lørdag 30. september 2017

Taushet er en ekstrem form for enetale.





Det måtte jo komme. Ikke noe å gjøre med det. Forutsigbarheten ligger der som en diger kampestein en ikke klarer å flytte på selv om en vil aldri så mye. Vilje er med andre ord ikke nok til å flytte fjell. Så det er bare å akseptere tingenes tilstand og la det være som det er. Jeg snakker selvfølgelig om drittværet. Jupp, nå kommer det visst. I dag er det meldt regn, regn, regn, etter flere dager med overraskende fint vær, og slik vil det visst fortsette framover. For egen del plager det meg ikke så mye. Jeg går ikke i kjelleren over litt regn og høst. Selv om jeg likevel må innrømme at jeg letter litt fra bakken når sola kommer tilbake.

Høsten kommer hvert år. Deal with it. Nå er det på tide å finne fram stearinlysene og rydde bort solsenga. Kanskje kan en til og med lage seg litt god og sunn mat og spise den sammen med noen, slik at kroppen ikke siger fullstendig sammen i tussmørket og ensomhet. Selv lagde jeg kylling til kjæresten og meg selv i går. Med pære og Blue Costello. Og det smakte utmerket. Det var så godt at tårene nesten spratt. Oppskriften finner du her. (Litt rot i oppskriften, men sitronsaften skal i marinaden, og skallet skal på de siste ti minuttene av steketiden) 

Forsøker du deg på den retten selv, så ikke var gjerrig på pærene, lag heller mer. De smakte konge sammen med pastasausen. Selv brukte jeg kyllingfileter i stedet for lår, og jeg stekte dem nok litt for lenge så de ble litt tørre, men utover det var det hele vellykket. I tillegg lagde jeg så mye at det holder til både i dag og i morgen.

I dag skal jeg i kaffebesøk. Hos en dame som skal holde et innlegg under åpningen av min kommende utstilling. Denne gangen tar utstillingen og arbeidene mine utgangspunkt i døden. Uten at det blir en mørk og dyster greie av den grunn. Det er i hvert fall ikke et slikt uttrykk jeg er ute etter.  I stedet håper jeg at en letthet og det estetiske vil ta større plass enn det vi kanskje ofte forbinder med død - slik som sorg og smerte og savn.

For en stund siden fortalte jeg noen kollegaer om hvordan jeg håpet utstillingen min ville bli, og da fikk jeg til svar at det ga assosiasjoner til en japansk hage. En assosiasjon jeg ikke har problemer med å leve med i det hele tatt. I stedet ga det meg noe jeg kunne strekke meg etter. Det å fortelle noe, ga meg med andre ord noe tilbake.

Når det gjelder innlegget som skal holdes under åpningen, håper og tror jeg at det kan bli interessant. Bidragsyteren er en tenkende kunnskapsbank, har studert filosofi, religionsvitenskap og gammelgresk, og studerer nå i en alder av 65 år latin ved universitet i Bergen. Ideen bak det å invitere henne, er at det kan være interessant å få noen vinklinger på tematikken jeg tar opp, som jeg selv ikke ville vært i stand til å hente fram. Det er gjerne slik at forskjellige tilnærminger kan skape noe spennende, tenker jeg. Se bare på musikk, for eksempel, der det å blande sjangere kan føre til noe nytt og grensprengende.

Kaffebesøket i dag er for å gi henne litt kjøtt på beinet. Litt av mine egne tanker og ideer bak utstillingen jeg skal vise, som hun kan ta utgangspunkt i, om hun ønsker. Dialog er jo viktig. Dialog er en døråpner. Det å åpne en dør betyr ikke at landskapene en finner på begge sider av den nødvendigvis vil ligne så mye på hverandre bestandig, men en må nødvendigvis våge å bevege seg gjennom det ene for å komme til det andre. Dialog krever derfor mer mot enn enetale gjør, kan en kanskje si. Slik er det på mange felt i livet. Og den mest ekstreme og ødeleggende form for enetale, er slik jeg tenker det taushet. Noe som kanskje kan oppleves som litt merkelig å hevde, men jeg tenker at taushet kan være et valg som kan formidles med like stor vekt og potensiell gjennomslagskraft som lyden av en stemme gjør. Bare at en stemme kan åpne noe, der taushet gjerne lukker seg rundt noe.



Eksempel på hva taushet kan lukke inne, kan være skam, angst, frykt, sårbarhet, hat, mindreverd, et indre mørke eller ting knyttet til dette. Hva dialog kan åpne opp for, har mer letthet over seg, mer lys. Og muligheter. Som kjærlighet, toleranse, imøtekommenhet, mot og håp, bare for å nevne noe.

Når det gjelder døden, som utstillingen min tar utgangspunkt i, er det lett å tenke at den medfører den endelige tausheten. This is it, this is the end. Og slik oppleves det kanskje for mange. Men det går også an å tenke at minner er en form for brudd på den absolutte tausheten. For minner kan en hente fram, og oppleve som en åpen dør mot den som forlot oss. En stemme fra fortiden, som du selv er delaktig i å tolke og forstå gjennom bearbeiding av følelsene dine og deg selv. Det vil si, det kan minne om det som kan skje i en dialog. Er du heldig er det gode minner du kan finne bak døren, er du mindre heldig er det vanskeligere minner. Men alt som åpnes opp for gir deg mulighet til å forholde deg til det på et vis som gir håp. Mens alt du lukker inne lett ender opp som en uhelbredelig svulst.

En av de kjedelige greia med svulster, er at du må bære dem alene.

Og med det har jeg vel skrevet nok for denne gangen, så nå runder jeg av og tar meg et stev, huiiii.

Det øverste bildet viser den nevnte pasta og kyllingretten. Bildet nummer to viser et maleri som skal være med på en fellesutstilling neste uke. Det har jeg kalt Limbo, og det en bearbeiding av et bilde jeg lagde til min forrige utstilling, Djevelens verk. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





2 kommentarer:

  1. Døden er et punktum. Men historien om deg eller meg slutter ikke, likevel. Og noen ganger er stillheten stemme den vakreste.
    Klem med et solstreif i ❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Døden er et punktum. Sånn er det. Men kanskje er den mer enn det, hva vet jeg. Jeg forsøker bare å se på det, ikke å gi svarene. Kanskje må hver enkelt finne sine svar, og stille sine egne spørsmål.:)

      Klem.:)

      Slett