søndag 29. oktober 2017

Let Me Entertain You.



Joda, hodet er litt fullt av utstillingen jeg åpner den 2.november, men livet er jo likevel mer enn det. Blant annet må magen fylles også. Det betyr at jeg må lage meg litt mat fra tid til annen, for nå er frysen straks tom. Så her om dagen lagde jeg en tacograteng som ikke var så dum. Det er den du ser på bildet over her. Om det frister, finner du oppskriften her. Selv doblet jeg mengden ost, brukte medium sterk tacosaus (har du unger ville jeg valgt mild, om det finnes), men ellers fulgte jeg oppskriften.

Mat er godt. Mat er sunt, i blant. Hva en stapper i seg, og hvor mye, er jo litt opp til den enkelte. Selv har jeg blitt flinkere på denne fronten de siste årene, men jeg skeier gjerne litt ut i helgen. Oftest på fredagskvelden. Før gikk det i melkesjokolade, men nå er det smågodt som gjelder. Og hver helg spiser jeg for mye, og blir kvalm. I tillegg blir jeg i dårlig form dagen derpå. Så hvorfor gjør jeg da dette likevel? 

Jeg tror det handler om de første minuttene på starten av inntaket. Da smaker det konge, og jeg kjenner meg nesten lykkelig. Men så blir det litt for mye lykke etter hvert da. Så nå er jeg i tenkeboksen for å finne en løsning på dette. Noe som får meg til å begrense innkjøpet. For det er der det må gjøres grep, tror jeg, i butikken. Om jeg ikke skal gå for å kutte ut alt som heter søtt, må jeg lære begrensningens kunst. For å kutte ut alt snop i helgen har jeg ikke så veldig lyst til, kjenner jeg. Søtbehovet er sterkt. Så det får holde at jeg ikke lenger spiser skiten i ukedagene.

I dag er det søndag. Og jeg har husket å stille klokken tilbake en time. Andre oppgaver i dag er å få vasket bilen, og i morgen håper jeg på å få lagt om til vinterhjul. Det er alltid greit om felgene er litt rene før en stapper dem bort for vinteren.

I det hele tatt er det mye en kan gjøre for å dempe mulige framtidige konsekvenser en kanskje ikke vil like. Feltet vi snakker om her er langt større enn det smågodt og skitne felger kan dekke. Selv vasker jeg for eksempel alltid opp med en gang jeg har laget eller bare spist middag. Det begynte jeg med for et par år siden, og det holder nå benken min ganske ryddig. Og når det er ryddig rundt meg, blir det lettere å holde det ryddig inni meg også, opplever jeg. Dessuten koster det lite å vaske opp en kjele eller to pluss en tallerken. Tre minutter så er det gjerne unnagjort. Mens samler du opp, tar det lengre tid. Tid en kunne brukt til å ligge på sofaen og spise sjokolade. Eller gå seg en tur. Eller hva en nå måtte ønske eller mener en har behov for.

Vi kjenner alle på behov av en eller annen karakter. Men de færreste kjenner vel på et sterkt behov for å stå lenge med en oppvask. Eller annen vask. For det er jo mer som gjerne må vaskes fra tid til annen enn kjørler. For eksempel klær. Klarer en å ta unna slik at skittentøykurven ikke flyter over, og en kanskje til og med får øye på bunnen av den når en trår til med en vaskedag, er mye gjort, og livet blir triveligere. Det skal ikke alltid så mye til, om en ikke er en patologisk samler, en horder. Da blir det straks verre. Og en må kanskje ty til hjelp for å løse problemet. Ikke bare hjelp til å rydde kåken, men kanskje aller mest til å rydde i tanker og følelser. For det er jo der roten til problemet ligger. Akkurat som søtbehovet mitt. Men jeg satser på at det går å løse akkurat det der med smågodtproblemet uten hjelp av psykolog eller en intervensjon. Noe må en jo satse på. Så hvorfor ikke seg selv.



Nå har jeg fått skrevet det jeg trenger for i dag, kjenner jeg, så jeg får vel runde av. Kjenner du også på noe, for eksempel på en ubendig trang til å være med på åpningen av utstillingen min den 2. november, så gå den i møte - let me entertain you - velkommen skal du være. Aktuelle opplysninger finner du på bildet av plakaten. Bare klikk på det, så vokser størrelsen og det blir lettere å lese.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 28. oktober 2017

Spriket i oss selv.



Det nærmer seg utstillingsåpning. Veggene i galleriet er nymalte, alt er nå hengt opp og plassert der det skal være, og kun litt småregulering gjenstår. Det tar jeg over helgen.

I natt sov jeg åtte og en halv time. Det er det en stund siden sist jeg gjorde. Arbeidet med utstillingen har ført til at jeg har vært på atelieret fem dager i uken, og om nettene har jeg ofte blitt liggende litt våken og tenkt på det jeg holder på med. Mens jeg har vekslet mellom å geniforklare eller forakte meg selv og det jeg har fått til. Slik er det alltid. Usikkerheten er til tider ganske markant.

Et år har det tatt å få ferdig denne utstillingen. Et år har gått siden jeg satte den første famlende streken på et hvit papir. Mye av tiden etter det har gått med til utforskning av tegnemateriell. Kull, blyant og tusj, pluss leire. Jepp, jeg har tegnet på leire også. Og helt til det siste har jeg vært usikker på hva jeg skulle velge. Om det skulle bli en blanding av teknikker, eller om jeg skulle velge kun en. Og valget falt på kull og leire.

At valget ble som det ble, gjør ikke alle de andre tingene bortkastet. I stedet er det slik at alt har hatt en påvirkning og en retning, som nå har kommet i mål. Og mye av det som ikke ble valgt denne gangen, vil bli vist i andre sammenhenger. Antagelig stopper det likevel ikke her. Slik det ser ut nå, tar jeg det jeg lært i løpet av året som har gått, med meg inn i et nytt prosjekt.

Å velge bort over femti prosent av et arbeid for å få til en utstilling som «sitter», kan være krevende. Selv kjenner jeg ofte på at jeg vil vise mest mulig av det jeg har laget, men når det kommer til stykket, oppstår det en dialog mellom arbeidene og rommet hvor de skal stilles ut, som ikke bare tilbyr noe, men også krever noe. Og akkurat denne delene av prosessen kan være smertefull, men den er også ganske spennende. Det er en litt ut_av_deg_sjæl_opplevelse, hvor det du fornemmer gjerne får overtaket på det du tror du vet. Det handler mer om å se enn å regne/tenke/kalkulere seg fram til noe, opplever jeg. Samtidig er det veldig fint om du kan være i dialog med noen i prosessen. Noen som ser med andre øyne enn dine egne. Noen som kan utfordre deg, men også løfte deg om du faller under vekten av tvil og nedvurdering du måtte møte dine egne arbeider med. Mine samtalepartnere gjennom dette året har vært Nina Grieg og Anna Bjørkman. All ros til dem begge.



Det kan kanskje for noen virke skummelt å trekke andre inn i det en selv har knyttet sterke følelser og meninger til, men for meg er det ofte motsatt. I dialogen blir du ikke frarøvet noe, i stedet oppstår det noe. Klarhet, bekreftelser eller ny forståelse. Så selv om mitt yrke handler mye om å formidle og fortelle, er også det å lytte en veldig viktig del av det hele. Spesielt denne gangen har dette vært viktig, siden jeg har arbeidet ut i fra et annet menneskes historie. Likevel, til syvende og sist er det uansett jeg selv som bærer ansvaret for arbeidene mine, for  utstillingen, og må ta de endelige valgene. 

Det at jeg blir usikker på det jeg har klart å få til når en utstilling skal settes opp, kan kanskje være bra. For slik jeg ser det, er det alltid et skille mellom hva øynet er i stand til å se, og hva hånden er i stand til å utføre. Så når jeg har arbeidet et år, har jeg lært meg til å se mer enn hva jeg har lært å få til. Dette må jeg akseptere, og i stedet for å rakke ned på elementer jeg kanskje ser mangler ved, eller skulle ønsket jeg hadde gjort annerledes, må jeg stå for det jeg fikk til.

Dette spriket mellom evne til å se og evne til å utføre, tror jeg er sunt.  Behandlet riktig, kan det fungere som en drivkraft.  Behandlet som en negativ greie, kan det resultere i at en gir opp, eller får følelsen av aldri å komme i mål. Slik er det på mange felt i livene våre. Om en lar denne nedvurderingen av seg selv ta for stor plass, vil en selv heller aldri bli bra nok. Det blir en umulighet. Fordi evnen til å se eller forstå seg selv, alltid vil ligge framfor evnen til å være den en vil oppleve seg selv som, eller den en ønsker å bli sett som. Uansett hvor mye en får til, vil dette spriket være der. Uansett hvor snill en er eller hvor pliktoppfyllende en er. Ved å erkjenne dette, kan en spare seg selv for mye usikkerhet og bekymring, tror jeg. Men lett er det ikke.

Ikke alle kan være verdensmestere, og ikke alle har narsissistiske tilbøyeligheter sterke nok til å tro at en er det. De fleste av oss ser våre egne mangler og våre styrker.  Denne evnen tror jeg for mange også utvikler seg med årene. Det vil si at både romslighet og empati overfor andre øker, samtidig som evnen til selvtrøst og aksept av seg selv også øker. Uten at dette må forveksles med tap av evne til å sette grenser for andre, eller en påtagende evne til å viske ut egne behov. Det meste handler om balanse. Akkurat som i utstillingsrommet jeg har satt opp nå.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Håper du får anledning og har lyst til å titte innom utstillingen Nangijala, og gjerne på åpningen, som er den 2.november kl. 17, Galleri VOX, Strandgaten 223, Bergen. Det er alltid kjekt når folk kommer på en åpning. Det er spesielt kjekt om akkurat du kommer.

Utstillingen står til den 19. november.

Bildene er utsnitt av et par av arbeidene jeg stiller ut.

Ha en fin dag.


Bjørn.

Dagens link: 


søndag 22. oktober 2017

Nangijala.



Forrige uke lånte jeg bort noen malerier til en liten avdeling av Fretex, som de får bruke en stund i et kontorlandskap med tilstøtende venterom.

Fretex er mer enn salg av gamle klær. De er blant annet også en attføringsbedrift. I tillegg står de for driften av atelieret hvor jeg jobber, Galleri VOX. 

Galleri VOX har vært i drift fra 2004, og jeg har vært med så å si fra starten av. At det er Fretex som får midler fra NAV og Bergen Kommune til å drifte prosjektet jeg er en del av, merker vi som bruker atelieret lite til. Daglig leder og arbeidsledere er utdannet kunstnere, og ansatt på det grunnlaget. Galleri VOX er slik jeg ser det ikke et attføringstiltak, det er en kunstarbeidsplass.

Å låne bort noen bilder synes jeg var en liten greie å si ja til, og ganske uproblematisk. Maleriene sto tross alt bare lagret, men nå henger de på en vegg, og gjør kanskje omgivelsene litt bedre for dem som kommer til lokalene og søker hjelp til å komme tilbake i jobb.



Det er mange grunner til at folk havner uten jobb. Det er ikke nødvendigvis slik at det er latskap eller uvilje mot å stå i arbeid som er den mest hyppige årsaken til at folk blir gående arbeidsledige. Selv måtte jeg slutte som keramiker da helsa sviktet. Etter hvert fikk jeg også en uføretrygd. Det stoppet meg likevel ikke, for sykdommen min er tross alt bare en del av det jeg er, så jeg har nå arbeidet ca 50% i mange år på et vis som er tilpasset helsen min, der det som er brorparten av meg får spillerom og næring. For andre kan det å gå ledig skyldes nedlegging av en arbeidsplass, eller annet. Alt handler ikke om helse. Uansett blir livet snudd litt på hodet når en mister jobben, og en kan komme til å føle seg verdiløs og utenfor samfunnet i sin nye rolle. Pluss at en jo gjerne blir litt fattig. Noe som ikke får en til å føle seg mer verdifull akkurat.



Om mine bilder kan gjøre et venterom litt hyggeligere for noen som kanskje har møtt veggen, slik jeg selv gjorde, så synes jeg det er helt greit. Selvfølgelig hadde det vært innafor å få noen kroner for det også, eller at Fretex kjøpte maleriene. I dette tilfellet var det likevel ikke Fretex sentralt som spurte om å få låne noen bilder, men de som arbeider på den nevnte avdelingen, som att på til holder til i samme bygård som Galleri VOX har sine lokaler. Det var med andre ord et tiltak på grasrotnivå, for å få til en litt triveligere arbeidsplass enn helt hvite og nakne vegger kan tilby. Folk snakket sammen, og det kom noe ut av det.




Det er en stund siden jeg skrev sist her på Vannlandet. Det skyldes at jeg har hatt litt å gjøre i forbindelse med at jeg åpner ny utstilling den 2. november, og har måttet prioritere tiden min litt. Men denne helgen har jeg tatt meg fri. Noe som kjennes ganske godt ut, men som også medfører litt rastløshet. Det blir gjerne slik når en har stått på litt over tid. Og enda verre blir det etter at utstillingen er oppe og går. Da kommer tomheten. Det gjør den neste alltid. Men det er da, og nå er nå.

Utstillingen jeg setter opp denne gangen er mer abstrakt enn det jeg har vist tidligere, og det gjør det ekstra spennende for meg selv. For det er jo ikke slik at nytt alltid kommer lett.  Å flytte fokus fra ett punkt til et annet, krever blant annet et valg. Det å skulle arbeide abstrakt, gjør det også vanskeligere å definere om arbeidet mitt er godt eller dårlig, opplever jeg. Felles med tidligere utstillinger er likevel at den har et tema, som tufter seg på menneskers sårbarhet. Og denne gangen er det døden jeg har sett nærmere på. Dette skrev vi i en pressemelding:


"Vet du om jeg skal dø? ”


Nangijala er en utstilling om transformasjon, menneskets sårbarhet og ensomhet, men også om tilknytning og kjærlighet. Arbeidene er laget i kull og keramikk, og motivene er inspirert av røntgenbilder, tatt ved livets slutt. 


Når et liv er over, vil noen sitte igjen med minner om den døde. De kan være gode eller vonde. I dette tilfellet er det et godt barndomsminne, en far, en datter og Brødrene Løvehjerte som ga tittelen til utstillingen, Nangijala.


Det er med andre ord ikke hovedsakelig det vonde, sorgtunge og vanskelige jeg tar utgangspunkt i, men noe godt. Et godt minne. Og jeg har forsøkt å nærme meg det med respekt og varsomhet. Så tar du en titt innom utstillingen min, vil du ikke bli møtt med tenners gnissel eller vonde bilder. I stedet har jeg gjort et forsøk på lage noe som kan oppleves som nok i seg selv, noe som handler estetikk, og uten at utgangspunktet får for stor gjennomslagskraft. Om jeg har klart den oppgaven får andre bedømme, men det har vært en interessant reise for meg selv fram til det endelige resultatet, og den reisen stopper vel egentlig ikke her, men går videre inn i nye prosjekt. Å arbeide abstrakt har vært både utfordrende, givende og utviklende for meg, opplever jeg. Og innbyr til nye forsøk.

Bildene i dag viser noen malerier jeg lånte bort til Fretex, og et foto av plakaten til utstillingen «Nagijala».

Ha en fin dag.

Bjørn

Det er mye som kan komme ut av det at et menneske dør. Til og med en sorg kan få noe vakkert over seg. Dagens link er til en joik, som ble laget da en ung mann døde. Her framført av Didrik Solli Tangen: