bitte, liten øy, i en by, i et vinterland.

Selv om vi blir alene i kveld, og vegger og gardiner stenger det meste av verden ute for oss, så stopper likevel ikke verken verden eller tiden av den grunn. Verden og tiden durer fram som de pleier, mens mennesker i alle aldre og fra alle samfunnslag klamrer seg fast på ryggen av dem så godt de kan, og forsøker å holde seg oppreist. Men i blant faller noen.

Det er mange som føler på fall i jula. Noe det kan være lett å glemme, i vår jakt på den opphøyde Julestemningen med stor J. Fallene kan sitte i minnet fra tidligere julefeiringer, eller de kan komme midt oppe i den siste. Da får disse som opplever dette, kanskje føle på følelsen jeg nevnte, som minner om å sitte på en liten øy. Verden går videre, men for dem kan det føles som om den har stoppet opp. Likevel må en gjerne gjøre det beste ut av det, og går kanskje på automat og kompromiss med seg selv inn i julefeiringen, alene med sin egne følelser. Av frykt for å la seg overvelde, eller for å skåne dem rundt seg.

Fall kan være så mangt. Det kan skyldes kriser i en familie, skilsmisser, død, og ser en litt lenger ut enn ens egen nese rekker, kan den handle om flyktninger på vei fra eller til. En mann som Trond Giske, opplever nok også at han sitter på en øy nå, eller i en boble. Det samme gjør de som varslet om hva han har holdt på med. Og så har vi familiene til alle disse som kanskje også sitter på sin egen, lille øy, det er lett å glemme dem.

Følelser har vi alle. Slik er det bare. Både de som tråkker feil og de som blir tråkket på, de som mister og de som lengter. Men i blant kan det være lett å blåse av alle andres følelser enn sine egne. Vi står jo alle nærmest oss selv og de behovene vi har og prioriterer. Men hva vi kjenner er ikke synonymt med hva vi har rett til å gjøre. En rettighet vi ofte hevder å ha, ved for eksempel å be noen ta seg sammen, om de kjenner på noe av følelser vi selv har kontroll på. Dette noe kan være for eksempel sorg. Det kan være sorg knyttet til noen en mistet, eller sorg over noen en aldri fikk. Ting som ble feil, eller aldri ble i det hele tatt. Sorgen er mangfoldig.  Men sorg, savn og lengsel hører liksom ikke hjemme på julaften. Likevel er disse følelsene akkurat da ofte på sitt mest tydelige for oss, og sitter for mange på sin faste plass ved bordet og ribba og torsken og pinnekjøttet.

Selv har jeg en tradisjon på julaften. Den strekker seg tilbake til på begynnelsen av nittitallet. Da døde min mor, og vi hadde begravelsen på lillejulaften. I årene som har gått etter denne triste julen, hever jeg alltid glasset og innbyr de rundt julaftenbordet til en skål for henne, og for dem som andre rundt bordet har mistet. Dette synes jeg er en grei ting å gjøre. Det gir oss et lite øyeblikk til å kjenne på noe og å dele det, uten at det tar opp all plass. Det å tvinge bort alle følelser og tilknytninger til sorg og savn er for meg meningsløst. Fasade er ikke alt, og bør derfor ikke få være alt i jula heller.

Det var det. Jeg vet ikke om den kom som på kjerringa for deg, men nå er julen her, og vi må alle gjennom den på vårt eget vis. Noen med iver og forventning, andre med en mer distansert tilnærming, atter andre med det som kan være vanskelig tett på seg, men for de aller fleste med litt av både og. Selv fikk jeg nettopp en snap fra eldste datteren min, hun baker serinakaker i dag. Sånt er koselig å se. Og det er fint for hennes barn å få ta del i det. Det er som om jeg kjenner lukten fra kjøkkenet hennes her jeg sitter og skriver. Samtidig har jeg akkurat gitt uttrykk for min medfølelse, overfor noen som nettopp mistet en som var kjær, og vil bli savnet. For dem blir det en annerledes jul i år. For slik er livet, at vi møter det fra alle sider, også i julen. Og slik må det få være. Vi må alle romme Livet vårt. Ikke forsøke å løpe fra det. Jeg tenker at om vi tillater oss å romme livets og følelsenes mangfoldige fasetter, kan det være plass til både det gode og det mer vanskelige på en gang - forventninger, fryd og glede på den ene siden, og et øyeblikks ettertanke på den andre. Det blir på et vis opp til oss selv.

Jeg ønsker deg en god jul, med alt du måtte bære på, med alt som er deg. Selv skal jeg bare pakke inn de siste gavene, og så er jeg klar.

Bildet er av eldste barnebarnet og meg selv.

Bjørn

Dagens link:






4 kommentarer:

  1. Julen har sitt eget innhold for oss alle.
    Forrige jul er visket ut bra minnebanken, årets er ikke riktig her ennå og tidligere juler skal få være der de er, i fortiden.
    Minnene kommer man aldri unna, men man kan se på dem og tenke: Slik var det da, det var hyggelig, flott og fint, eller man kan se tilbake og tenke: Fy flate, det var ikke bra, men det er fortid.
    Og nå: Riktig god jul, Bjørn, måtte den skape gode minner

    SvarSlett
    Svar
    1. En flott jul til deg også, Annemor.:)

      Slett
  2. Svar
    1. Og en god jul til deg og dine, KKvinneblogger.:)

      Slett