Det måtte jo komme. Ikke noe å gjøre med det.
Forutsigbarheten ligger der som en diger kampestein en ikke klarer å flytte på
selv om en vil aldri så mye. Vilje er med andre ord ikke nok til å flytte fjell.
Så det er bare å akseptere tingenes tilstand og la det være som det er. Jeg
snakker selvfølgelig om drittværet. Jupp, nå kommer det visst. I dag er det
meldt regn, regn, regn, etter flere dager med overraskende fint vær, og slik
vil det visst fortsette framover. For egen del plager det meg ikke så mye. Jeg
går ikke i kjelleren over litt regn og høst. Selv om jeg likevel må innrømme at
jeg letter litt fra bakken når sola kommer tilbake.
Høsten kommer hvert år. Deal with it. Nå er det på tide å
finne fram stearinlysene og rydde bort solsenga. Kanskje kan en til og
med lage seg litt god og sunn mat og spise den sammen med noen, slik at kroppen
ikke siger fullstendig sammen i tussmørket og ensomhet. Selv lagde jeg kylling
til kjæresten og meg selv i går. Med pære og Blue Costello. Og det smakte
utmerket. Det var så godt at tårene nesten spratt. Oppskriften finner du her. (Litt rot i oppskriften, men sitronsaften skal i marinaden, og skallet skal på de siste ti minuttene av steketiden)
Forsøker du deg på den retten selv, så ikke var gjerrig på pærene, lag heller mer. De smakte konge sammen med pastasausen. Selv brukte jeg kyllingfileter i stedet for lår, og jeg stekte dem nok litt for lenge så de ble litt tørre,
men utover det var det hele vellykket. I tillegg lagde jeg så mye at det holder
til både i dag og i morgen.
I dag skal jeg i kaffebesøk. Hos en dame som skal holde et
innlegg under åpningen av min kommende utstilling. Denne gangen tar
utstillingen og arbeidene mine utgangspunkt i døden. Uten at det blir en mørk
og dyster greie av den grunn. Det er i hvert fall ikke et slikt uttrykk
jeg er ute etter. I stedet håper jeg at
en letthet og det estetiske vil ta større plass enn det vi kanskje ofte
forbinder med død - slik som sorg og smerte og savn.
For en stund siden fortalte jeg noen kollegaer om hvordan
jeg håpet utstillingen min ville bli, og da fikk jeg til svar at det ga assosiasjoner
til en japansk hage. En assosiasjon jeg ikke har problemer med å leve med i det
hele tatt. I stedet ga det meg noe jeg kunne strekke meg etter. Det å fortelle
noe, ga meg med andre ord noe tilbake.
Når det gjelder innlegget som skal holdes under åpningen,
håper og tror jeg at det kan bli interessant. Bidragsyteren er en tenkende
kunnskapsbank, har studert filosofi, religionsvitenskap og gammelgresk, og
studerer nå i en alder av 65 år latin ved universitet i Bergen. Ideen bak det å
invitere henne, er at det kan være interessant å få noen vinklinger på
tematikken jeg tar opp, som jeg selv ikke ville vært i stand til å hente fram.
Det er gjerne slik at forskjellige tilnærminger kan skape noe spennende, tenker
jeg. Se bare på musikk, for eksempel, der det å blande sjangere kan føre til
noe nytt og grensprengende.
Kaffebesøket i dag er for å gi henne litt kjøtt på beinet.
Litt av mine egne tanker og ideer bak utstillingen jeg skal vise, som hun kan
ta utgangspunkt i, om hun ønsker. Dialog er jo viktig. Dialog er en døråpner. Det å åpne en
dør betyr ikke at landskapene en finner på begge sider av den nødvendigvis vil
ligne så mye på hverandre bestandig, men en må nødvendigvis våge å bevege seg
gjennom det ene for å komme til det andre. Dialog krever derfor mer mot enn
enetale gjør, kan en kanskje si. Slik er det på mange felt i livet. Og den mest
ekstreme og ødeleggende form for enetale, er slik jeg tenker det taushet. Noe
som kanskje kan oppleves som litt merkelig å hevde, men jeg tenker at taushet
kan være et valg som kan formidles med like stor vekt og potensiell
gjennomslagskraft som lyden av en stemme gjør. Bare at en stemme kan åpne noe,
der taushet gjerne lukker seg rundt noe.
Eksempel på hva taushet kan lukke inne, kan være skam, angst,
frykt, sårbarhet, hat, mindreverd, et indre mørke eller ting knyttet til dette.
Hva dialog kan åpne opp for, har mer letthet over seg, mer lys. Og muligheter. Som
kjærlighet, toleranse, imøtekommenhet, mot og håp, bare for å nevne noe.
Når det gjelder døden, som utstillingen min tar utgangspunkt i, er det
lett å tenke at den medfører den endelige tausheten. This is it, this is the
end. Og slik oppleves det kanskje for mange. Men det går også an å tenke at
minner er en form for brudd på den absolutte tausheten. For minner kan en hente
fram, og oppleve som en åpen dør mot den som forlot oss. En stemme fra
fortiden, som du selv er delaktig i å tolke og forstå gjennom bearbeiding av
følelsene dine og deg selv. Det vil si, det kan minne om det som kan skje i en
dialog. Er du heldig er det gode minner du kan finne bak døren, er du mindre
heldig er det vanskeligere minner. Men alt som åpnes opp for gir deg mulighet
til å forholde deg til det på et vis som gir håp. Mens alt du lukker inne lett
ender opp som en uhelbredelig svulst.
En av de kjedelige greia med svulster, er at du må bære dem
alene.
Og med det har jeg vel skrevet nok for denne gangen, så nå
runder jeg av og tar meg et stev, huiiii.
Det øverste bildet viser den nevnte pasta og kyllingretten. Bildet nummer to viser et maleri som skal være med på en fellesutstilling neste uke. Det har jeg kalt Limbo, og det en bearbeiding av et bilde jeg lagde til min forrige utstilling, Djevelens verk.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Døden er et punktum. Men historien om deg eller meg slutter ikke, likevel. Og noen ganger er stillheten stemme den vakreste.
SvarSlettKlem med et solstreif i ❤
Døden er et punktum. Sånn er det. Men kanskje er den mer enn det, hva vet jeg. Jeg forsøker bare å se på det, ikke å gi svarene. Kanskje må hver enkelt finne sine svar, og stille sine egne spørsmål.:)
SlettKlem.:)