fredag 7. juli 2017

Trollpikk, hestkukker og rævhol.



Jeg vet ikke hvor lenge siden det er siden du rengjorde leiligheten. Og da tenker jeg på rengjøring som litt mer enn å ta oppvasken. Selv tok jeg kåken rett før helgen, i forbindelse med at jeg kvittet meg med akvariene mine. Samtidig fikk jeg kastet mye annet skrot også. En kollega stilte med en lang utgave av VW Transporter, og den fylte vi rimelig godt opp. Etter endt jobb ble det kaffe og sosialisering. 

Å få kastet litt saker og ting som har samlet seg opp, gjør godt. Å få vasket litt rundt seg gjør også godt. I det hele tatt er det å sitte pal på ræva uten å gjøre annet enn å pille nese overvurdert. I hvert fall når det kommer til langsiktighet. Hvile er bra, men når det nærmer jeg koma bør en vurdere en liten forandring, tenker jeg, i blant, på en god dag.

At jeg kjenner på at det er godt å rydde og vaske, betyr at det finnes noe godt i livet mitt. Det som likevel er viktigere, er at jeg er i stand til å identifisere det. Jeg er i stand til å skille gull fra møkk. Og det er et godt utgangspunkt å ha i en søken etter det vi så svulstig kaller Lykken. Kanskje ligger den ikke alltid så langt unna som en tror.

Utgangspunkt: Skulpturell assosiasjon 

Livet må da ha mer å by på enn dette, tenkte han, og så seg rundt. Han så, og så, og han så at det var ikke der problemet lå.

Mens en pike sa: ”Om en har sårflatene åpne mot hverandre vokser man lett sammen.”

Ordene innhentet han, brått. Som en brutal eksposisjon til klarsyn. De lød som vått og revnende tøy, men var kun innledningen til en assosiasjon.

Assosiasjon: Amputert torso.

Mangfold og glede, tenkte han, det finnes fremdeles der ute, til å ta imot. Rundt meg, på alle kanter. I det jeg fornemmer, det jeg ser, det jeg lukter og hører. I det som kan berøres.


Og piken sa: ”Det er bare å rekke ut armen og åpne hånden.”

                                                                       

Rengjøringen denne gangen skyldtes for min egen del mye at kjæresten og jeg skulle ha et kaffebesøk her jeg bor. Og det er ikke noe som skjer ofte, så da må det gnukkes litt for å få fram skinnet i blanke overflater. Stort sett er det ellers kun familie som er innenfor dørene hos meg. Men denne gangen var det et par som jeg var naboer med på den tiden da jeg møtte veggen i 2000. Vi tok opp igjen kontakten for et par år siden, og det er veldig koselig å møtes igjen. I det hele tatt er det å være litt sosial ganske kjekt, tenker jeg, her jeg sitter i skrivende stund, uten nevneverdig sosial angst. Og i morgen skal kjæresten og jeg selv på kaffebesøk hos kollegaen med den nevnte varebilen. Ikke verst. Dette tar jo helt av.



Ikke alle kan bruke tiden på kaffebesøk. Noen har en jobb å gjøre. Og i dag gjenreises Trollpikken i Eigersund, etter at noen kuttet den av. Potente saker sånne ereksjoner. Og noen elsker dem der andre hater. Men samtidig skal en lete lenge etter mer latterlige saker å bruke resurser på, spør du meg. Men stå på, få'n opp. Det er ikke min sak dette.

Andre ting en kan lese i avisen, er at i Åsane utenfor Bergen der jeg bor, stoppet to bilister midt på motorveien og begynte å sloss. Slik at all trafikk i begge felt stoppet opp. Rævhol finner en over alt i trafikken, selv møter jeg dem daglig. Verden er full av hestpeiser. Men jeg har aldri hørt om en tilsvarende episode som denne på mine kanter, så litt moro var det å få det på radioen på vei hjem fra atelieret. Et annet rævhol tok seg visst til rette på Flesland, og begynte å slå på folk etter å ha supet i seg taxfreekvoten sin. Rævhol finnes med andre ord ikke kun i trafikken. Jeg tenker de trives over alt, akkurat som hestkukkene. I alle samfunnslag og i alle miljø, struttende i lyset eller gjemt bort i mørke, trange rom.  

I dag er det fredag, og tacotid. Taco er godt, men i det siste har vi valgt andre ting å meske oss med på fredagskveldene, så gjeninnføringen av tacoen blir nok bra. I det hele tatt er mat godt. I kaffebesøket mitt serverte jeg vafler med krem og syltetøy, og litt saltmat. Jeg kunne laget middag, men det ble litt dårlig tid til det, siden jeg også var på atelieret den dagen. Men vafler er jo godt. Og litt salt rødvinspølse ved siden av det søte gjør seg jo også. Litt god is hadde jeg også på lur. Men frukten jeg hadde kjøpt inn glemte jeg å sette fram. Sånn er det når en blir gammel og glemsk. Eller kanskje det var denne sexy badedrakten som tok for stort fokus i mine gjenlevende hjerneceller.

Nå kan det hende at det jeg har skrevet om kaffebesøk ikke får pulsen til å øke nevneverdig hos de mest spenningssøkende. Men så er det heller ikke grunnen til at jeg skriver om det. Dette er ikke en blogg som bruker mye energi på saker som Ekstremsportveko. I stedet er det en blogg som handler om å vise at det går an å leve med en utfordring. I mitt tilfelle er denne utfordringen knyttet litt til det fysiske og litt til det mentale. Men det er gjerne det mentale jeg har mest lyst til å ha fokus på. Uten at det likevel skal handle om å rive seg i håret eller gråte sine salte tårer. 

Livet kan by på mer enn resignasjon, smerte, salte tårer og håpløshet. Selv for folk med angst og depresjoner som hos meg, eller andre utfordringer. Og det er de gode tingene jeg har lyst til minne deg på. Det som så fint heter muligheter. For de finnes i ditt liv også, selv om det i blant kan være vanskelig å få øye på dem. Det er derfor jeg skriver som jeg gjør, om noe så lite som et kaffebesøk eller rengjøring av kåken. Det er kanskje et lite liv jeg har, men det er mitt. Og for meg er det verdt noe slik det er.

Jeg tenker mer og mer at Livet mitt ikke blir til å leve med først når det måtte nærme seg ideen om hvordan jeg tror alle andre har det, hvordan jeg tror de andre mener jeg bør ha det, og jeg selv blir den jeg tror de mener jeg bør være. Og slik tenker jeg at det bør få være for deg også, om du ønsker det. Det er en rettighet du har. Og en mulighet. Du er du. Med dine vansker, evner, din empati og evne til å ta imot og dele. Så ta deg selv i bruk så godt du kan, uten å sammenligne deg med alle andre, og gled deg over de små gleder du eventuelt finner, er mitt råd for i dag. For de gode øyeblikkene finnes. Og de ligger og venter på deg.

Interiørbildene er fra hvor akvariene mine brukte å stå. Allerede nå har jeg i grunnen vent meg til at de er borte, og det føles i grunnen helt greit. Engelen på det ene bildet er det min oldemors søster som har tegnet. Torsoen tegnet jeg på samme tid som jeg skrev den lille teksten jeg la ved. Jeg husker likevel ikke hvem som kom først, teksten eller tegningen.

Ha en fin dag, og ta deg tid til Dagens link.

Bjørn

Dagens link:


4 kommentarer:

  1. Hverdager er vel slik livet er for de fleste av oss. Det er kjekt å lese om de også. Og med noe annet av og til som husvask og kaffebesøk blir små endringer til store gleder.��

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Anonym.

      Du har helt rett, det skal ikke alltid så mye til for at en skal kjenne på litt glede. Jeg, for eksempel, kjenner jeg ble glad over å lese meldingen din.:)

      Ha en fin søndag.:)

      Bjørn

      Slett
  2. Du skriver godt om små og store gleder du Bjørn. Og da blir vi andre glade også. Takk for sist. Ha en fin søndag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, og takk for sist, Grethe. Må dere ha en fortsatt fin sommer, så sees vi plutselig.:)

      Bjørn

      Slett