Veien utenom er ikke nødvendigvis den beste.

Etter noen dager med litt labert stemningsleie, våknet jeg i dag med noe som bare kan betegnes som godt humør. Ikke kongehumør, men i hvert fall litt bedre enn i det siste. Og nei, akkurat dét gjorde ikke vondt i det hele tatt.

Om det litt bedre humøret har noe å gjøre med at jeg sov til klokka tolv i dag, skal være usagt, men det gjorde jeg altså.  Så nå, etter litt kaffe og frokost, er det allerede langt på dag. Hvordan det vil påvirke planene jeg hadde for dagen, gjenstår å se. Uansett var ikke planene så viktige. Jeg tenkte å trene litt, og lage opp noen middager for frysen. Og ingenting av dette er for sent enda, eller umulig å utsette til i morgen.

Når en får et lite fall i stemningsleiet, så tror jeg det kan være en god idé å adressere det. Det vil si gå det i møte, og gjerne sette ord på det. Det kan hjelpe en til å navigere litt, og få lettet litt på trykket. For å få til det, så kan en skrive, slik jeg gjør på Vannlandet, eller en kan snakke med noen. Å snakke er bra. Og aller best er det om en våger å være ærlig. Om en snakker rundt grøten, hjelper det ofte ikke så mye. En må våge seg ut på smørøyet og forsøke å finne fotfeste der. Mens en gir saker og ting sitt eget navn. Alt fortjener sitt eget navn.

I blant når en leser artikler i avisen, så brukes det ikke riktig navn. I dag kan en lese om noe graving i byen vår, der noen dører ble sperret så det ble vanskelig for folk som bodde bak dem å komme seg til og fra. Når de ansvarlige så blir konfrontert med fakta, blant annet at det ikke ble opplyst om ting i forkant, kaller de det et resultat av underkommunisering. Hallo, underkommunisering? De riktige ordene må vel være at de dreit på draget, gjorde en dårlig jobb, eller noe i den duren.

På samme vis blir det om du gir eller får en knyttneve i trynet, et spark i magen eller blir slått med en hammer, for at et standpunkt skal understrekes. Det er ikke et utslag av overkommunikasjon. Det er vold.

Et annet sted kan en lese om LO som kjøper en leilighet til over ti millioner, og lar en av toppene bo der. Leiligheten var en investering, sier de så etterpå, og at de sparer hotellutgifter til pampen. Men det hadde de vel gjort om de leide en billigere leilighet til toppen også, eventuelt en hybel, og leide ut den dyre så de fikk inntekter på investeringen sin. Frynsegodene blir med andre ord nektet sitt egentlige navn, som er nettopp frynsegode for en av deres egne topper.

Og så har vi saken om den gamle damen her i Bergen som fikk ei kule inn gjennom veggen, fra en skytebane i nærheten. Nå skal skytebanen åpnes igjen. Men ingen fra skytterklubben har giddet å ta turen bort for å snakke med offeret. For å be om unnskyldning, og høre hvordan det går, og slikt. Fordi de avventer politiets konklusjon. Hallo, avventer? For meg framstår det som om de faen i dama, og er mest opptatt av å få skyte videre.

Å gi ting sitt virkelige navn, er viktig. Og ikke bare for de som kommer i media. Om noen spør deg hvordan du har det, hjelper det lite å svare bra, om du har det dritt. Da ender det bare med at du må bære dritten alene. Slik er det om det oppstår saker og ting i et forhold også. Enten det dreier seg om forholdet til en kjærest, et barn, en venn, eller på en arbeidsplass. Om en alltid vrir seg unna det det egentlig handler om, vil det skje få forandringer. Det samme gjelder for det du faktisk føler. Om noen påfører deg sorg, smerte, avviser deg eller misbruker deg, så hjelper det lite å holde kjeft og bite i deg det du føler. Selv om det kan medføre at du må kjenne på litt skam eller frykt om du er ærlig og kanskje til tider litt konfronterende, så er ærlighet det eneste som kan forandre noe, og den eneste veien som leder til aksept av dine egne følelser. Og for å ha en egenverdi, må en faktisk gå veien om aksept av seg selv. Det er ingen vei utenom.

Klokka har blitt halv to, og jeg får komme i gang med dagens gjøremål. Middagen jeg har planlagt, er noe så enkelt som mac & cheese. Men jeg blander inn en broccoli og et par pakker med stekt kyllingkjøttdeig, litt vårløk og eventuelle rester av ting jeg har liggende, for å gi litt mer smak og næring. Og så fryser jeg det i porsjonspakker. Å tine det, gir ingen michelin stjerner, men det er innafor, samtidig som det er lettvint og ganske rimelig. Og det er jo ikke til å klage over.

Dagens bilde fikk tittelen "Taus", og skulpturen ga jeg navnet "Argument".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: