Ser du meg? Og ser jeg deg?

Det er søndag, og her jeg sitter er det ingen kameraer som følger med på hva jeg gjør. Vinduene min er i andre etasje, så den veien er det heller ikke så lett å få innblikk, om en skulle ønske å følge med på hva jeg driver med. Det eneste vinduet som gir delvis innsyn, er denne bloggen. Via den er det mulig å følge med på deler av livet mitt, tankene mine og hva jeg føler. Men samtidig har jeg full rett og mulighet til å hva kontroll over ha som vises, og derfor også det alternativet som stenger deg helt ute. Slik er det ikke over alt.

Jeg synes det er greit at det ikke er kameraer som følger med inne i leiligheten min. Det tror jeg de fleste andre også vil være enige i. Men ute er det for mange greit at noen følger med. «Den som har rent mel i posen trenger ikke å bekymre seg», hevdes det gjerne, mens vi langsomt glir lenger og lenger inn i et overvåkningssamfunn. Jeg, for eksempel, får reklame spisset for nettopp meg, om jeg går inn og leser aviser på nett. For en tid tilbake tittet jeg litt innom leiligheter solgt i Modum i Buskerud, siden vi skulle selge leiligheten til min far etter at han døde, og derfor la den ut på Finn.no. Da gikk det ikke lang tid før det dukket opp reklamer for leiligheter i Modum på VG, og nå får jeg det nærmest daglig. Det samme gjelder for Instagram og Facebook. Det ser altså ut til at mange har oversikt over mine søk på Finn.

Nå har i tillegg Snapshat innført en greie, hvor en kan se nøyaktig hvor en selv og ens venner befinner seg i sanntid. Hvilken kant av byen og hvilket hus de og du er i. Og det er kanskje ikke farlig, tenker folk, så lenge en ikke gjør noe galt, og det er jo så greit å vite hvor ungene er. Så får det heller stå sin prøve at alle andre som ungene er venner med også kan se hvor de er. Venner er jo ikke farlige. Ingen har vel «venner» på sosiale plattformer som de ikke kjenner og stoler hundre prosent på? Så vi legger gladelig ut bilder på Facebook av hvor vi er på ferie og skriver når vi kommer hjem, osv osv, og synes det er festlig at folk kan spore oss enda mer nøyaktig via Snapshat.

Jeg tenker at sannsynligheten for at denne «synligmuligheten» som Snapchat har innført vil øke på, slik at en via andre nettsteder også vil kunne se hvor du er etter hvert, om det ikke allerede er slik. Og etter en stund slutter vi å bry oss om det, eller glemmer å slå av muligheten på telefonen. "Det er jo ikke så farlig. Om du ikke gjør noe galt."

Men hva så med de som har en gammel sjalu kjærest etter seg. Eller en stalker. En som vil deg noe vondt. Om du selv slår av muligheten til å se hvor du er, så gjør kanskje ikke vennene dine det samme når de er sammen med deg. Eller resten av familien. Og så er en like langt. De fleste kan jo legge sammen to pluss to.

Nok om det.

I går tømte jeg akvariene mine, kjørte fiskene mine til en zoobutikk, og på tirsdag kommer det en bekjent med varebil som skal hjelpe meg å få kjørt vekk de tomme karene. De ender likevel ikke opp på en fylling, slik jeg skrev i forrige blogginnlegg. En som leser bloggen min kontaktet meg og ville gjerne overta dem. Så da blir det på den måten i stedet. Det føles bra, synes jeg. Både at noen leser bloggen, og at akvariene får et videre liv. Resirkulering er langt bedre enn skroting. Men fram til tirsdag må jeg altså sitte og se på de tomme akvariene. Og det føles rart. Det minner om sorg. Ikke en sorg som når noen dør eller du blir forlatt av en kjærest, men likevel, et snev av sorg er det umiskjennelig. En periode av livet mitt er over. Og jeg lurer på hvordan resten av livet til fiskene mine vil bli. Jeg savner dem. De største og fineste har jeg jeg jo hatt i flere år. Å montere en sporingsbrikke i dem var likevel ikke et tema. Det får være måte på hva en skal følge med på og ha kontroll over. Det er nok at jeg kanskje kan se hvor du er. Og hvem du er sammen med. Det er kanskje ikke kun Big Brother som ser deg lenger.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag, så nå runder jeg av. Ute regner det, været innbyr derfor ikke til en gåtur i dag.  Så jeg stikker heller bort til kjæresten og drikker en kopp kaffe, bare for å fortelle verden hvor jeg er.

De to nederste bildene viser akvariene min etter tømming, de er på henholdsvis 180 og 240 liter. Det øverste bildet viser meg selv framfor et maleri jeg lagde av noen av fiskene mine. De kalles Krobia sp. Xingu redcheek. Et skikkelig fargerikt navn, det der. Selv kalles jeg Bjørn, Pappa, Bestefar, Kjæresten min eller bare Paranoid, men det holder for meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, 1984: