onsdag 30. august 2017

Ræva har gjerne sin egen historie.



Det er mye jeg ikke liker her i verden. Også er det mye jeg liker. Om det er mest ikke-liker eller mest liker i livet mitt, er jeg usikker på, men jeg vet at noe havner i et grenseland. For eksempel vet jeg at jeg både liker og ikke liker kritikk på kunsten jeg lager. Det kommer an på hvem som gir meg den, hvorfor og hvordan. Det kan i blant kjennes kipt å bli konfrontert med sin egen tilkortkommenhet, men samtidig er det slik at akkurat en slik konfrontasjon kan bringe meg videre. Slik at jeg utvikler meg i stedet for å bare tviholde på status quo, gamle sannheter, myter, holdninger og frykt som jeg kan gjemme meg bak  Slik er det på mange felt i livet mitt. Ikke bare i kunsten. Å få en tilbakemelding på meg selv og mitt, hjelper meg til å se meg selv i perspektiv, pluss at det gir meg mulighet til å forandre på noe. Ting jeg ikke blir gjort oppmerksom på, er det lite å gjøre noe med, om jeg ikke allerede er klar over det og bare gir faen, ikke orker å gjøre noe med det, eller ikke er i stand til det.

Én ting jeg likevel vet helt skråsikkert at jeg ikke liker, er å våkne opp til at internett er borte. Og det skjedde i dag. Grrrr og Fuck! Jeg hater sånn skit. Det bringer meg ut av rutinene mine, og rutiner er jeg glad i. Derfor gjør jeg stort sett det samme hver morgen. Ikke fordi jeg tvinges, men fordi jeg liker det. Men altså ikke i dag. I stedet for å lese nyheter og scrolle gjennom sosiale medier mens jeg tar morgenkaffen som jeg pleier, skriver jeg et blogginnlegg. I Word. Og det er jo ingenting galt i det å skrive ned noen tanker, men det var bare ikke planen å gjøre det akkurat nå. Ikke får jeg lagt det ut på Vannlandet heller, siden nettet er borte. Så det må i så fall bli senere i dag. Om nå nettet kommer tilbake i dag. Noe annet ville vært lite moro.

Nå er det altså ikke slik at jeg ikke har andre ting jeg kan ta meg til enn å lese nyheter. Ikke stopper det ved å skrive ned noen tanker heller. Jeg kan vaske huset, vaske meg selv, vaske klær, eller gjøre noe annet fornuftig. I tillegg fikk jeg min nyinnkjøpte spinningsykkel i hus på mandag, så jeg kan sette meg på den og tråkke av meg irritasjonen. Det har jeg gjort de siste dagene. Tråkket. Selv om å bli kvitt irritasjon ikke har vært motivasjonsfaktoren. I stedet har jeg kost meg med det. Det har vært lystbetont. Og siden det på sikt kanskje vil hjelpe litt på lungekapasiteten min, føles det meningsfullt for meg å gjøre det. Selv om ræva mi kanskje forteller en annen historie. For den er øm nå. Eller støl. Men det regner jeg med går over etter hvert. I mellomtiden tar jeg det rolig. Slik at jeg ikke går lei med en gang.

Det er lett å gå lei ting. Og Finn er full av trimapparater, som er nesten ubrukte. Bak hvert eneste apparat som skal selges ligger det kanskje en historie om et ønske om et bedre liv, men så ble det ikke slik likevel. Kanskje var det iveren som tok overhånd, og så gikk en lei med en gang, fordi kroppen sa i fra at dette gjør vondt, eller koster for mye på andre måter. Eller kanskje noen har vært dårlige på dette med rutiner. For rutiner må til.

Rutinene setter deg i en situasjon hvor du ikke trenger å tenke etter om du skal gjøre noe, du bare gjør det. Slik som når du pusser tennene om morgenen før du går på jobb, tar en dusj eller tar på deg klær. Har en rutinene inne, går morgenen som en lek. Har en dem ikke inne, opplever en kanskje at en tom for brød eller kaffe, ikke har rent undertøy eller at en å måtte lete etter nøkler hver eneste morgen, med påfølgende stress og irritasjon. Kun fordi nøklene ikke hadde blitt lagt rutinemessig på den plassen hvor de bør ligge. Det er mange som legger mye tid, følelser og energi i helt unødvendige ting. Og da vil det gå utover noe annet. Dette kalles årsak og sammenheng. Om vi var flinkere til å forstå årsak og sammenheng i stedet for bare å tro på alt som skinner eller glitrer og gå for det letteste der og da, kunne vi spart oss for mye frustrasjon.

I morgen skal jeg på sykehuset får å sjekke lungene mine. Det gjør jeg rutinemessig en gang i året, fordi jeg har astma og kols. Denne gangen er det likevel to år siden sist jeg ble sjekket. Og grunnen til at jeg fikk time i morgen, var at det dukket opp en ledig time på grunn av en avbestilling. Damen som ringte om saken, unnskyldte seg med at det var mye kø som var årsaken til at jeg måtte vente et år ekstra. Selv tror jeg at det var andre årsaker, eller i beste fall at køen var en halvsannhet. Det virker lite sannsynlig at det et år plutselig blir uvanlig stor kø. Lungesykdommer kommer ikke i stim.  Så selv om noe ledet til forsinkelser, tror jeg kø-pratet er kun halve sannheten, at køen det snakkes om er et symptom eller en konsekvens av noe ved sykehusets rutiner.

Kanskje kan det også vare at de rett og slett glemte meg. Hva vet jeg? Ofte lite, må jeg innrømme. Men i tillegg tror jeg veldig mye. Og det jeg tror, tror jeg ofte sterkt. Noe jeg nok ikke er alene om. For mitt vedkommende resulterer mye av det jeg tror i angst. Ofte fordi jeg tror at andre tror noe om meg. Og at de mener noe. Jeg tror veldig kjapt at det de mener handler om at jeg ikke er bra nok, fin nok, elskbar eller at jeg ikke bør trekke pusten en gang til, for på den måten å bruke opp surstoffet et bedre menneske enn meg kunne hatt bruk for. Så jeg skammer meg. Veldig ofte skammer jeg meg. Over alt mulig. Selv om jeg vet og mener at andre ikke har samme grunn til å skamme seg over tilsvarende saker. Det gjelder bare meg. Og har jeg ikke noe konkret å skamme meg over som jeg kunne forsøkt å forandre på, skammer jeg meg over at jeg finnes. Det ska’kke stå på det, det er alltid noe en kan skamme seg over, om en først har lært at en har grunn til å skamme seg.

Sånn er det med meg, og det jeg tror. Om hva du tror og hva det resulterer i for deg, vet jeg lite og ingenting. Men jeg håper du ikke tror på Sylvi Listhaug og at porten til et bedre liv ligger i de blå blå sine valgløfter.  Sånn er det med den saken. Ræva har gjerne sin egen historie, og ofte handler den om å drite på draget.

Nå får jeg trimme litt. Det tror jeg er lurt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





søndag 27. august 2017

Æ, og sex i antikken.



I går shoppet jeg litt. Ikke klær, ikke bil, ikke ny komfyr, men en spinningsykkel. Jepp, så nå skal det trimmes. Om det nye tilskuddet til husholdningen da ikke havner i boden i løpet av ei uke. Jeg vet jo at det er det som ofte ender opp med å bli skjebnen til diverse trimapparater som handles inn over det ganske land. Så faren ligger jo der. Men jeg får satse på at det ikke skjer hos meg, i hvert fall ikke med det første.

Grunnen til innkjøpet, er at jeg har kols. Så jeg trenger å holde lungekapasiteten jeg har igjen vedlike så godt som mulig. Det forsøker jeg å gjøre ved å gå turer. Men i sommer har været vært ganske ræva, og jeg har droppet mange av tuene pga. regn. Nå håper jeg at pedalene hjemme i mitt eget rede skal kompensere litt for drittværet, slik at jeg får beveget legemet selv om været suger. Noe det nok kommer til å gjøre framover også. Spesielt nå når vi går mot høst og vinter. Det skakke værra lett.

Når jeg går tur, går jeg ikke så fort, og jeg går ikke så langt. Men jeg går det jeg klarer, uten å presse meg så langt at jeg går lei. Slik blir det nok med trimsykkelen også. Det blir nok neppe tråkking i polstret sykkelbukse så svetten skvetter veggimellom, men mer som en ganske rolig sykkeltur på flatmark en sommerdag. Motbakker har jeg ikke lunger til. Men det er greit. Alt bevegelse er bedre enn ingenting. Det gjelder både for blåsebelger, blodpumpa og fettansamlinger.

Det er mye en kan investere i. En kan legge pengene en måtte ha eller låner seg til i aksjer, i en plastisk operasjon, noen vinger som Ikaros, flotte ferier, ny bil, status der en føler status ligger, eller altså i helsa si, som jeg føler jeg gjør gjennom nyanskaffelsen min. Og det må jeg jo kunne rettferdiggjøre, føler jeg. Hadde jeg kjøpt sykkelen for tre år siden, er det likevel ikke sikkert investeringen hadde gitt noe særlig avkastning. Men i løpet av de tre siste årene har jeg fått lagt inn litt rutiner og et par små mål, som gjør at formen langsomt har bedret seg og ni kilo har forsvunnet fra mageregionen, så nå tror jeg tiden er moden for å steppe saker og ting opp et trinn. Så får vi nå se. Det kan jo ikke skade å forsøke. Og blir sykkelen bare stående, får jeg legge den ut på Finn. Det er mye av innkjøp motivert av drømmer, håp og fantasier som havner der etter hvert, har jeg sett. Det skakke værra lett.

I dag er det søndag, og sol ute. Så siden jeg ikke får sykkelen før i morgen og verden er full av sol, får jeg forsøke meg på en runde på apostlenes hester etter hvert. Det skader jo ikke det heller. Og er ingen ting å utsette. For det er jo den der greia da, som vi lett ender opp med både den ene og den andre, at vi skal ta tak i noe bare ting faller på plass først. I morgen. Eller neste uke. Da skal alt bli bedre, eller vi selv flinkere. Og det funker jo sjelden. Det er det som skjer her og nå som gjerne teller. Ikke det som kanskje kan skje en annen dag.

Sånn, da ble det litt blogg i dag. Det har vært litt stille på den fronten den siste uka. Men nå får jeg hive meg rundt, og kanskje motivere kjæresten til å bli med på en gåtur. Selv om hun er litt opptatt med studier for tiden. I gammelgresk. Hun arbeider fram mot en bachelor i klassisk filologi, med fordypning i gresk. Planen på den veien er nå å skrive en bacheloroppgave om sex i antikken. Artig tema, spør du meg. De gamle grekerne var nok ikke tapt bak en vogn på dette feltet, vi snakker jo om en tid før historien om syndefallet og skammen fikk rotfeste i oss. Og vi har jo greskmytologi med for eksempel historien om Minotaurus. Minotaurus var halvt menneske, halvt tyr, og avkommet etter at Pasifaë hadde seg med en okse. hver sin lyst, sier nå jeg.



Det øverste bildet viser en skulptur jeg gjorde for noen år siden, som fikk navnet Minotaurus. 

På bilde nummer to kan du se noen notater kjæresten min gjorde en dag, for å forstå bokstaven Æ. For Æ er visst ikke bare Rema 1000 når det kommer til gammelgresk. Det skakke værra enkelt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:









lørdag 19. august 2017

Hyssssj - it's oh so quiet.



Det har vært mye vold i det siste. Først to ganger i Spania, og så et tilfelle i Finland, hvor en mann gikk amok med kniv. Sånt er dritt. Og framstår for meg som veldig bortkastet. Samtidig er det slik at det ser ut til å bli mer og mer av den slags, selv om det ikke alltid er like store angrep som på Utøya eller 9.11.

Da de to sist nevnte angrepene skjedde, satt jeg klistret til tv-skjermen. Og jeg kjente at det ble vanskelig å ta ting innover meg. Det ble for mye, klarte ikke å distansere meg eller å legge det bort, og jeg ble nesten dårlig. Nå for tiden, tar jeg ikke ting like mye innover meg, og jeg styrer litt unna en del av medias avisskildringer og tv-innslag. Jeg orker rett og slett ikke å etablere like mye følelser lenger og jeg orker ikke å ta inn over meg alle detaljer om igjen og om igjen, så jeg skjermer meg selv litt.




Selv om verden er voldelig og vond til tider, finnes det selvfølgelig lysglimt også, og jeg vil heller fokusere på slike ting på Vannlandet i dag, kjenner seg, så fuck all driten som skjer. Verden og Livet er større og inneholder mer møkk. 

I går var jeg ute og gikk for å trene hjerte, lunger og muskler litt, og da kom jeg over det lille oppsettet du ser på bildene over her. Antagelig er det noen små barn som har kost seg.

Å se dette lille tablået gjorde godt et eller annet sted inne i meg, kjente jeg. Det var noe uskyldig, lekent og kreativt over det. Og vi trenger uskyld, lekenhet og kreativitet. Og stillhet. Vi trenger ikke bare nyhetenes dybdykk i detaljer når noe vondt skjer, og støy, støy, støy.

Når det gjelder min egen kreativitet, så er jeg nå tilbake i jobb igjen etter ferien. Og det opplever jeg som rimelig greit. Det første arbeidet jeg tok tak i, var bildet du ser under her. Det var med på en utstilling jeg hadde for et års tid siden, men jeg følte det trengtes å bli flikket litt på. Etter hvert ble det litt for mye flikking, og det førte til at jeg malte over det meste, og startet på nytt. Og selv om det ikke er ferdig enda, legger jeg også ved et foto som viser hvor langt det er kommet.






Fokuset jeg har hatt under arbeidet de siste dagene har vært ved selve penselstrøkene (se detaljbildet), mer enn ved motivet i seg selv. Jeg forsøker å løse opp litt, og la strøkene stå ganske tydelig som det de er, uten å gni fargene for mye over i hverandre. For akkurat det å ende opp med gniing er en tendens jeg har. Noe som nok skyldes at jeg arbeider for lenge ved detaljer. Hvordan bildet ender opp med å bli, om det blir bra eller rett og slett malt over og slettet, gjenstår å se, men det føles altså godt å være i gang igjen. Langt bedre enn å lese om krig, død og fordervelse. 

Neste utstilling jeg skal ha, vil inneholde kulltegninger og en et stort bilde på leirfliser. Temaet er døden, men ikke nødvendigvis kun på en vond og vanskelig måte, for den handler om kjærlighet også. Det blir i November. Men før det er det en kollega av meg som skal ha en utstilling. Og er du i Bergen så ta deg tid til den. Her er en liten tekst, som ble sendt ut som invitasjon fra Galleri VOX:





Hjertelig velkommen til KATY PENNYs utstilling CLEAR AS MUD 

Denne utstillingen utforsker grensen mellom det private og det offentlige, og er sentrert rundt kunstneren sitt lokalmiljø i Ytre Arna. Et rom i Penny sitt hus blir forvandlet til et pinhole camera, der omgivelsene blir projisert analogt inn i rommet via en linse. Resultatet blir en opp ned og til dels forvrengt versjon av omgivelsene; en persepsjon av verden utenfor blir invitert inn i huset.

Det blir visning av dette hjemme hos kunstneren søndag 27.08 kl. 16.00-19.00. Installasjonen vil bli streamet live både på Galleri VOX og på nett gjennom hele utstillingsperioden, til og med 10.09.

På Galleri VOX vises også grafikk og en interaktiv lydinstallasjon. Lydene er tatt opp på Lia fjellet i Ytre Arna, et vakkert turområde, men med en del støyende elementer; her er både steinbrudd og skytebane, og til tider lyden av billøp i det fjerne.  Grafikken baserer seg på turkart fra samme område. Søken etter stille refleksjon borte fra hus og biler blir til emosjonell støy.

Dette er en spennende utstilling, der kunstneren åpner sitt private hus og slipper omgivelsene og menneskene inn. Og på Galleri VOX viser hun igjen sin bredde og omfavner både grafikk og lyd.

***

Det var det, dagens blogg er over.

Ha en fin dag.



Dagens link: (Ikke all vold når nyhetene)






mandag 14. august 2017

Du - en resurs.



Nå har visstnok kuldegradene kommet om natta. Heldigvis ikke i Bergen, men på Østlandet. Det betyr vel at sommeren er over, mer eller mindre. Og selv om det er surt at det er slik, er det lite å gjøre noe med. Så skal en gjøre noe med noe, får en finne et annet felt til å sette inn resursene på enn å krangle med årstidene. Om en da har noen resurser. Og det har jo de fleste av oss. Om vi kjenner etter. Det er bare det at mange av dem ligger brakk, og blir ikke benyttet eller verdsatt.

Selv er jeg glad i å lage mat, fra tid til annen. Det at jeg både liker og er i stand til det, er en resurs for meg. Som jeg utnytter. Andre har andre resurser, for eksempel til å samle mye penger. Selv har jeg lite penger, så når jeg lager mat, må jeg prøve å være litt økonomisk. Og det klarer jeg stort sett å være. Det å være økonomisk er også en resurs for meg.

I går lagde jeg mac & cheese. Med en liten vri. I stedet for å bruke kun macaroni, ost og hvit saus, tilsatte jeg to pakker stekt kyllingkjøttdeig, en broccoli og en nesten hel bunt vårløk jeg hadde liggende. Dessuten brukte jeg brødstrø over osten. Glutenfri (har ikke noe valg der). Resultatet ble ypperlig. Og jeg fikk én stor pluss en middels stor form ferdig mat, som jeg delte opp i porsjoner og heiv i frysen. Dessverre glemte jeg å ta bilde etter at de hadde vært i ovnen, men jeg husket å ta et før, så det er det som ligger på toppen over her.

Andre resurser jeg har, er det som går på det kreative. Kreativiteten går i egne øyne litt lenger enn til å kunne produsere en trolldeigfigur som nesten ligner på noe, så jeg kaller meg kunstner. That’s my trade. Ikke noe jeg blir rik av, men til gjengjeld gir det meg noe i forhold til identitet og en følelse av å beherske noe. Og det skal en ikke kimse av.

Det er mye som kan kalles en resurs. Selv ser jeg på meg selv som mer tålmodig nå enn jeg var i yngre år, og på en god dag mindre dømmende enn jeg var i ungdommen. Egeninnsikt og en viss forståelse av enkle former for kommunikasjon og mellommenneskelighet har jeg også utviklet. Det å kunne utvikle seg er en resurs. Om alt stopper opp og en kun tviholder på gamle forestillinger, myter, maktstrukturer, arr, arr, arr, og så videre i den leia, bruker en ikke resursene sine, slik jeg ser det. Så ikke alt en besitter av evner og muligheter kan puttes i sekkebegrepet resurser.

Er du alltid ettergivende og harmoniserende, er det ikke nødvendigvis noe vi bør kalle en resurs. I stedet handler det gjerne om unnvikenhet, frykt eller opportunisme.  Opportunisme er ikke alltid en resurs, selv om det kan gi en form for gevinst.

Det er mye som kan gi en gevinst på et eller annet felt, men som likevel ikke kan kalles en resurs. Liver er stinn brakke av forvillelser på dette feltet. Banker du kjerring og unger er det for eksempel ikke en resurs du bruker, uansett hvor hardt du etter hvert klarer å slå, og uansett hvor flate og underkastende du klarer å forme dem du mishandler til å bli. Og om du klarer å få igjennom viljen din på alle felt for eksempel i heimen eller på jobben, fordi du er verbalt sterk og sta, er det ikke nødvendigvis en resurs vi snakker om.  I stedet er det gjerne misbruk av en resurs - egoisme, og til tider et overgrep - pluss en mangel på empati og evne til å se andres behov enn ditt eget. Alt fortjener sitt riktige navn.

Det er lett å tro om seg selv at en ikke har noen resurser å bringe til torgs. Ingen evner, ingenting av verdi for seg selv eller andre. Spesielt om livet har gitt deg noen slag i trynet og et drivanker eller to på slep. Men ikke alt er nødvendigvis slik en tror. Selv tenker jeg at du har masse resurser. At du er stinn av muligheter og evner. Ikke alle evnene er like hos alle. Så kanskje du ikke har evnen til å bli rik, til å utnytte alle smutthull du møter på din vei, til å løpe fort eller hoppe høyt. Men du kan kanskje ROPE høyt. For eksempel til deg selv, om du har gått deg blind for egen verdi, blind for at du har resurser. Du kan rope til deg selv framfor speilet at du er verdt noe, at du klarer noe. At du har noe å dele. For det har du. Du kan rope så lenge og høyt at du faktisk hører en annen stemme i deg enn den som holder deg nede. 

Vi har alle resurser på forskjellige felt. Noen her og noen der. Jeg har det, og du har det.Vi må bare få øynene opp for dem. Og så får vi bare forsøke å benytte oss av det vi finner så godt som mulig, uten å sammenligne oss med alle andre hele tiden. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:





lørdag 12. august 2017

Veien utenom er ikke nødvendigvis den beste.




Etter noen dager med litt labert stemningsleie, våknet jeg i dag med noe som bare kan betegnes som godt humør. Ikke kongehumør, men i hvert fall litt bedre enn i det siste. Og nei, akkurat dét gjorde ikke vondt i det hele tatt.

Om det litt bedre humøret har noe å gjøre med at jeg sov til klokka tolv i dag, skal være usagt, men det gjorde jeg altså.  Så nå, etter litt kaffe og frokost, er det allerede langt på dag. Hvordan det vil påvirke planene jeg hadde for dagen, gjenstår å se. Uansett var ikke planene så viktige. Jeg tenkte å trene litt, og lage opp noen middager for frysen. Og ingenting av dette er for sent enda, eller umulig å utsette til i morgen.

Når en får et lite fall i stemningsleiet, så tror jeg det kan være en god idé å adressere det. Det vil si gå det i møte, og gjerne sette ord på det. Det kan hjelpe en til å navigere litt, og få lettet litt på trykket. For å få til det, så kan en skrive, slik jeg gjør på Vannlandet, eller en kan snakke med noen. Å snakke er bra. Og aller best er det om en våger å være ærlig. Om en snakker rundt grøten, hjelper det ofte ikke så mye. En må våge seg ut på smørøyet og forsøke å finne fotfeste der. Mens en gir saker og ting sitt eget navn. Alt fortjener sitt eget navn.

I blant når en leser artikler i avisen, så brukes det ikke riktig navn. I dag kan en lese om noe graving i byen vår, der noen dører ble sperret så det ble vanskelig for folk som bodde bak dem å komme seg til og fra. Når de ansvarlige så blir konfrontert med fakta, blant annet at det ikke ble opplyst om ting i forkant, kaller de det et resultat av underkommunisering. Hallo, underkommunisering? De riktige ordene må vel være at de dreit på draget, gjorde en dårlig jobb, eller noe i den duren.

På samme vis blir det om du gir eller får en knyttneve i trynet, et spark i magen eller blir slått med en hammer, for at et standpunkt skal understrekes. Det er ikke et utslag av overkommunikasjon. Det er vold.



Et annet sted kan en lese om LO som kjøper en leilighet til over ti millioner, og lar en av toppene bo der. Leiligheten var en investering, sier de så etterpå, og at de sparer hotellutgifter til pampen. Men det hadde de vel gjort om de leide en billigere leilighet til toppen også, eventuelt en hybel, og leide ut den dyre så de fikk inntekter på investeringen sin. Frynsegodene blir med andre ord nektet sitt egentlige navn, som er nettopp frynsegode for en av deres egne topper.

Og så har vi saken om den gamle damen her i Bergen som fikk ei kule inn gjennom veggen, fra en skytebane i nærheten. Nå skal skytebanen åpnes igjen. Men ingen fra skytterklubben har giddet å ta turen bort for å snakke med offeret. For å be om unnskyldning, og høre hvordan det går, og slikt. Fordi de avventer politiets konklusjon. Hallo, avventer? For meg framstår det som om de faen i dama, og er mest opptatt av å få skyte videre.

Å gi ting sitt virkelige navn, er viktig. Og ikke bare for de som kommer i media. Om noen spør deg hvordan du har det, hjelper det lite å svare bra, om du har det dritt. Da ender det bare med at du må bære dritten alene. Slik er det om det oppstår saker og ting i et forhold også. Enten det dreier seg om forholdet til en kjærest, et barn, en venn, eller på en arbeidsplass. Om en alltid vrir seg unna det det egentlig handler om, vil det skje få forandringer. Det samme gjelder for det du faktisk føler. Om noen påfører deg sorg, smerte, avviser deg eller misbruker deg, så hjelper det lite å holde kjeft og bite i deg det du føler. Selv om det kan medføre at du må kjenne på litt skam eller frykt om du er ærlig og kanskje til tider litt konfronterende, så er ærlighet det eneste som kan forandre noe, og den eneste veien som leder til aksept av dine egne følelser. Og for å ha en egenverdi, må en faktisk gå veien om aksept av seg selv. Det er ingen vei utenom.

Klokka har blitt halv to, og jeg får komme i gang med dagens gjøremål. Middagen jeg har planlagt, er noe så enkelt som mac & cheese. Men jeg blander inn en broccoli og et par pakker med stekt kyllingkjøttdeig, litt vårløk og eventuelle rester av ting jeg har liggende, for å gi litt mer smak og næring. Og så fryser jeg det i porsjonspakker. Å tine det, gir ingen michelin stjerner, men det er innafor, samtidig som det er lettvint og ganske rimelig. Og det er jo ikke til å klage over.

Dagens bilde fikk tittelen "Taus", og skulpturen ga jeg navnet "Argument".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:




torsdag 10. august 2017

Styggen på ryggen.




Været er lite å skryte av for tiden. Men slik er det med mye, det er ikke alltid det er lett å finne noe å skryte av. Likevel går livet videre. Selv legger jeg i blant ut bilder av mat jeg har laget, bare for i det minste å ha NOE å skryte av. Nød lærer naken kvinne å spinne, hevdes det. Eller som min bestemor brukte å si:  Lite men godt, sa gutten, han patta katta. Så bildet over her viser noe indisk fisk jeg lagde for noen dager siden, servert med ris og hjemmelagede, glutenfrie nanbrød. Smakte utmerket, og vel verdt å forsøke seg på. Om en da ønsker noe å forsøke seg på. Selv forsøkte jeg meg for eksempel IKKE på å skifte lyspære på bilen min her om dagen. I stedet ble det å ty til verkstedhjelp. Noe som kanskje virker råflott eller som latskap, men som har sin årsak. Å skifte pære er blitt vanskeligere på mange biler med årene.


Golf IV er samme sort bil som jeg hadde før den jeg har nå. Men på den gamle fikk jeg til pæreskiftet selv. Og jeg måtte ikke av med støtfangeren som det nevnes i artikkelen. Batteriet, derimot, måtte jeg ut med. Men det var til å leve med, selv om det var noe herk å komme til da også.

Å få noen til å gjøre ting for seg er ikke alltid så dumt. Selv betaler jeg for å skifte dekk også nå. To ganger i året, vår og høst. Og jeg skulle gjerne hatt noen som kom hjem og vasket for meg, men det har jeg ikke råd til. Det er mye jeg ikke har råd til. Og mer blir det vel etter som årene går. En trenger ikke å være spåkjerring for å kunne lese det i kortene. På den annen side så har jeg råd til litt, og får råd til mer om jeg bruker de midlene jeg har fornuftig, i stedet for bare på ting jeg har lyst på der og da. Hadde jeg for eksempel betalt noen for å vaske i heimen min, måtte jeg gitt avkall på veldig mye annet. Og slik er det med det meste. Om en ikke driter penger handler det om prioriteringer. Og er det noe vi som har ei trygd gjør, så er det IKKE å drite penger. Til gjeld er det enkelte som synes vi stinker likevel.

Neste uke begynner jeg på jobb igjen etter ferien. Jepp, jeg jobber 50% selv om jeg har trygd, og i går tok jeg turen innom atelieret, for å forberede meg litt. Kjenne litt på stemningen, som en sier. Og da kom angsten gitt. Etter å ha vært stort sett fraværende i ferien. Sånn er det gjerne med sosial angst, den kommer der det er folk. Så i dag er jeg sur og langt ifra i humør. Uten at jeg likevel tenker at det ville vært en god idé å betale noen for å lage kunsten min for meg. For der stopper det jo. Sånt må en klare på egenhånd, eller la være.

Det er mye en må klare på egenhånd. Blant annet det å leve, i stedet for bare å eksistere. Og selv om det å leve også kommer med sin pris, så måles ikke livet i penger, selv om mange tror det. I stedet måles det blant annet i hva du gjør og ikke gjør, hva du velger eller velger bort, hva du unnviker eller går i møte, osv. I BT i går kunne en lese om en kollega av meg, som lager kunstutstilling i sitt eget hjem, samtidig med en utstilling i galleriet vårt, der de to stedene er videokoblet sammen i sanntid. En del av motivasjonen for dette, ligger i at hun har levd en stund med sosial angst, og likevel forsøkt å ta eierskap over nærmiljøet hun bor i. Gevinsten i å klare det er stor. Mens minst en av utfordringene ligger i at hun må kjenne på noe som en kanskje ikke alltid ønsker å kjenne på, om en har sosial angst.  Likevel, hun kan ikke betale seg i bort fra det. I stedet må hun stå løpet, eller droppe hele greia.




Det å stå løpet må vi alle, om vi vil oppnå noe annet enn nederlag eller meningsløshet. Og det må vi gjøre uten en garanti for at alt blir som vi ønsker. Det er lite som blir akkurat slik vi ønsker eller så for oss, men noe kan i blant ende opp med å ligne litt på det. Ofte er det i seg selv nok. Hvis det ikke er nok, om vi ikke er i stand til å glede oss over det vi har, får og klarer, vil livet bli ganske surt. Å være misfornøyd er ingen god tilstand. Tro meg, jeg vet, for jeg er misfornøyd i dag, og det er ingen god følelse. Selv om jeg er litt mer fornøyd nå enn da jeg begynte å skrive. Slik fungerer det ofte for meg her i Vannlandet. Jeg skriver meg stort sett opp. Får litt perspektiv på ting. Pluss litt positivt fokus. Og det er jeg fornøyd med. Det betyr at NOE er jeg fornøyd med også i dag, selv om jeg altså er misfornøyd og litt ute av lage. Så får jeg se hva jeg klarer å fokusere mest på videre utover dagen. Jeg håper det blir det som er positivt. For det negative har en tendens til å dra med seg enda mer negativitet, og så er vi i gang: Plutselig er det meste bare ræva og fullt av fuck og satan og styggen på ryggen og alt det der, før det går videre til at ingenting har en verdi, alternativt at det med verdi er utenfor rekkevidde. Og slik vil vi jo ikke ha det. I hvert fall vil ikke jeg ha det slik. Jeg vil at livet og dagen min skal være verdt noe, for på den måten får jeg også en verdi.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 






søndag 6. august 2017

En kan bli fattigere selv om kontoen øker, men rik av ting en deler.




I dag begynner Vannlandet med et bilde av mat. Nærmere bestemt en fiskerett med inspirasjon fra Thailand, som jeg lagde til kjæresten og meg selv her en dag. Og ja, det smakte konge. Faktisk bedre enn jeg hadde forventet. Det var rein lykkefølelse å spise det. Og vel var det litt hot, men ikke verre enn at det var innafor. Så retten anbefales på det sterkeste, om du vil forsøke noe nytt. Ikke var den vanskelig å få til heller. Oppskriften finner du her.

Å lage mat jeg ikke har laget før er gøy. Spesielt om den i tillegg smaker godt. Så i dag skal jeg forsøke meg på enda en fiskerett. Ting pakker på seg i positiv retning, med andre ord.  Denne gangen blir det noe indisk med torsk og scampi. Og jeg skal bake glutenfritt nanbrød som vi skal ha ved siden. Håper det blir kjempegodt.

Jeg tenker at det å lage god mat, kanskje er et overskuddsfenomen - at i hverdagen går det nok for de fleste på saker de kjenner fra før, og som ikke tar så mye tid. Timeplaner skal jo tråkles sammen, og det er lett å tenke at det som er lettvint tar minst tid. Om en er nedstemt eller ikke har det så bra, blir det kanskje enda enklere på matfronten. Om ensomheten blir det eneste en virkelig eier, eller for eksempel depresjonen har fått klørne i deg, mål og mening har forlatt deg og du ikke ser noen annen vei framover enn angst og håpløshet. Da lager en kanskje ikke middag i hele tatt, og om en gjør, nøyer en seg med å varme en pizza.

Men det er en stor forskjell på pappizza og for eksempel den thaiinspirerte fiskeretten jeg la ut bilde av. Et hav av forskjell. Både estetisk, smaksmessig og næringsmessig. Og om en lager det selv, får en med opplevelsen av å ha fått til noe på kjøpet. At en behersker noe. Og det er en følelse en ikke skal kimse av.

Alt en får til og alt en får lagt bak seg av arbeidsoppgaver gjør stort sett godt i etterkant. Mens det en ikke tar tak i, gjerne ender med dårlig samvittighet og kanskje en nedgradering av selvbildet en har. Så jeg tenker at det å ha litt fokus på det som lar seg løse kan være veldig bra. Selv fikk jeg vasket bilen i går. Se bildet under her.



Det å vaske bilen gjorde meg lykkelig, selv om jeg tydde til maskinvask. For jeg har utsatt det en tid, og jeg likte ikke at jeg utsatte det. Hver gang jeg skulle kjøre en tur, måtte jeg først forholde meg til følelsen den skitne bilen ga meg, og erkjennelsen om at jeg ikke tok tak i jobben med å gjøre den ren. Utsettelsen gjorde meg med andre ord ikke godt. I stedet pirket den borti meg på en negativ måte, pirk, pirk. Slik blir det ofte med utsettelser eller det en forsøker å slippe unna. Å slippe unna er ikke noe som gir deg vekst eller et lett sinn. Like lite som det å lure noen gjør det. Du kan kanskje føle et snev av lykke et lite øyeblikk om du klarer å lure til deg ei krone der du ikke har rett på den, men på sikt gjør det deg ikke noe godt, tror jeg. I stedet degraderer det deg som menneske. Det lille blaffet av opptur forsvinner fort, og du må leve med at du kanskje stjal noe fra noen.

Å få til alt en vil er det ingen som klarer. Men en kan forsøke på noe av det. Å stjele ei krone fra noen er ikke en vei til å få et rikere liv. En kan blir fattigere selv om kontoen øker. Å lage seg et godt måltid og å dele det med noen, vaske bilen eller rydde litt rundt seg, er derimot et forsøk på noe positivt. Noe som kan gjøre deg rikere.

Jeg tror at om en klarer å ha størst fokus på det en får til av små ting i hverdagen så er en på god vei. I stedet for at en graver seg ned i sin egen utilstrekkelighet og dyrker den siden av seg selv. Så det er viktig å sette seg mål som er oppnåelige. Å klatre opp på en fjelltopp er derfor ikke et mål for meg. Mens å gå en liten tur er det. Å lage en kokebok er heller ikke et mål, men å lage et godt måltid i blant er innafor. Det kan jeg klare. Det er mye jeg kan klare, og mye du kan klare. Kanskje du kan klare mer en du tror.

Det blir på et vis som spiraler. En god og en dårlig. En som bringer deg opp og en som bringer deg ned. Hva vi gjør er mye hvem vi er, og hvem vi ender opp som. Og dette er jo kunnskap vi sitter på alle sammen. Men kunnskap er én ting, hvordan en bruker kunnskapen en helt annen. Jeg, for eksempel, vet at for mye sukker ikke gjør meg godt. Likevel hender det at jeg dykker ned i en pose med snop. Og slik er det på mange felt i livet mitt. Men på den annen side, så finnes det felt hvor jeg klarer å bruke kunnskapen jeg besitter til noe positivt. Enten ved at jeg aktivt får til noe, eller at jeg styrer unna noe jeg vet ikke er bra for meg. Så da må jeg forsøke å fokusere mest på det positive i hverdagen, og så ta med meg det videre der som en illusjon av ryggrad. I stedet for bare å gremmes over dypdykkene i sukkerposene, og så trøste meg med enda mer snop fordi jeg ikke klarer å ligge unna.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag, så nå runder jeg av på det viset jeg føler fungerer for meg:

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:






torsdag 3. august 2017

Selv om du kan, må du jo ikke.



Møkkaværet fortsetter. Det gjør sitt til at det er lite fristende å gå tur. Så i stedet forsøker jeg å gjøre litt trimøvelser i heimen for tiden. For skrotten trenger litt bevegelse. Hvis ikke stivner den fort, og svinner hen. Alternativt eser ut. Sånn er det bare. Dette er noe jeg vet, men ikke alltid har lyst til å minne meg selv på.

For å få til å gjøre litt trimøvelser må jeg motivere meg. Og for å klare det hjelper det om jeg kjenner meg selv litt, og er klar over de skjær som måtte ligge framfor meg. For skjær i sjøen finnes alltid. Noen er synlige, og noen av dem igjen lar vi gjerne styre valgene våre. Mens andre er fullstendig usynlige, og vi kræsjer inn i dem gang på gang med derpå følgende blåmerker og tårer. Vi har alle hørt eller framsatt fraser som «hvorfor skjer dette alltid med meg?» Jeg tenker at det skjer av en grunn. Og grunnen er ofte en selv.

For å oppdage de usynlige skjærene, hjelper det i blant med flere øyne enn ens egne.  Noen som står nært nok til å se det landskapet du beveger deg i fra en litt annen vinkel enn deg selv, og som våger å gjøre deg oppmerksom på det de ser. Noe som ikke alltid er like lett å gi bort, eller like lett å ta imot. Fordi det å ta imot noe som minner sterkt om konfrontering, er vi ikke alltid så glade i. Så vi biter gjerne budbringeren av med et «jeg vet, tror du jeg er dum, slutt med maset, du er ikke akkurat feilfri selv heller», eller lignende. Og klarer ikke å se at rådet eller veivalget vi blir forelagt som en mulighet, i de fleste tilfeller er velmenende og av omsorg. Spesielt kan dette skje, om saken dreier seg om noe vi innerst inne vet selv, og ikke liker å bli minnet på. Det kan for eksempel være knyttet skam til det.



I dag leste jeg en artikkel som handler nettopp om hva vi ser og hva vi ikke er i stand til å se. Og den referer til et eksperiment, hvor du skal telle hvor mange ganger en gruppe mennesker kaster ball til hverandre. Du kan selv ta testen her før du leser videre, om du vil. Det tar bare et minutt.  

Selv har jeg sett denne testen før, så jeg ble ikke overrasket, men jeg ble det første gangen jeg så den. I den nevnte artikkelen var forsøket ment å illustrere hva som kan skje på en arbeidsplass.

Jeg tenker at dette den forteller oss, også kan hjelpe for våre personlige liv. Hvordan vi ser på oss selv, hvilke mønstre vi lever etter og hva vi ikke er i stand til å se. For også oss selv kan vi se oss blinde på. Det gjelder ikke kun narsissister. I tillegg til at vi overfokuserer på ting, har vi har alle blinde flekker i synsfeltet. I tillegg til alt det vi fornekter at finnes. Men får vi satt fokus på noen av de blinde flekkene, er vi i det minste et stykke på vei mot et videre og ærligere synsfelt, og så får vi håpe at det vi fornekter også blir et tema som leder til en form for erkjennelse etter hvert. Skal en først ønske seg en superkraft, er kanskje ikke røntgensyn eller superfart det som burde stå øverst på lista. Kanskje selverkjennelse i stedet burde stige litt i gradene.



Noe som kan lage skylapper for oss, er følelsene våre. For de kan bli sterke. Så sterke at de tar over det meste av gangsyn. Et eksempel på dette kan knyttes til svanen «Havnesjefen» i Os. Etter mye fram og tilbake og følelsesladet engasjement, ble den i natt avlivet. Grunnen er at den angriper mennesker. 

Avlivningen av Havnesjefen trigget følelser i folk. I hvert fall i noen. Ikke så mye i meg. Men noen ble så ladet at de begynte å sende drapstrusler til ordføreren. Da tenker jeg at det går litt langt, og at de kanskje har mistet en smule av evnen til å se seg selv utenifra, eller å få med seg hele bildet. Så når de verste tumultene har lagt seg, kunne det kanskje være på sin plass med et lite råd om hva som sømmer seg, og en henvisning til hva som ligger i utkanten av synsfeltet til aggressorene. Et råd som kanskje ikke vil bli godt mottatt, men som likevel er viktig å gi, for følelser vil dukke opp i andre situasjoner også. Så en må lære. Lære av sine feil. Slik er det over alt. Ikke minst i nære relasjoner. Vi bør gi hverandre råd og retning også der råd og retning ikke alltid er ønsket eller blir godt mottatt, om vi opplever at noen er på ville veier. Og så får vi heller ta skyllebøtta som kommer som en stormflo tilbake. Ikke minst gjelder dette overfor våre barn.

Dette betyr likevel ikke at vi alltid har noe å gjøre med alt og alle, at vi alltid vet best, eller at vi skal gnåle i tide og utide.  For da er vi kjapt over i en situasjon hvor det er vi selv som har pådratt oss blinde flekker. Så vi må lære oss til å kjenne vår besøkelsestid og finne en balanse. Denne balansen må vi ha hjelp til å finne via kommunikasjon og andres øyne. Vi klarer det ikke alltid på egenhånd. Taushet fører sjelden til så veldig mye annet enn mer taiushet.



Da var dagens blogg ferdig, og jeg håper jeg ikke har oversett altfor mye i min iver etter å få sagt litt om lite. Nå får jeg trimme litt, og ikke finne på en unnskyldning eller to for å la være. For selv om jeg kan, må jeg jo ikke. Og det gjelder vel for oss alle, på så mange felt i livet.

Dagens bilder viser maleriet «Utsikt», maleriet «Taus» og skulpturen «Taus».

Ha en fin dag.

Bjørn


Dagens link: