mandag 11. september 2017

Det er en fordel å kunne se sin egen navle.




I dag skal jeg ta en synstest, og bestille nye briller. Ingen stor greie å skrive om, synes kanskje du, på en dag som har datoen 9.11 og hvor det i tillegg er valg i Norge. Men sånn er det altså, at en gjerne har et liv utover de store markeringene også. Så jeg skal få nye briller i dag. Eller kjøpe/bestille, er vel mer rett å si. Noe som vil gi et kraftig innhugg i lommeboka mi, for briller kommer jo ikke billig. Selv om de store kjedene gjerne bruker store bokstaver i reklamene for å få deg til å se deg blind på fra-priser, så ender gjerne den egentlige prisen langt over det. Men, men, en bør jo være i stand til å se sin egen navle, så briller blir det uansett.

Én ting som er viktig når det kommer til nye briller, er at det er glass i dem. Selv må jeg ha progressive. Og selvfølgelig ripefrie og refleksfrie. Noe som gir et påslag i pris. Men det er jo ikke bare dette som er viktig. Minst like viktig er hvordan innfatningen ser ut, og hvordan greiene er å ha på seg. Lette briller er for eksempel bedre for neseryggen enn tunge. Lette er derfor dyrest.

Det finnes mange typer innfatninger. Noen får deg til å se ut som du er vant til å se ut, andre får deg til å se helt ny ut. For meg er det tryggest med det jeg er vant til, slik som på bildet over her, så det blir neppe rosa briller med diamanter denne gangen heller. I stedet blir det svart som vanlig. Det vil si ikke digre vindusglass som på en buss, slik mange ser ut til å gå for i disse dager, men likevel kanskje LITT større enn forrige gang. En påvirkes jo av mote og svingninger, uten at en trenger å ta den helt ut av den grunn. Samtidig skal en jo være praktisk, og større glass er bedre enn veldig små, når en har progressive briller.

Det var brillene. Over til noe annet. Og jeg skal IKKE skrive om det forpulte sykkel-VM som invaderer Bergen og tar over alt denne uken. Bare kjapt bemerke at folk er gale, når de bruker så mye resurser på noen få mennesker i sykkelbukse, og samtidig ikke har råd til kreftmedisiner, aldershjem, eller bostøtte for de aller svakeste.

Set bort i fra hysteriet rundt sykkel VM, er livet stort sett bra for tiden. Jeg trimmer det jeg orker og uten å overdrive så jeg går tom, og fortsetter med å spise sunt. Noe som gir en effekt, kjenner jeg. Angsten min er ikke så påtagelig som den kan være til tider, og den depressive delen holder seg borte. Så det er lite å klage på her i gården. I går så jeg til og med et program hvor de hevdet at det å bli avhengig av sjokolade er en myte - lykke, lykke - men, nei, jeg kommer nok ikke til å gå tilbake til gamle synder med det første likevel. For de definerte avhengighet ut i fra den fysiske biten, det de kunne se når de scannet hjernen, ikke den mentale opplevelsen. Og jeg vet jo av erfaring at jeg blir kjapt hekta på sukkerholdige ting, og at det er vanskelig å kutte det ut igjen. Jeg trenger ingen måling av hjerneaktivitet for å forstå det. Så nå for tiden er det frukt og grønnsaker som gjelder.

I denne artikkelen kan en lese at mennesker som har vært innlagt for psykiske lidelser kan forvente å dø mange år før andre er forventet å pakke sammen. 15 år tidligere for kvinner, og 20 for menn. Mye på grunn av at de lever usunt. Spiser dritt og beveger seg lite. Jeg tenker at innleggelse er med for å ha noe å måle ut i fra. Det vil si at du ikke trenger å puste lettet ut om du IKKE har vært innlagt. En kan bare ikke måle alle som sliter, men likevel ikke er registrert innenfor et system. De er usynlige. Alle de som går hjemme og har et ræva liv uten å søke hjelp. Dem er det nok mange av. Hjelp og innleggelser vokser jo ikke på trær. Det må gjerne en krise til med fare for eget eller andres liv før innleggelse blir et tema. Så mange holder nok bare ut på egenhånd, samtidig som de kanskje selvmedisinerer seg på alkohol, mat, sjokolade, facebook og dop i alle mulige varianter, eller hva den enkelte føler hjelper og kan dempe livets påvirkning. Men misbruk av ting som dette bringer deg jo egentlig lenger ned, selv om de kan få deg til å glemme noe i korte øyeblikk. Mens litt bevegelse og skikkelig kost bringer deg opp. Kanskje ikke i form av en trampoline som kaster deg mot solen som en annen Ikaros,  eller en rakettutskytning som får deg til å fly over Japan, men mer som ei lang trapp en må kravle seg opp ett skritt av gangen, ramle ned et hakk, og så begynne på igjen. To trinn opp, ett trinn ned. Stillstand og bevegelse hånd i hånd. År etter år. Om en noen gang kommer til en topp, er vel usikkert, men en kan kanskje komme seg et par etasjer opp, og bare det i seg selv kan gi litt bedre utsikt en det en har fra kjelleren.

***

ANKER

vær en sol
og natthimmel
over et hus

vær et loft og kjeller
vær glede
vær blues

vær et lysende rom
og et svart rom
og et rødt

vær et anker
og et spørsmål
vær en dør som står på gløtt

***

Og med dette runder jeg av for nå, drar til optikeren min, og så får vi nå se.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, musikk jeg trimmer til:







2 kommentarer:

  1. DA kommer det store spørsmålet: Kommer det bilder av nye briller?? Og sykkelhysteriet er som andre hysterier, de går over.
    God uke Bjørn 😊
    Klem kommer her ❤

    SvarSlett
    Svar
    1. Har aldri forsøkt å lage bilder av eller med briller, men det kan fremdeles skje, Annemor.:) I mellomtiden skulle det være mulig å se detaljene i det jeg lager på andre måter.:)

      Ha en fin uke.

      Klem.:)

      Slett